Kan man gå ut av rommet (Ferber) nå som de er litt eldre?

[SannaMor]

Jeg er alenemor og får snart HELT fnatt. Datteren min var syk ganske lenge og sov dårlig, så jeg skapte en vane hos henne i form av at jeg tar henne opp av senga og vugger henne på brystet mitt. Da roer hun seg momentant og elsker å være sånn og sovner nesten. Det går som regel også greit at jeg legger henne ned. Men kort tid etter må jeg inn og gjøre det samme om att....

oftere og oftere den siste tiden.

 

Så siste tre ukene har jeg forsøkt å være litt standhaftig i form av å bare gå inn og legge henne ned (hun står helst i senga og hyler)... RAMASKRIK hver gang og roer seg ikke uansett hvor mye jeg stryker og koser og synger og sitter ved sengekanten. Gir som regel opp etter et par timer hvor hun to ganger faktisk også har spydd! Jeg tror ikke hun er syk... bare så sint at hun spyr!

Hun har vært flink å sove på natten etter avvenning, men nå med dette våkner hun gjerne midt på natten og starter dansen sin, og sist natt gav jeg opp etter TRE timer, totalt utspyket!! Så hun vinner, jeg gir opp!!!

 

Vet ikke hvorfor jeg spør om det er greit at jeg går ut av rommet, for det fungerer iallefall ikke, hun blir bare enda mer sint/fortvilet. Men noen ganger må jeg ut av rommet og holde meg for ørene og gråte en skvett jeg og.........

Hun skal begynne i barnehage om en måned og håper jo da på lettere legging og netter.... STØNN.

Noen med tips?

[lille sprelle]

Hva med å stå fast på at hun skal være i sengen sin, men at du legger deg på en madrass på rommet hennes i noen netter?

 

Du skriver ikke hvor gammel hun er, men er hun mer enn 1,5 må det være greit å prøve å forklare henne dette med sovingen.

 

Vi sitter hos henne til hun har sovnet fremdeles (som oftest), men på dagtid har vi alltid hatt litt trøbbel. Nå sier jeg bare til henne at hun må sove, for når hun har sovet skal vi gjøre sånn og sånn og da legger hun seg til for å sove.

[Makko med to små gutter]

Jeg ville heller ikke gått fra full kontakt (sovne i armene dine) til å kreve at hun skal sovne på egenhånd...

 

I starten er det kanskje nok at du sitter ved siden av senga? For å så flytte deg gradvis ut. Lydbok på et øre er genialt om du greier å gå så sagte ut at hun ikke griner. Vi har "hysjet" på gutten når han griner, og det viste seg å være genialt når vi tok skrittet ut av romme når gutten var våken! Da satt jeg meg bare på gulvet utenfor døra hans, og hysjet på han han. Det tok ikke mange dagene til det også var ok. Mulig det bare er fordi han er veldig trørr for tida, men når vi legger han nå, blir han liggende slik vi legger han (på sida), tar bamsen sin, og lukker øynene :-) Vi kjører et veldig fast mønster før vi putter han i seng. tipper at han veit han skal sove 20min før han faktisk er der...

 

-Vi har brukt tid på dette, men det er verdt det! Vi har en gutt som er trygg og god i senga si. I helga har vi også en liten pjokk som kan vokne, leke seg litt og legge seg til å sove litt til... Halv ti er fint å stå opp i helga (han begynte ikke med det før han var helt trygg når vi gikk fra han).

 

Våkner han på natt, går vi nå bare inn til han, sier det er natt, og setter oss ev. utenfor døra og hysjer. -Samme som på kvelden, sitt ved senga om det er det du gjør da.

[frøet76]

