Dette er noe som burde vært opplagt for dere..

[Anonym bruker]

Dere sier det er så trist at deres små sønner ikks skal få leke nisse for Lille på julaften, jeg synes det er hjerteskjæresnde trist å se min sønn gå mot døren med jakken i hånden å spørre etter pappa, jeg synes det er trist å se han lyse opp når han ser en bil med samme farge som farens og deretter bli kjempelei seg når det ikke er hans, jeg synes det er trist å trøste en liten gutt som gråter fordi han savner pappan sin, jeg synes det er trist å ha en sønn som må leve med at det går to uker mellom hver gang han ser faren sin, og når Lille sier nei til å komme inn hjem til meg når faren leverer han så lurer faren på hva JEG gjør mot ungen siden han ikke vil hjem, det er ikke noe jeg gjør, nei det er nemlig hva faren gjør, det er det harde faktum at ungen ikke ser faren sin nok og ikke vil han skal dra! Klart det er trist at dere har gledet dere til julaften med Lille og nå ikke får det, men jeg kan ikke ta hensyn til hva som er best for dere, det viktigste hensynet er Lille og hva som skal til for å få faren til å innse at han må stille opp.

Dere sier at dere ikke har gjort noe galt, kanskje ikke, men faren har gjort noe galt, at dere føler dere lider over dette faktum får dere legge der skylden hører hjemme, hadde faren stilt opp slik han skulle hadde ikke dette vært ett tema engang.

Å sørge for at dere får en fin jul er ikke en oppgave som ligger på mine skuldre, å sørge for at sønnen min har en far er derimot en oppgave som hviler tungt på mine skuldre.

Desverre for dere er det ett faktum at å nekte faren noe han har ønsket ser ut til å være det eneste språket han forstår, og føler dere barna deres er triste over dette får faren til Lille forklare dem hvorfor han har oppført seg slik at et har endt med at de ikke får lekt nisse for onkelbarnet sitt på julaften. Utover det synes jeg det er veldig fokus på hvor synd det er på dere og ungene deres, men ikke noe fokus på hvor synd det faktisk er på en liten gutt som sitter hver dag i to uker å savner pappan sin, for så å få kortest mulig tid med han for å igjen må savne han to uker, en gutt som ikek får tilbringe ekstra tid i med faren i ferien engang, fordi faren nedprioriterer ansvaret han har og skaffer seg en jobb som ifølge han ikke harmonerer med å kunne ha mye samvær med barnet sitt, det er ett valg han tok og som ga de påfølgende reaksjoner fra meg som konsekvens og som dere føler nå går ut over dere.

At jeg nå krever at han må vise at han er villig til å stille opp for barnet sitt for at han skal få ha han på julaften, er en konsekvens av at han aldri tidligere har ønsket å forstå at det er snakk om ett barn som trenger faren sin, at det ikke handler om dere eller han, at han ikke forstår at det ikke er meg han straffer med å stille opp lite, men barnet sitt, at han ikke har vært villig til å snakke skikkelig med meg når jeg tar opp noe og ikke lytter.

Jeg har sagt tidligere at ting får konsekvenser og siden det er eneste måten han klarer å få opp øynene på er det tydelig at det var det som måtte til.

 

Dere har gjort det klart fra dag en at dere misliker meg som person og har sterkt imot meg, det er ikke få stygge ord jeg har fått, og dere utviser ikke noe form for modenhet og vilje til å samarbeide om å skape en bra løsning på ting når dere først maser og ikke minst far skriver stygge usaklige sms til min mor og siden prøver dere å trygle meg om å ombestemme meg, kanskje dere skulle valgt en annen tilnærming enn å rakke ned på familien min og kjefte over meg som menneske, og heller konsentrere dere om den lille gutten min som bare er ønsket fordi det er julaften.

 

Om dere forguder han slik dere sier og gleder dere så stort til å se han, hvorfor ringer dere aldri, sender aldri melding, spør aldri om å få ha han noen timer eller på overnatting, spør aldri om å besøke han eller spør meg hvordan det går med han. Man vet jo at dere misliker meg, men jeg har aldri nektet dere å få ett godt forhold til ungen, jeg er voksen nok til å sette til side min motvilje mot det forholdet jeg har til dere for at dere skal kunne være en del av ungens liv, men dere klarer visst ikke det samme. Så om dere bryr dere slik om han er dere mer enn velkommen til å ta kontakt når dere savner han for å få møtt han og høre hvordan det går med han.

