Det er visst veldig synd på meg.....

[Anonym bruker]

....ifølge alle andre da.

Jeg er alene med guttungen min. Og har alltid vært det.

Og til stadighet får jeg høre at det er "så synd på meg" som er alene med han. Sier at de aldri hadde klart å være alene med barn.

Hvorfor er det synd på meg???? Har alltid vært alene med han, så jeg vet jo ikke hvordan det er å ha en barnefar som stiller opp.

 

Føler jeg har det helt topp jeg. Koser meg masse sammen med knøttet. Vet at jeg kan få hjelp av familie og venner til barnepass o.l. Men har ikke benyttet det enda, da jeg føler jeg ikke har behov for det.

Eneste jeg synes er litt trist og leit er at knøttet ikke blir kjent med faren sin. Men får jo bare håpe at han dukker opp en dag.

 

Konklusjon: Nei, det er ikke synd på meg.

 

Andre som får høre at det er "sååå synd på deg" ?

[Anonym bruker]

hihihi.. jeg tenker ofte at det der mer synd på de som er i forhold;) For da kan de ikke ta bestemmelser alene......

 

Har fått høre at det må være tøft, men ikke direkte at det er synd på meg. Men når jeg hører på de i parforhold og hva de klager over, så kan jeg ikke si at jeg har det så tøft heller;) De bare tror det.

 

Det med barnefar og kontakten med barnet er nok det eneste punktet jeg også tenker er tøft. Men da for barnets del, ikke min.

[moota m storebror&lillebror]

Nå har ikke jeg vært alene så lenge, men får ikke høre at det er så synd på meg. Det er mer den der, jaja du finner nok en du også. Eller jaja du finner nok en ny..

 

Jeg vil ikke ha noen mann, jeg vil være med barna og jeg trives faktisk så godt alene (foreløpig hehe) at jeg ikke vil raske rundt på byen etter en mann som vil ha meg og mine 2 barn =)

 

Er enig i konklusjonen din, det er heller ikke synd på meg!

 

 

[Mammaen til 2007jenta]

jeg er har vært alene med min datter på 26mnd fra første dag, og har ikke engang vært inne på tanken å lete etter en mann- rett og slett fordi jeg elsker livet vårt akkurat slik det er nå

[Anonym bruker]

Vet du, jeg synes faktisk det er en stygg ting å si til noen jeg! Det samme med alle dem som spør hvordan jeg holder ut å være alene... Nesten frekt å spørre om. Det er ikke noe jeg har valgt selv dette her, og derfor blir det så snålt å spørre hvordan jeg klarer det. Jeg MÅ klare det, det MÅ gå, har ikke noe valg og har aldri hatt det.

[Anonym bruker]

Jeg har strevd med dette fra dag 1 da jeg ble alenemor. Stakkars deg øyne overalt og jaja hun kan ikke noe for det.. hun er jo alene med ungen... oppførsel.. men etter 1 år så fant jeg ut at det går nå faktisk an å leve det. Faktisk bedre at folk syns synd i meg enn at de forakter meg for at jeg er alenemor for det er nå værre å ha rundt seg. Så kan jeg nå bare bruke den unnskyldningen "det er synd på meg" mot de som syns det...