Ja, det mener jeg du kan gjøre. Vi var helt utslitt her i huset fordi Snuppa ikke ville legges, og i tillegg våknet ørten ganger per kveld. Hun var vant til å komme opp i sengen vår på nettene. Tilslutt trodde hun det var natt og sto og hylte på oss i sengen sin for å komme opp i dobbeltsengen. Den var imidlertid tom, for klokken var gjerne bare 21, og vi var ikke i seng. Nok var nok! Barnet var trøtt og uopplagt, og det samme var vi. Noe måtte gjøres. Vi la inn en madrass på rommet hennes i begynnelsen, men kunne ikke ligge ved siden av henne når hun var våken. Det ble bare hyl og skrik- Nytteløst. Så vi gikk for Ferber-metoden. Hun er 1 år. Vi gikk inn til henne med en gang hun gråt. Hadde bestemt oss for noen fraser som vi sa: "Nå er det natta! Nå må du sove! Mamma passer på! Sove nå!" Gjerne en hånd på brystet hennes, men ingen øyekontakt. Bare rolig, vennlig og bestemt tonefall. Og så resolutt ut av rommet. Hun gråt, og vi gikk inn igjen etter et halvt minutt- sa de samme frasene, og gikk ut. Økte så til 1 minutt- gikk inn med samme rituale, og ut med en gang etterpå. Gikk inn hvert minutt til hun forsto tegningen/sovnet. Jeg er sjeleglad for at vi tilslutt bestemte oss for å gjennomføre denne kuren, for vi hadde prøvd alt uten bra resultat. Nå sovner hun straks hun legger hodet på puten hver kveld. Ingen protester. Vi forteller i god tid i forveien at det nå nærmer seg sovetid, at hun er trøtt og at det skal bli deilig å sove. Hun skjønner det. Våkner hun et par ganger på kvelden, går vi inn til henne brer over henne, legger en hånd på brystet hennes og sier at det natta-og hele den reglen. Og hun godtar det, og legger seg til å sove. Hun legges før kl.19 og sover vanligvis til kl.07. Da står vi opp. Våkner sjelden nå på natten og gråter. Vi får en helere og bedre søvn, og hun gjør det samme. Det er en vinn/vinn-situasjon. Det lå langt inne hos oss å gjennomføre Ferber, men vi angrer ikke. Det er tøft mens det står på, men resultatene er gode. Ingen er tjent med å være utslitt av mangel på god søvn. Og må man så må man. Så lenge barnet er over 1 år, tror jeg heller ikke at det tar skade av en slik light-versjon av Ferber som vi gjennomførte. Som sagt så prøvde vi alt først- ligge ved siden av, holde i hånden, vugge, synge, bare være i rommet. Men det ble bare hysteri av- og det tok kvelder og ingenting hjalp oss- før vi gjorde som beskrevet over. Og nå er det harmoni i heimen, og uthvilte foreldre og barn! Men ikke gi deg om du først begynner- og vær HELT konsekvent! Det har barnet godt av i lengden. Lykke til!

[SannaMor]

Her var det mange gode svar. Tusen takk, det varmer!

Hun har bare såvidt fylt ett år lille sprelle, så jeg synes fortsatt det er litt vanskelig å vite hva hun forstår. Men jeg tror det er sånn at hun ganske enkelt har bestemt seg for at hun vil løftes opp og trøstes, og at det er så kos at hun vil det med det samme hun våkner til litt. Jeg legger henne ned før hun sovner, for ellers våkner hun bare.

 

Det skal sies at jeg har lagt mye arbeid i søvnrutiner, og at legging før aldri har vært et problem. Så da føler jeg meg ganske maktesløs og rett og slett dum når jeg står der og ikke fatter hva jeg skal gjøre. Så fortvilende.

 

Men altså: å ligge inne hos henne fungerer dessverre ikke, og jeg må faktisk gå ut av rommet innen hun sovner helt, ellers våkner hun av den minste knirk (hvis jeg ikke venter helt til hun sover tungt). Tipset om å gå sakte ut og hysje hørtes veldig smart ut, jeg skal teste det, men tviler litt ettersom problemet jo er at hun ikke roer seg før jeg løfter henne opp.

 

Finnes det noen sjanse for at det bare er en fase? Som har vart i tre uker nå...

 

Nei, jeg kommer nok til å manne meg opp til en Juleønske ferber-light til slutt tror jeg. Om dere ikke synes hun er for liten...? Syntes det hørtes ganske skånsomt ut. Hadde det nyttet at jeg sov hos henne eller hun i min seng hadde jeg gledelig gjort det. Men det nytter ikke fordi da får hun bare adhd. Jeg misunner faktisk littegran de som har et barn som så gjerne vil opp i sengen til mor og far for å sove der .

 

Tusen takk for mange gode svar med tips, da får jeg utvidet mitt repertoar av forsøk .

