Er det noen mødre med Aspergers syndrom her?

[Anonym bruker]

Bare lurer på om det er mulig å ha Asperger helt til du blir voksen uten at noen merker at det er noe annerledes med deg?

 

Jeg føler meg så håpløst utenfor i alle sosiale sammenhenger hvor det er mer enn 3 personer til stede. Det har jeg alltid gjort. Og spesielt takler jeg rene jenteselskaper dårlig. Føler alltid at det er noe grunnleggende jeg ikke har forstått, og følger veldig med på hvordan alle oppfører seg for å prøve å forstå hva det er de egentlig mener. Klarer meg i grunnen bra likevel. Har merket at jeg delvis "hermer etter" de jeg omgås, og det fungerer bra. Like barn leker best... Men har fått høre at folk synes jeg er spydig og uhøflig, og det skjønner jeg egentlig ikke, for jeg har aldri vært det med vilje.

 

Jeg har alltid vært skoleflink, spesielt i realfag, og lærer lett ting utenat. Som liten kunne jeg finne på å pugge de underligste ting, leste atlas og telefonkatalogen som underholdning! Nå er jeg ingeniør.

 

Takler ikke å ikke ha noe å gjøre. Hjemme føler jeg at jeg fungerer best når jeg kan være husmor og mamma av typen "mat/hygiene/klær/sikkerhets-leverandør". Likevel er det ofte litt kaos i hverdagene, og også der føler jeg at det må være noe jeg ikke har forstått: Hvorfor klarer f.eks. alle andre mødre i nabolaget å holde hjemmet ryddig, mens jeg ikke får det til uansett hvor mye jeg strever?

 

Selvfølgelig gjør jeg også hyggelige ting sammen med barna, men da er det som regel "prosjekter", av typen fjelltur eller bygge snøborg. Det er helst faren som setter seg ned og bare leker og prater med ungene.

 

Det er vel ingenting annet med meg enn at jeg er litt sær, men det hadde likvel vært interessant å høre fra noen som har fått diagnosen.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke diagnosen, men kjenner igjen noe av det du skriver. Har liten sosial trening og har derfor syntes sosiale sammenhenger uten program har vært vanskelig. Jeg blir usikker og svetter som en gris. Har hatt sosial angst, men den er kurert. Blir noen ganger oppfattet som kverulerende mens sannheten er at ofte skjønner jeg ikke det andre skjønner og må spørre. Blir usikker når jeg ikke vet eller skjønner hva som skjer rundt meg og settingen. Jeg liker også best å gjøre ting og ikke sitte stille, er tålmodig hvis det er framgang. Uten framgang trives jeg dårlig, spesielt dersom jeg ikke skjønner hvorfor det ikke skjer noe. Leter desperat etter feilen slik at jeg kan eliminere den. Jeg mestrer stress ved å gjøre ting. Bortkastet tid å sitte stille og gjøre ingenting. Jeg har også blitt oppfattet som sær. Jeg kaller det sjarmerende! Selvironi er helt nødvendig!

[Northernlights]

Er du sikker på at du ikke har adhd? Tenker spesielt på dette med at du ikke greier å organisere, uansett hvor mye du strever. Ta en test på nettet (finnes mange), og se om den slår ut.

 

google "adhd screening quiz"

[Anonym bruker]

Hmm, jeg tok nettopp en nett-test for ADD, og endte opp med 59 poeng av maks 100, og havnet i katergorien "Mild ADHD/ADD". Jeg er HI.

 

Nå var jo dette en test på internett som ikke behøver å være så seriøs, men likevel.... Har aldri falt meg inn at jeg kan ha noe sånt før.Selv om vi har tullet med at faren min (som jeg ligner mye på) kanskje har ADHD etter en annen internett-test vi kom over på en familieselskap en gang. i er begge mer typen "distre professorer" enn hyperaktive nisser med kort lunte.

I så fall har jeg vært en veldig velfungerende og godt oppdratt unge likevel.

 

Ser at mange som har tatt samme test endte opp med poeng under 10, det skjønner jeg ikke hvordan kan være mulig?

 

F.eks. var det et spørsmål om du ofte har mye "bakgrunnstøy" eller "småprat" i hodet? Har ikke alle det? Det er da vel ikke mulig å "skru av" tankene, eller hva? Da blir det jo helt stille og tomt i hodet, og det synes jeg virker litt merkelig! For min del foregår det ustanselig lange enetaler, og/eller innbildte konversasjoner, kommentarer, forslag til hva man kan si eller kanskje skrive m.m. hele tiden i hodet mitt, i tillegg til at jeg ofte også "hører" musikk. Men jeg synes ikke det er noe stort problem? Vet godt forskjellen på virkelighet og mine egne tanker, i hvert fall!

 

Da jeg var liten pratet jeg veldig mye med meg selv, bl.a. "skrev" jeg utkast til lange bøker alt fra jeg var 5-6 år gammel, men det har jeg sluttet helt med.

 

Vel, jeg får vel bare fortsette å være sjarmerende(?) sær!