 

Jeg ser fram til ett bedre samarbeid og håper far vil vise vilje til å stille opp i framtiden, så gutten dere mener å forgude så sterkt får oppleve å ha en så tilstedeværende far som han fortjener, en far som ikke fokuserer på at jobben erd et viktigste i livet hans, som ikke fokuserer på penger, som ikke fokuserer på at det er urettferdig at jeg ikke jobber, som ikke fokuserer på at gagner meg om jeg får ekstra fri og derfor ikke vil ha sønnen fordi han ikke har lyst å gjøre meg noen tjenester. En far som viser tydelig at han gjerne VIL være en far.

Og det hadde vært fint om dere kunne forstå at jeg aldri har gjort noe for å straffe dere slik dere tror, alt jeg har gjort er for sønnen min sin skyld, i håp om at det skal få far til å innse at han faktisk er far og at det ikke er noe slitsomt noe som han helst ser å slippe unna, sønnen vår er ikke en "jobb" som han skal ønske seg fri fra, han er ett barn som savner og trenger pappan sin, det er på tide at faren snart innser at det som burde være viktigst i livet hans og en prioritering er sønnen hans, den han burde sette først i livet og ta med i beregning når han legger planer, når han skifter jobb og når han velger å slappe av framfor å ha sønnen, fordi han er sliten.

Man kan ikke ta seg fri fra å være forelder, en unge forstår ikke at pappa er sliten, han forstår bare at pappa ikke er her og at han savner han.

 

Så ja det er kanskje like trist for dere at konsekvensen ble at dere ikke fikk ha han på julaften i år, som det er for meg å se gutten min gråte foran døren med jakken i hånden og spør etter en pappa som bare har tid til å se han med to ukers mellomrom og ikke engang setter av tid til å ha han i ferier. Si meg er det rettferdig å da kreve julaften, men aldri ellers ønske å stille opp? Det syens ikke jeg. Men ser fram til at dere kan glede dere over å ha han neste julaften, om far klarer å vise at han stiller opp heretter....

 

Mine tanker om hva jeg gjerne skulle sagt dem, men som aldri siger inn uansett innfallsvinkel...

[Anonym bruker]

Send et brev du

[Tommage♀♂]

Skriv gjerne et brev, men da bør du forkorte det kraftig og få en skrivekyndig til å lese gjennom det

[Anonym bruker]

Nå har jeg skummet meg gjennom dette - og jeg må bare ha en oppklaring i en del ting...

 

Far har barnet hver 14. dag. Det synes du og barnet er for lite. Far mener tydeligvis det er nok, og for å forsøke å gjøre han klar over det - så nekter du å følge en avtale om at far skal ha barnet på julaften?

Er det rette måten å gjøre det på?

 

Jeg vet at min ex sin familie er oppfordriet av exen å ringe meg for å ha barna ekstra om de ønsker. De gjør ikke det - og det skjønner jeg på en måte... Det handler ikke om hvor glad de er i barnet, men om hva de kjenner som bekvemt og naturlig.

 

Om du ønsker at far skal ha barnet mer - så kall inn til et møte på fvk istedet for å straffe både barnet og far. For det er jo det du gjør om jeg forstår deg rett. Jeg har full forståelse for at du selv ønsker å ha barnet på julaften, men kanskje dette kunne blitt starten på noe nytt?

 

En sak har mjange sider - og kanskje er det du som må ringe farmor og spørre om de vil ha barnet litt?

 

lykk til og god jul!

[Anonym bruker]

Skrivekyndig? Jeg kan forsikre om at jeg ikke sliter med språket. Teksten er skrevet i sinne og fortvilelse, dermed ble det en hel del skrivefeil og spesielle formuleringer.

 

Tenker ikke skrive noe brev, det nytter ikke, de ønsker ikke å forstå noe.

[Anonym bruker]

Nei, grunnen til at far ikke får ha ungen på julaften er at han ikke har hatt han noen andre ferier. For å få han til å forstå at han må stille opp i alle ferier og lære han at han ikke bare kan kreve det han har lyst til men droppe alt annet, så har jeg satt ned foten på dette. Og det ser ut til at det var den ene tingen som virkelig fungerte også, for han har nå sagt han er villig til å få igang en bedre samværsavtale.

