hva gjør man? (samvær med biomor)

[Gjest]

Vi har jo, som endel sikkert kjenner til, gående en evig "krig" med biomor til min stedatter. Denne runden dreier det seg om samvær, og som et ledd i rettssaken ble det avtalt to samvær i første omgang- disse skulle foregå hjemme hos oss, hvert samvær består av fire timer to dager etter hverandre, og foruten min samboer er den rettsoppnevnte sakkyndige til stede. I dag var jeg og yngstejenta også her, men vi satt stort sett på soverommet ettersom lille trille ville ha "kuppet" storesøsters oppmerksomhet- dessuten tåler ikke biomor trynet på meg og hun lager helvete i ettertid hvis jeg er til stede.

 

Uansett, dagens samvær forløp "normalt"- mor setter ingen grenser, og etter at de hadde tømt nok vann utover parketten til at det gjennomtrekte to badehåndduker når gubben tørka opp, tegna med kulepenn på tegnematta (som er beregnet for spesialtusjer som bare bruker vann som blekk - derav vannsølet), forsøkt gjentatte ganger å rømme ut verandadøra uten at mor løper etter og stopper henne, og når hun til slutt begynte å klatre opp i seksjonen for å lete etter julegaver og deretter skulle ta ned speilrefleksen, grep min samboer inn, tok henne ned og satte henne på fanget - med beskjed om at der ble hun sittende til hun hadde roet seg. Det ble selvfølgelig hyl og helvete, som forventet av en treåring som ikke snakker og ikke forstår. Han satt vel og forsøkte et kvarters tid, først på stua og så på rommet (med jenta i fanget, han holdt henne fast og forsøkte å snakke rolig til henne). Til slutt gav han opp og tok henne med på badet for å skifte bleie, og det "brøt sirkelen" og fikk henne til å roe seg nogenlunde ned.

 

Jeg ble da sittende med sakkyndig alene, og hun kommenterte at hun syntes dette var en voldsomt streng reaksjon - med timeout på en treåring. Såpass at hun ville ha navn på den psykologen på BUP som har anbefalt oss å gjøre dette da jenta overhode ikke evner å roe seg ned selv når hun har greid å styre seg opp til det nivået. Samme psykolog anbefalte oss også å holde henne fast i fanget ved leggetid, for å få henne til å roe seg og sovne. Rett og slett fordi vi har prøvd alt annet uten hell, og som hun sier; det er jo soleklart at jenta trenger hjelp til å roe ned.

 

Jeg blir selvsagt ekstremt bekymret, sakkyndig er "gud" og vi vil ikke havne på feil side av henne... samtidig tror jeg ærlig talt vi gjør helt riktig, den eneste feilen er at vi burde grepet inn før (selv om dette er mors samvær og det i utgangspunktet er hun som skal styre showet). Når mor var gått for dagen, var det første jenta gjorde å hente seg en kopp vann som hun helte ut over stuebordet, deretter forsøkte hun å gå inn på kottet etter julegavene, klatret opp for å komme til cd-hylla osv... Ting hun har sluttet med for måneder siden, men som hun nå trodde var greit igjen etter fire timer der mora har latt henne gjøre som hun vil. Tømme utover vann har hun forresten aldri gjort før, men vi skal vel ha det morro med det framover tenker jeg...

 

Og klart, for en som ikke snakker eller forstår noe videre, så er det ikke lett å skjønne at når mamma er her så er "alt" lov, og når hun går så er vi tilbake på vanlige husregler igjen. Så, vi fikk hele kvelden med hyl og helvete fordi hun trasser over ting hun ikke får lov til, og det tok vel kjapt 1,5 time å legge henne i kveld fordi hun var så besatt urolig i kroppen.

 

Vi kommer ikke til å slutte med time-outene i fanget når hun er helt på styr selv om sakkyndig mente det var hårreisende, men jeg blir jo litt nervøs da. I verste fall får mora faktisk ha jenta hos seg uten tilsyn og på overnattinger, og det vil jo ødelegge alt vi har jobbet for siden hun flytta hit Mora kler ikke engang på henne når de skal ut, enda jenta sliter massivt med ørebetennelser. I dag ville hun ta henne med ut i bare støvler og uten noe mer yttertøy enn en nissekappe fra nille eller noe. I regn og et par pluss. Bare fordi det var det hun selv tok på seg, og da vil hun nok ikke ha på mer klær... Det vil jo i ytterste konsekvens gå på liv og helse løs. Da hun flytta hit hadde hun kronisk mellomørebetennelse på begge ører, og den har hun gått ubehandlet med i minst tre måneder, sannsynligvis mer. Fordi mora ikke fulgte opp kontroller eller medisinering. Og selv om mora visste om ørebetennelsen, gikk jenta uten lue i januar.

 

Uff. Jeg blir bare oppgitt. Dette går jo ikke- men hva skal man gjøre da? I morra kommer vi til å advare sakkyndig når de kommer om at vi styrer reglene og holder henne nede på normalt nivå, for vi kan for det første ikke ha noe av at de ramponerer leiligheten (litersvis av vann på parketten kan potensielt bli SVÆRT dyrt, og sist hun var her malte de med plakatmaling på hvitmalt strie på spisestueveggen. Sleit som pokker med å få det av igjen, og det er fortsatt ikke 100% bra), og for det andre så er det overhode ikke bra for jenta å skulle forholde seg til at "alt" er lov mens mor er her, for deretter å få reglene alvorlig strammet opp når de går igjen... Det skaper en hel masse uro og forvirring, det ser vi jo tydelig.

