hvordan takle 40 års krisa??

[Lykkelig 2.barnsmor:)]

har en mor som tydeligvis er igjennom dette nå. veldig fokusert på utseende, flørting med menn og separert etter ett nesten 30 års ekteskap.. vi er fire barn,som synes dette er frustrerende. hun har før vært en mor som har tilbrakt mesteparten av tiden med familien. men nå ser vi henne skjeldent. min far er flyttet ut av deres hjem. og hun fester i helgene. er dette en fase som går over. eller må jeg sitte å se på at hele livet de har bygd sammen faller i grus??

har selv familie, men må innrømme at dette tærer meg. som familie har vi vært igjennom utrolig mye,så de betyr alt for meg..! derfor er det vanskelig å ikke tenke på det hver eneste dag..!

hvrodan gå frem?

[Tommage♀♂]

Kan dere ikke bare la henne leve livet litt først før dere føler dere må ta affære? Dette er vel hennes måte å takle det på, kanskje hun tar igjen noe tapt? Roer seg nok av seg selv når hun kommer litt på fote i sin nye livssituasjon.

 

Eller er det sånn at hennes oppførsel har ført til samlivsbrudd?

Uansett vet nok ikke dere barna alt, kanskje det har hanglet lenge og det først nå kommer til syne.

 

Håper det ordner seg!

[Sånn kan det gå]

Må vel heller være 50-årskrise om de har vært gift i nesten 30 år?

 

Ellers så er hun jo et voksent menneske som tar sine egne valg og da er jo dette faktisk ikke noe du har noe med.

[Brillefint - Jadda!]

Hun ber jo ikke om råd om hvordan hun skal konfrontere mora si. HI vil jo bare vite hvordan hun skal takle det at moren har blitt en annen person nærmest.

 

Jeg synes selv det er tragisk når slikt skjer. Skjønner jo stakkars damene som kanskje har vært ulykkelig og følt at de har ofret seg selv for mann og hjem, men det er jo ikke lett for de som står på sidelinjen. Selv om man er blitt voksen så er det jo fortsatt mamma det er snakk om! Ikke lett.

 

Hun har nok et behov for å rase fra seg. Synes vel det er herlig å ha mer tid til seg selv og ta vare på seg selv. Synes vel det er deilig med oppmerksomhet fra menn og føle seg litt ung og fri.

 

Så får du håpe det med tiden går over, og en dag kan du jo ta kontakt med henne og fortelle henne at du savner henne!?! Har ikke bedre råd enn det jeg...

[Store My]

Etter å ha oppdratt 4 barn kan det jo hende at hun synes at det endelig er tid for at hun kan sette sine egne behov først. Kanskje denne friheten og disse muighetene er noe hun har lengtet etter i mange år, og endelig nå synes at hun har muligheten til å unne seg. Det kan jo også hende at dette 30-årige ekteskapet ikke har vært så bra, og at det er en lettelse for henne å være separert (det er mye barn ikke vet om sine foreldres ekteskap). Jeg er ikke enig med Brillefint - dette synes jeg ikke er tragisk, bare befriende. Selv mener jeg at man har forpliktelse til å forsøke og holde et ekteskap sammen (men ikke for enhver pris) så lenge man har forsørgerplikt for sine barn, men om ekteskapet ikke er bra forstår jeg godt at man avslutter det når det ikke lenger er "noe" eller "noen" som holder det samme. Jeg sier som Oktaviastar, HI: Dette har ikke du egentlig noe med. Jeg forstår at du sørger over dine foreldres separasjon, men vær også glad for at du har en mor som er forbilde på den måten at hun viser at man ikke behøver i bli i et ekteskap som ikke føles tilfredsstillende. Som foreldre selv, vet vi at vi har noen sider som barna våre sjelden eller aldri får se. Dette gjelder, snodig nok, også våre egne foreldre. At du ikke "kjenner henne igjen" kan jo også bety at det aldri har vært rom for (hittil, eller i ditt nærvær) at disse sidene av henne har vært synlige. Kanskje du etter hvert får en mulighet til å bli kjent med HELE mammaen din, ikke bare den delen av henne som var synlig da hun var gift med din far. Det vil kanskje være en gave.