Man får jo liten selvtillit av å bli kjeftet så mye på av lille troll!

og om noen har flere tips er det selvfølgelig veldig fint....

 

[Makko med to små gutter]

JuleFRØken, er enig i at det kanskje ikke er så farlig å gjennomføre det med et så stort barn, MEN når barnet alt er så hysterisk at det kaster opp, er jeg like sikker.

[Indigo 08-10-13]

Hei.

 

Jeg skjønner deg godt at du er kommet til et punkt hvor du får helt fnatt. Vi har en gutt på 13 mnd, og har bestandig vært striks på leggerutiner. På tross av det har vi en gutt som har våknet en del på natta, og bestandig tatt tidlige morgener. Vi har likevel vært "bløthjertede", aldri latt han skrike. Går bestandig inn til han, som regel hjelper det å putte smokk eller legge han ned. Det har egentlig aldri vært noe problem å legge han, har funnet seg til ro med en gang uten å klage. Lukker øynene straks hodet treffer puta.

 

MEN inntil 3 uker siden. Samme her, gutten var syk i 3-4 uker i forveien, og vi dullet selvfølgelig ekstra med han. Våknet mye oftere iløpet av kveld/natt enn vanlig, og brukte lang tid på å roe seg ned. Dette fortsatte _etter_ at han ble frisk. På det lengste satt vi 3 timer inne hos han om natta. Gikk vi ut ble det bare hyl og skrik. Det utviklet seg raskt til at gutten ble vanskelig å legge. Med dette mener jeg at det tok bortimot 1 time før han sovnet. Vi satt inne hos han hele tiden. Så gikk det gjerne bare en time før han våknet, og da var det på`han igjen. Ei helg faren var borte fikk jeg fullstendig fnatt, og gråt mine modige tårer;) Tenkte at nok er nok, kan ikke holde på sånn å sitte inne hos gutten hele kvelden, og natta...

 

Så jeg tok en "ferberlight" i ren desperasjon. Lot han skrike i intervaller på 1-2 minutter før jeg gikk inn og roet han ned. Da han ble rolig gikk jeg ut igjen. Begynte å hylskrike straks jeg gikk fra senga, men jeg var standhaftig. Sånn holdt jeg på i ca. 45 minutter. Tilslutt ble det stilt, sovna mens jeg var inne og roet han ned, våknet ikke da jeg gikk ut. Klokka var da ca. 20:45, og lille sov helt til 07:30 dagen etterpå. (Normalt sover han til ca. 06:00, så han var nok sliten etter å ha skreket "for første gang i sitt liv".

 

Men jeg følte vi ikke hadde noe valg, selv om jeg hadde dårlig samvittighet. Gutten var jo blitt året, og det er jo viktig at vi lærer han å sove på egenhånd. Er jo "dessverre" en del av barneoppdragelsen. Selv om det til tider er en tung oppgave.

 

Uansett, neste kveld var det på samme viset. Lot han skrike på intervaller mellom 1-2 minutter da han ikke fant roen ved leggetid. Tok bare 10 minutter så sovnet han, fant roen mens jeg var ute av rommet. Neste kveld sovnet han uten å mukke, og sånn har det vært i 3 uker nå.

 

Dessuten har han sluttet å våkne om natta. Sover rundt fra vi legger han 19/1930 til 06:00 +/-.

 

Jeg tror at disse små englene våre skjønner utrolig mye mer enn hva vi tror. Det tok ikke lange tida før vår gutt forstod at det ikke nytter å skrike etter leggetid. Jo mamma/pappa kommer når han skriker, men vi går også ut igjen når vi har sjekket og roet for det er natt, da skal man sove..

 

Forresten fint med sånn regle som noen over nevner. Jeg sier: "flink gutt" når han roer seg ned, gjentar det flere ganger (han blir så stolt når han får ros), videre: "nå er det natt, nå skal du sove", "god natt", så går jeg ut..

 

Håper det var til litt hjelp, vi er ihvertfall flere som har vært nødt til å gå til det skrittet å la barnet skrike litt. Men ingen barn er like. Håper dere får orden på sovingen, lykke til!

[SannaMor]

Tusen takk for inlegget ditt Høne_pøne! Det høres ut som vi har identiske historier faktisk! Jeg har nå også lest meg opp litt, og det er visst sånn at sykdom gjerne forstyrrer søvnmønstrene til små barn. Samme hvor fantastiske rutiner man har innarbeidet.