[tvkrus]

dytter jeg Roheryn

[Lektor Doppler med tillegg]

Må samværet være hos dere? Burde ikke det vært på nøytral grunn? Av hensyn til deres hjemmesituasjon rett og slett. At du skal sitte på soverommet i ditt eget hjem, synes jeg er forkastelig.

 

Jeg tror ikke du har noe å frykte. Jeg forstår at du er redd sakkynding, men snakk med din kontakt ved BUP, få gjerne vedkommende til å kontakte sakkyndig sånn at psykologen kan forklare sitt ståsted for sakkynding. Men om ting er sånn som du sier, så regner jeg med at sakkyndig ikke lar det gå forbi at mor ikke evner å sette grenser.

 

 

[Gjest]

"problemet" med BUP er at hun som rådet oss til dette, er gått ut i svangerskapsperm. Den nye damen har vi kun vært til tre ganger, og hun sa selv i første møte at hun jobber på en helt annen måte. Men joda, jeg regner med at blir det veldig mye ståhei rundt dette så greier vi å framskaffe en uttalelse fra hun som er i permisjon. Om ikke annet så for å bekrefte at dette ikke er noe vi selv har funnet på, og at vi faktisk har snakket mye med BUP om akkurat dette problemet.

 

Og jeg er hjertelig enig i at samværet bør være på nøytral grunn. Jeg har tilbragt mer enn min andel samværshelger sittende på hems eller soverom- du må tro det var morro å være gravid og ligge på en madrass på en hems med skikkelig dårlig luft - uten mulighet til å gå på do eller spise/drikke, i firetimersbolker, den gangen jenta bodde hos mor og vi reiste dit på samvær. Hun krever meg mer eller mindre slettet fra jentas liv, jeg skal ikke synes eller eksistere, hadde det vært opp til henne så hadde jeg vært kastet ut fra ansvarsgruppa rundt henne, nektet adgang i barnehagen, stengt ute fra oppfølgingen hos BUP, helsesøster/lege, PPT og alle andre, og jeg hadde ikke fått lov å gi henne mat eller stelle henne her hjemme. (gubben ble faktisk hudflettet etter en samværshelg fordi jeg kledde på henne når de skulle ut...)

 

Men, i denne omgang var målet at samværet ikke skulle foregå uten samboeren min. Rett og slett fordi jenta vil føle seg så utrolig sveket og etterlatt om vi sender henne til mora alene- jeg er redd det vil ødelegge så mye i psyken hennes at vi ikke greier å rette det opp igjen Hun har slitt med manglende tilknytning og unormal tilknytningsadferd hele livet, etter at hun flyttet hit tok det noen få dager så var hun så knyttet til faren (som hentet henne når hun flyttet) at hun ikke tålte at han gikk og hentet posten engang. Hun ble helt desperat. Og det hender fortsatt at hun blir helt på styr når han drar, men det går greiere nå. Og stort sett er jo jeg hjemme når han drar, så da går det jo fint. -Og forholdet hennes til mora er... snålt. Vi blir ikke kloke på om hun ikke husker henne (det gikk jo 7 mnd uten at de så hverandre etter at jenta flyttet hit), eller om hun meget godt husker henne og bare ikke vil vite av henne... Når mora ringer, så rister hun på hodet, sier "nei" og "hade", og vil ikke ta telefonen. Uansett hvem andre som ringer, så er telefon det mest spennende i verden! Og når mora er her, så rømmer hun ut på verandaen, inn på rommet sitt og lukker døra, og i dag kom hun løpende inn til meg flerfoldige ganger og lukket døra etter seg. Og når de skulle gå i dag, så løper hun bort og gir sakkyndig (en dame hun har sett tre ganger, og som da har sittet stille i en krok i sofaen) en stor klem. Mora står i gangen og spør etter klem, men jenta går inn på stua igjen og later som hun ikke hører. Til slutt kommer mora inn og ber om klem - hun får en kjapp en og jenta vrir seg ut av armene hennes når hun begynner og lire av seg kjærlighetserklæringer. Og dette er ei jente som står ved døra og holder regnskap over hvem som har fått klem når noen går. Direkte festlig når kompiser av gubben har vært her, og skal gå - først skal HUN ha klem av alle. Så skal lillesøster ha. Så skal pappa ha klem (av kompisene altså), og så skal jeg ha klem. Og gjerne så skal jeg og pappa'n klemme hverandre og ungene også, bare for å være sikker på at alle har fått det de skal ha. Hun møter henne heller ikke i døra når hun kommer, noe hun "alltid" gjør når det kommer folk. Senest i går kasta hun seg i armene på min kusine (som hun har møtt én gang tidligere, og det var i slutten av juli...). Mora overser hun.

 

Jeg sitter rett og slett igjen med en følelse av at hun VIL ikke ha noe med mora å gjøre. Dette stikker dypere enn at hun føler seg sveket av mora, og det stikker definitivt dypere enn at hun bare ikke husker henne.

 

Så ja, det jeg egentlig skulle si, var at grunnen til at det ble sagt her hjemme er at hvis vi hadde avtalt noe annet sted hadde antagelig ikke samboeren min fått være med- i alle fall ikke alle fire ganger og hele tiden. Og det blir i alle fall fryktelig feil pr nå. Jeg får forsåvidt "lov" til å være her (hun forsøkte å forlange at jeg SKULLE vekk, men måtte gi seg heldigvis), men som den konfliktdemperen jeg er holder jeg avstand for ikke å framstå som en ren provokasjon. Selv om det provoserer meg vanvittig at hun sitter i stua mi og later som jeg ikke bor her :/