En venninne av meg har mistet spiren sin...

[Anonym bruker]

Hun var 12 fullgåtte uker i går... og begynte å blø! Det er så ufattelig trist! Jeg har selv mistet 2 ganger, er gravid igjen nå, og er nok i ferd med å miste en tredje gang! Men jeg aner ikke hva jeg skal si til henne bortsett fra at jeg er der for henne hvis hun vil snakke om det.. Hva hadde dere satt pris på? Vi mennesker er jo så forskjellige. Jeg satte pris på å snakke med mine nærmeste første gangen jeg mistet, men den andre gangen orket jeg ikke tanken på å snakke med noen!

[Liten januarspire - nummer 4]

Vet ikke. Min aller beste vennine hadde termin nesten samtidig som meg, men mistet da hun var 9 uker. Jeg visste ikke hva jeg skulle hverken si eller gjøre, så jeg sa at jeg var der for henne og hun skulle bare ringe og komme bort så fort det var noe. Mer enn det kunne jeg ikke gjøre. Men heldigvis tok hun imot tilbudet mitt, og vi fikk både snakket og bearbeidet det sammen.

 

Vi prater ennå om det, for hun har veldig lyst å bli gravid igjen, men samboeren hennes har fått et helt nytt syn på det og vet ikke om han ønsker barn lengre.

 

Jeg prater selvfølgelig minst mulig om mitt svangerskap til henne, med mindre hun selv spørr. Synes det blir å gni det litt inn, at jeg har et friskt barn og er gravid igjen. Mens hun mistet og har en mann som mest sannsynlig ikke lengre ønsker barn.

[Anonym bruker]

Jeg har mistet fire ganger og setter egentlig pris på at folk ikke spør så mye. Nå har vi prøvd i over et år, og det er et år siden jeg mistet for første gang. Mange maser på om når nestemann kommer osv. Jeg bare sier at vi prøver men det går heller dårlig.

De som vet at jeg har mistet fire ganger spør ikke så mye om det, og det syns jeg er flott.

 

Men bare si at du er der for henne hvis hun trenger det

[Anonym bruker]

Jeg har mistet to ganger i tredje måned. Første gangen - før vi fikk barn, så var folk veldig snille og akspeterte sorgen min. Jeg fikk mange gode klemmer, og noen ga meg til og med blomster.

 

Men andre gangen, da hadde vi fått to barn i mellomtiden, så virket det ikke som folk brydde seg. "Alle" sa at vi burde være glad for de barna vi har og bagatelliserte sorgen min. Det synes jeg var veldig sårt