Ja da skal jeg sannelig sette igang ikveld med å forsøke det samme...... Det må nok til tror jeg... Så da er det vel bare å manne seg opp.

Da håper jeg det snart er slutt på fnatt-tilstandene her hjemme . Takk for hjelpen.

[frk-fryd]

Jeg anbefaler også ferber light. vi har i utgangspunktet ikke hatt problemer med leggingen på lang tid. Men tuppa har vært syk et par ganger i høst, og vi har da latt henne sove sammen med oss. dette ville hun selvfølgelig fortsette med etter hun var blitt frisk, og begge gangene har vi brukt nestenferber, og det har fungert etter to kvelder, den siste betydelig lettere enn første. Hun er forresten 13 mnd, og skjønner veldig mye. slik har vi gjort det:

 

Første skriking (egentlig mer sutring enn skriking): inn med en gang. gi sutt og bamse, stryke kinnet og si "det e natt, no må du legge dæ"

andre skriking: vente 2 minutt, inn å gjør det samme

3. gang: vente 3 minutt, gjøre det samme.

4. gang samme som 3.

deretter sier vi ingenting, går bare inn hvert 3. minutt uten å se henne i øynene, og legger henne bare ned, helt til hun gir opp. Dette har funket for oss innen 30-60 min, kortere dagen etter, og så problemfritt 3. dagen. Men man må jo høre på gråten, og se ann ungen, for man må jo være sikker på at det ikke er noe annet enn at de vil opp eller i foreldresengen. Man er jo ekspert på eget barn, så vi hører godt når det er sinne og når det faktisk er noe, og nå er hun så stor at hun gestikkulerer også.

[Anonym bruker]

Vi har også hatt samvoging pga sykdom ganske lenge.

også fordi vi synest det var godt å sove sammen.

men. begynte med legge rutiner da han var 1 år.. prøvde før,, men han skrek så lenge.. selv om vi satt på rommet med han.

 

men nå som han er 14 mnd. går det helt fint.. vi begynner kvelden med å si.. at han skal legge seg i sin seng. at mamma og pappa sitter i stuen. er ikke langt unna..

vi kommer inn ofte for å se at du har det godt..

 

det gikk et par netter, før dette gikk..

men i kveld skrek han i 2 min.. og roet seg

 

men forstår at det er frustrerende og ektremt vondt å høre skrikene..

men prøv:)

jeg strikker sokker til den store gull medaljen.. for å konsentrere meg om noe annet en bare skrikingen..

 

lykke til

 

 

[Anonym bruker]

Mammahjertet mitt blør for alle barn som må gråte seg i søvn...

[Turbomamma<3<3<3]

Jeg synes hun er for liten! Hun skjønner jo ikke hvorfor mamman forlater henne alene på et rom. Ta følelsene hennes på alvor, hun trenger deg!! Hvis hun vil ha deg der, for å føle seg trygg, så får du igjen lønn for strevet, tro meg! Jeg har aldri gått fra jenta mi når hun gråter, det strider helt mot mine instinkter.. Jeg er der for henne, spesielt når hun skal falle til ro og sovne. Man skal alltid prøve å legge de ned med latter og smil, prøv å ha det hyggelig rett før man skal sove, leste jeg en plass. Det går an å sitte med henne i armene og vugge mens du synger. Når hun da enten sovner fort eller bare blir veldig rolig, så kan du legge henne ned. Det varierer selvsagt veldig hvordan det går, alt etter hvor "sløv" hun har blitt. Ha det mørkt i rommet, med bare et sånn nattlys eller noe. Også kan det hjelpe med en spilledåse, som spiller den samme låten en stund etter du prøver å gå ut også. Vi har en som sender opp stjerner i taket, men pleier å sette den under senga når vi går ut, og dermed hører hun fortsatt låten. Det virker som gjør henne rolig. Jeg synes det har vært perioder der hun har vært vanskelig ved legging og der hun har vært kjempelett ved legging. Hun er hvertfall trygg og vet at vi kommer om hun gråter. Men nå som hun er 20 mnd skiller vi på sutter og gråting da.

Håper du følger mammahjertet ditt, og ikke går fra henne når hun gråter så fælt..

