Fortvila .. Trenger råd !!!

[Anonym bruker]

Jeg og sambo har vært sammen i 6 år . Har et barn på 4 år i sammen . Vi har hatt det veeldig opp og ned i snart 3 år ... Han er litt humørsyk og dette tærer på meg . Vi har tatt et tak mange ganger og vi prøver å gå inn for å få det bedre men det går en loten stund også er vi der igjen ,

Jeg klarer å overse at sambo ofte er irritert for en stund men så renner det begeret for meg da blir følelsene plutselig borte, akkurat som å skru på en bryter .

 

Husker jeg begynte hos psykolog for 3 år siden fordi jeg var så deprimert uten å vite helt hvorfor , men samtalene dreide seg jo kun om sambo så dette må jo være en innvirkning på meg .

 

Jeg kan ikke se for meg et liv uten han og livet som alene mamma men kan jeg tillate meg å ha det slik.?

Er det normalt å ha det slik ?

 

Vi har hatt par timer hos rådgiver , føler ikke det er til så stor hjelp.. det går som sagt bra en stund også er vi der igjen ...

 

Hva gjør jeg ?????? Er så redd for å bli alene også ... Jeg tenker kanskje det er normalt å ha det sånn , at sambo er snill på mange andre måter og tenk om jeg ikke finner en ordentlig gutt igjen .. uff... Hjeelp , trenger råd .

[Anonym bruker]

Har ikke så mange råd å komme med )) Men ville bare si at jeg er i samme situasjon som deg og er også ganske fortvilet..

 

 

[Gjest Antarctica]

Ser han det ikke selv, da? Hva med en pause...?

[Anonym bruker]

...jeg også har det sånn,og er 30uker på vei.. har ikke noe godt råd,trenger råd selv.. men egentlig har jeg en tanke om hva som bør gjøres,gå fra hverandre...men redd for å ta feil valg..

[Anonym bruker]

Jeg har også hatt det sånn en lang periode. Vi har vært sammen i 7 år nå, og jeg har sett på det som syvårskrisen. Den er jo velkjent. Jeg irriterer meg over alt han gjør og sier, og har litt avsky overfor ham. Det farges litt av hva vi har opplevd i det siste, og av at vi har liten tid til hverandre til vanlig. Det pleier å bli bedre i feriene når vi kan ta oss god tid med hverandre. Men det er klart at det kan ikke være sånn. Livet er mer enn ferier. Jeg har gitt ham et ultimatum. Et halvt år til med samme holdninger så er det på hue og rævva ut. Høres stygt ut, men jeg orker bare ikke ha det sånn i lengden. Man må finne frem til romantikken. Det jeg savner hos min mann er å høre komplimenter, bli satt pris på og få oppmerksomhet. Det er ofte der det skorter på.

[Anonym bruker]

Hei!

 

Dette var som å lese om meg selv...! Vi har også vært sammen i 6 år, og går til samtaler på familiekontoret, forholdet våres har egentlig alltid vært en utfordring, pga vår veldig ulike fortid.

Jeg er oppvokst i trygge omgivelser i en kjernefamilie med masse latter og glede, han stikk motsatt.

Det er nok derfor jeg har vært så tålmodig..

 

Men det går på helsa løs, og nå etter 6 år sliter jeg veldig med psyken min. Orker ikke treffe folk lenger, bare isolerer meg. Trives best alene, eller sammen med ham, for jeg er jo så vant til å ha ham der, og han er jo snill på mange måter som du sier din er også...aner ikke om dette er normalt, for jeg har hatt det sånn med tidligere kjærester også...

 

Men en ting er sikkert, jeg er ikke lenger den glade sosiale jenta jeg engang var:(

Føler virkelig jeg trenger en psykolog, men orker ikke kontakte noen..orker egentlig ingenting!

 

Huff, hvor langt skal dette gå???

Vi har 3 barn, så det er ikke bare å bryte heller...samtidig er jeg redd jeg kaster bort livet mitt på dette.

 

Søstrene mine blomstrer i sine forhold, det er bare trist å sammenligne.

 

Gode råd har jeg nok ikke så mange av men...får bare ønske deg/dere lykke til, "godt" å se vi er flere, føles nesten som en liten trøst.