Vi har ikke hatt noen samværsavtale på ferie fordi han ikke har giddet.

 

Jeg har kalt inn til møte på fvk nå. Barnet straffer jeg ikke for barnet visste ikke noe om hvem han skulle til på julaften. Far føler nok det er en straff, men det er mer en konsekvens av at han ikke har stilt opp noen andre ferier. Men som nevnt ser det ut til at det jeg ønsket å oppnå fungerte.

Slik kommunikasjon er det eneste han forstår, vi snakker om en mann som bare snur ryggen til og går når man prøver å snakke vanlig med han.

 

En sak har den siden at jeg har sagt til farmor at hun er velkommen til å ha ungen så mye hun vil, men hun tar ikke kontakt fordi hun ikke liker meg. Så jeg har gjort mitt.

 

Det er så mye med denne saken jeg ikke har fått ned i det jeg har skrevet, men jeg har fått med essensen i allefall. Og endelig etter den drastiske løsningen med å nekte han julaften har han endelig ytret ønske om å få til ett skikkelig samarbeid. Dermed har jeg heller ingen dårlig samvittighet for å ha fratatt han denne ene dagen. Neste jul er han mer enn velkommen til å ha ungen om han velger å stille opp skikkelig nå.

 

Takk for det, god jul til deg å.

[Anonym bruker]

Ps: Jeg har ringt henne flere ganger tidligere å spurt om hun vil ha ungen litt, men hun svarer alltid nei.

Dette fordi hun tror hun gjør meg en tjeneste om hun har han, og gud forby at de skulle gjøre noe som kan gagne meg.

Hun har sagt rett ut at hun ikke liker meg så det er ikke noe jeg bare antar.

[Anonym bruker]

Det er til syvende og sist barnet du straffer....

 

Jeg har en eks som har hatt sporadisk samvær gjennom årene, og har aldri hatt en jul, eller ferier slik de skal etter avtale. Men han har hatt hver nyttår. For barnets del........

 

En kan ikke nekte for å oppnå noe annet. Du kan da like godt nekte sommerferien, da? For at han ikke gadd i julen eller påsken. Eller noen helger? Hvorfor julen?

 

Her skinner det en del gjennom at du syns rett og slett det er urettferdig å måtte sende barnet fra deg på julaften........

 

Han stiller jo opp der det teller; annen hver helg. Ikke alle gjør dette. Og hverdager(helger) er det det er mest av. Eller....?

[Anonym bruker]

Jeg fratar barnet muligheten til denne ene dagen, for å istedet sørge for at han får mange flere. Det synes ikke jeg er å straffe barnet.

 

Julen ble nektet fordi det er den ENESTE dagen han faktisk vil ha han av helligdager og ferier.

 

Jeg synes ikke det er urettferdig, jeg vil gjerne at ungen skal få feire med faren å, og det får han neste år om faren nå stiller opp.

 

Stiller han opp når det teller tror du? Haha, takk for dagens latter, han kuttet ut overnatting i ukedager, så kuttet han ut samvær noen timer i ukedagene, så begynte han å hente han senere og senere på fredager og leverte han tidligere og tidligere på søndager, til det nå er ett minimum med samvær. Ferier har han ALDRI giddet å ha han, kun julaften vil han ha. Helger avlyser han som det passer han fordi han er sliten må forstå.

 

Mulig du mener at å nekte han denne julaften var feil, men det fungerte faktisk, og da har jeg nådd det målet jeg ønsket, å sørge for at ungen får en far som stiller opp.

Og det er absolutt ikke at hele julen er nektet han!!! Det er kun julaften, ungen skal til faren 1 juledag til 3 juledag, pluss at han har fått tilbud å ha han lengre hvis han vil, og han skal til han nyttårsaften, så jeg kan ikke se hvordan ungen straffes oppe i dette? Han får vært med faren i julen og i tilegg har jeg endelig sørget for at faren forstår at ungen må få være mer med faren sin.

 

Kanskje ikke verdens mest pedagogiske måte, men etter utallige krangler, møte på fvk, frustrasjoner, tårer og annet, så var dette det ene som faktisk nådde igjennom til han.

 

Så nei jeg gratulerer heller meg selv med å ha funnet en ide som fungerte, enn å føle at jeg straffer noen, jeg har gjort det i beste mening for ungen min og oppnådd noe for han!