[Helann og lillebror]

Noen barn sovner av seg selv uten at man har gjort noe spesielt for det, og da er det lett å si at man ikke skal la barn skrike seg i søvn. Vi var helt utslitte av innsovningsproblemer, hadde prøvd alle snille metoder, og kunne bruke et par timer på legging hver eneste kveld. Da vesla var 17 mndr gjorde vi "skrikekur light" med stor suksess. Med nestemann gjør vi det litt tidligere hvis behov! Både hun og vi har sovet bedre, vært mer uthvilte og i bedre form på dagtid - altså en vinn-vinn-situasjon.

 

Vi gjorde som følger: Det vanlige faste kveldsritualet med kveldsstell på badet, lese bok i halvmørkt soverom, synge nattasang. Så la vi henne ned i senga, sa natta, og gikk ut. Det ble selvsagt ramaskrik, men det varte overraskende kort. Vi gikk inn og roet henne raskt hvert 2.minutt så lenge hun skrek. 1.kvelden tok det 20 minutter før hun sov, 2.kvelden 10 minutter, 3. kvelden 5 minutter. Hun skrek fortsatt 30-60 sekunder ved legging i kanskje en ukes tid, men etter det har hun lagt seg greit og stort sett sovet hele natta. Hun er 21 mndr nå. Jeg tror vi fortsatt hadde hatt store innsovningsproblemer og nattlige oppvåkninger hvis vi ikke hadde satt hardt mot hardt.

Så jeg sier bare: Lykke til:-)

[Anonym bruker]

"Noen barn sovner av seg selv uten at man har gjort noe spesielt for det, og da er det lett å si at man ikke skal la barn skrike seg i søvn."

 

Det der er kanskje noe av det dummeste jeg leser. Jeg er fullstendig imot skrikekurer på barn under tre år og jeg har et barn med en rimelig komplisert innsovningsproblematikk og hyppige oppvåkninger. Jeg kommer aldri til å la barnet mitt gråte alene selv om det kanskje ville løst seg i den forstand at hun sluttet å be om hjelp.

 

Til HI. Det er selvfølgelig mindre skadelig for en ettåring å gråte alene enn en baby på 3 måneder. Det er likevel ikke optimalt, men hvis aboslutt ingen ting annet virker går det an med noe som kalles "forsinket respons". Dvs at barnet aldri skal forlates gråtende, men at du går når barnet fremdeles er rolig. Om det blir gråt venter du ett minutt og trøster til barnet er rolig. Så går du ut igjen.Om det blir gråt venter du to minutter. Fortsett slik til du kommer til 6 minutter. Så begynner du nytt med ett minutt, to minutt osv. Ikke ta barnet opp av sengen hvis det roer seg der, og heller ikke ut av rommet.

 

Neste kveld starter du på to minutter, men fremdeles aldri mer enn 6 minutter. Trøst barnet til det er helt rolig hver gang. Om du aldri kommer deg fra rommet kan det være at barnet ditt er utrygg på å sove alene ennå og da er det bedre å være der til barnet har sovnet. Barnet trenger ikke oppmerksomhet om ikke det blir redd eller blir veldig lei seg. Ha på beroligggende musikk eller syng. Les gjerne en bok eller lignende og vær kjedelig. Dette er en fase, det går over!

[Turbomamma<3<3<3]

Enig med anonym her! Og du må bare prøve deg frem, uten at du drar den for langt. Men ikke forlat barnet gråtende! Og ikke vent å se for lenge om det roer seg, for de blir jo er oppskaket dess lenger de skriker uten å få respons. De skjønner jo ærlig talt ingenting når vi bare forsvinner!! De har ingen logikk i tankengangen sin ennå, og det kan nok være like ille om ikke værre for en 1-åring som kanskje får seperasjonsangst, enn en 3-måneders baby..

Og til den påstanden om at vi som ikke anbefaler skrikekurer har barn som sovner lett av seg selv... FEIL! Det er ikke tilfellet her i gården! Men jeg nekter å la mitt (mine) barn gråte alene.. Hva godt skal komme ut av det?

[Helann og lillebror]

Anonym 00.56 19/12: Og jeg vil gjerne høre hva som er forskjellen på gå inn-gå ut/"Ferber light" og din såkalte "forsinkede respons"?? Jeg hadde ALDRI latt barnet mitt skrike hysterisk i 6 minutter før jeg gikk inn, men det kan du tydeligvis anbefale som en nødløsning! Vi gikk inn konsekvent annethvert minutt, og det var mer enn lenge nok for vår del. Og om barnet skriker med det samme eller etter 10 sekunder når du akkurat har rukket å komme utenfor døra, hvilken rolle spiller det? Jeg tviler på at det føler seg mindre forlatt av den grunn!

Barnet mitt har forresten skreket mer ved legging/om natta ila alle de månedene vi holdt på med "snille søvnmetoder" enn hun gjorde de 3 dagene skrikekuren varte...

 

Hvordan går det forresten, HI? Det hadde vært spennende å høre!

[Collette]

Bare en kommentar til mange av innleggene. Hvorfor kan man ikke sitte hos barnet til det har sovnet?

[frk-fryd]

Nå tror jeg det er "forsinket respons" som anonym kaller det, de fleste snakker om her. Iallefall var det det jeg mente lengre opp her. Hvis tøtta på 13 mnd, ikke roer seg når vi kommer inn og trøster, men fortsetter å skrike selv om vi er der, da vet vi at det er noe annet som plager henne, og prøver diverse tiltak, vann, sukkervann, sjekke bleie osv. Hvis hun roer seg greit når vi er innom, men gråter når vi går ut, ja da er det fordi hun ønsker at vi skal være på rommet hennes å holde henne med selskap. Da tenker jeg at vi bygger opp under usikkerheten og skaper redsel for å være alene på eget rom med å ta henne opp, og hvis vi sitter der inne hele kvelden så får hun jo aldri til å sovne, fordi vi er forstyrrende for henne. Og det ønsker vi iallefall ikke. Vi har brukt metoden flere ganger etter sykdomsperiode med samsoving, og jeg kan forsikre om at hun ved legging er svært fornøyd med å ligge i egen seng på eget rom, og sovner nesten med en gang hodet treffer puten.Vi har forresten maks gått opp til 5 minutter, og startet på 1 minutt.

[frk-fryd]

For all del, hvis man har barn som klarer å sovne med en av foreldrene sittende på rommet. Det går bare med min jente hvis hun er skikkelig syk og slapp... Ellers blir hun bare forstyrret, og skjønner ikke at det er leggetid og hun skal sove. vil bare leke da... Det så vi bare etter en influensa hvor vi hadde sovet inne på hennes rom etter tur. Nå r hun begynte å bli frisk, førte det til at hun stod med sprinklene halve natta å bablet og ropte etter oppmerksomhet fra mammaen som hun så lå der.

[SannaMor]

Jeg skjønner heller ikke forskjell på "ferber-light" og "forsinket respons".

Sensitivt tema dette vet jeg.... Men synes vii alle skal huske at alle her vil sine små så inderlig vel, så man behøver ikke gå for hardt ut om man mener andre gjør feil, synes nå jeg.

 

Vanligvis så tror jeg det fungerer sånn at man roer ned barnet, går ut, og går inn igjen etter en liten tid dersom man hører at det ikke slår seg til ro. Sånn har jeg praktisert litegrann nå, og det går veldig fint egentlig. Det VIRKELIG store problemet og ubehageligheten er jo når du har et bestemt barn som VIL opp av sengen og vugges, og som vil det i samme sekund som hun småvåkner på natten, og som IKKE lar seg roe mens hun er nede i sengen. Jeg har ikke helt klart å knekke denne gåten enda... jeg tar henne fortsatt opp og holder om henne når dette skjer. Men jeg forsøker å gjøre dette bare EN gang. Hvis hun blir urolig igjen går jeg inn og legger til rette og stryker henne i sengen. Dette går noen ganger, andre ganger er det skrik og skrål. Vet at dette ikke er optimalt, for en så lita jente vet vel ikke helt om dette er første forsøk eller ei, hehe.

Jeg er imidlertid ganske overbevist nå om at jeg må manne meg opp og bli konsekvent. Dvs ikke løfte henne opp på natta. Får belage meg på noen tøffe netter. Årsaken til at jeg ikke vil løfte henne opp er jo at jeg føler hun våkner mere til da, og vil oftere og oftere løftes. Bedre at hun vet at det ikke skjer sålenge jeg hysjer og sier det er natta.

 

Og ja, jeg har også et sånt barn som ikke lar seg roe ved at jeg sover inne hos henne. Da skal hun bare opp i senga og turne rundt meg, og aller helst sitte på ansiktet mitt og dra meg i håret! Jeg er faktisk misunnelig på de som har et barn som så gjerne sover i sengen med dem, så kos! Me her er det ikke snakk om... bare bøll.

 

Takk for alle inspill. Mye kloke mammahjerter her synes jeg.

[Anonym bruker]

Vi har i det store og det hele hatt en jente som har sovnet greit og sovet hele natten. Men kom i en fase hvor hun bare sovnet om vi sang. Og det er jo bare kos, men når 1-2 sanger ble til 1.5 timer med sang måtte vi gi oss. Hun hoppet bare rundt i sengen, overtrøtt og trassig. Vi gikk over til å synge under kveldsstellet og bare kysse natta og gå ut av rommet. Brukte en del av rutinene ved Ferber og etter dag 2 sovnet hun 5 min etter legging. Mange som er i mot Ferber og synes vi er grusomme mødre som lar barna skrike. For oss fungerte det bedre med litt skrik og nå gode dager og netter, enn dårlige netter og en grineunge hele dagen. Hun hang jo til slutt bare i buksebeinet på dagtid og hylte. Og jeg hadde gjort det samme igjen om jeg fikk et barn til.

 

Men, som sagt, har vi bare hatt mini problemer i forhold til søvn, så det høres sikkert litt vel enekelt ut for dere som sliter så veldig.

 

Et annet tips som har fungert hos oss ved uro perioder. (kommer gjerne etter sykdom, eller om pappa'n reiser mye pga jobb). Avledning. Hun roer seg ved sang, og noen ganger har jeg begynt å synge et par sanger. Så gir jeg henne en liten musikkboks med 3 knapper. Jeg setter på den første sangen og sier god natt. Da er hun så opptatt av å trykke på knapper og høre musikk at hun ikke bryr seg så mye om jeg går ut. Hun sutrer litt, men sovner stort sett i løpet av kort tid. Da går jeg inn og tar bort boksen, så hun ikke legger seg på den og våkner av musikken. Ellers har det fungert at hun får velge et par leker. Da prater hun med de til hun sovner.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

når hun blir helt hysterisk har jeg krabbet opp i sengen hennes og bøyd meg ned over henne (dannet et lite telt på en måte). Da får hun ikke reist seg opp og roer seg dermed ganske fort.

[Anonym bruker]

Har du prøvd å legge ho tidlegare? Veldig mange søvnproblem kjem av at ungen er alt for trøtt ved legging. Sjølv merkar eg det godt om vi legger han for seint. Då brukar han tid på å sovne, kan sove uroleg og gjerne vakne på natta eller tidlegare om morgonen.

[MorHeSa_2]

For min del fungerte ferber metoden dårlig. Og det var av en enkel grunn. Lillegutt ble bare kjempe frustrert av at jeg kom inn i rommet, snakket rolig med han, gikk ut igjen, og aldri tok han opp. For det var jo det han var vant til. Han ble født med låsning i nakken, og frem til vi skjønte det, og han fikk behandling, hadde han fryktelige smerter. Så det endte jo opp med at vi som utslitte foreldre bar og bar på han, og ikke ante åssen vi skulle komme oss ut av det. Etter 9 mnd med dette kontaktet jeg fysioterapeuten hans, og fikk utløp for min frustrasjon. Hun ga meg da et råd jeg først syntes var helt fryktelig. Nemlig å legge ungen min, gå ut av rommet, og ikke gå inn igjen. Vi skulle såklart ta oss god tid til stell og kos før legging, men når det er natta, er det natta. Den føsrte natta gråt han en god del, men det ga seg fort. Har nå en blid gutt på 1 år som sover ca 14 timer i døgnet, er uthvilt og glad. Til sammenligning sov han ca 5-6 timer i døgnet da han var nyfødt....

Har ikke lest gjennom alle innleggene, men det er såklart forskjell på unger. Men jeg tror for mange barn som er vant til mye kos ved legging, at det bare blir frustrerende at foreldrene skal gå inn og ut av rommet i rykk og napp....