Galt av meg eller?

[Anonym bruker]

Er mamma og samboer med en som har 2 barn fra et tidligere forhold.Det går noe lunne greit,men det har gått endel opp og ned i perioder,(mye pga stebarna)

Det ene barnet hans har et veldig spesielt utseende,og alle venner og folk som kommer innom eller ser barnet spør meg omtrendt alltid om det har Down syndrom,eller hva som feiler det.Barnet har hatt masse problemer når det gjelder utvikkling,og det har hatt ekstra hjelp i barnehage og oppfølging av leger og ppt+ alle mulige andre..Sambo er ikke så flink til å snakke om dette.Vet ikke om det kansje er vanskelig for han,men han påstår hvertfall at leger og doktorer sier at barnet regnes som normalt og at det bare ligger litt etter i utvikling.Det er nesten som om han pynter på saken,og jeg føler han forsvarer dette barnet på en måte siden han liksom snakker som at alt er normalt,når jeg og andre ser og opplever det som noe helt annet.Det andre barnet hans er ganske normalt,men trenger nå briller.Moren til barna og hennes familie er ganske kjent for å være veldig spesielle,og mange i hennes familie sliter med noe.(også utseende messig) Jeg var kansje litt kvass her tidligere,men det glapp ut av meg mens vi diskuterte dette syke barnet at;"Ja,det kan ikke være så enkelt for deg med 2 hemma unger,og det er ikke jeg som velger å få barn med en hemma person"!!Tydligvis tok han det veldig til seg,og syns det var galt av meg og kalle det andre barnet hemma.Ja,det var kansje litt på kanten og kalle det hemma,men jeg blir så frustrert når jeg føler han "sjuler" ting og holder tilbake info..

Pga den kommentaren ville han slå opp,og mente vi ikke kunne vær sammen osv..Hva mener dere?

[Anonym bruker]

Vet du!Det var en utrolig stygg kommentar, og jeg har full forståelse for at han dumper deg!

Det lyser jo lang vei, hva du egentlig mener om barna hans.Så hadde min mann sagt noe slik, hadde han gått på hode ut døra.På toppen av det hele, skjønner du ikke at det var galt:Du sier at det "kanskje" var litt på kanten???Nei,her gjør barnefar det rette og dumper deg!!

[Anonym bruker]

Jeg er sammen med en ordentelig kjærnekar. Jeg synest han er alldeles storveis og det gjør de aller fleste andre også. Han har vært gift før, og fått tre barn med eksen. Eksen hans er et kapittel for seg. Hun er brautende og grov, hun har null utdanning og hun er hlller ikke den skarpeste kniven i skuffa. Ikke er hun snill og god heller.

Av og til blir jeg litt "flau" over han, at han frivillig giftet seg med en sånn dame, at han frivillig valgte å få tre barn med henne. Vi snakker ikke om resultat av ons, han må jo på et eller annet tidspunkt ha syntes at hun og stilen hennes er alldeles super.

Søstra mi trodde jo at han var like "idiot" som henne, hun ble så overrasket når de ble kjent, for en kjenner jo folk litt på selskapet de holder.

 

Barna deres er jo tydelig preget av den oppdragelsen de har fått, og de fremstår ikke som særlig lure noen av de, de gjør det heller ikke særlig bra på skolen. Et av barna får ekstrta undervisning i de fleste fag. Jeg prøver å ta runder sammen med dem med lekser etc, uten særlig hell. Men jeg hadde aldri aldri fått meg til å si oe slikt om dem. Hemma! Om barn som er på vei til å få diagnose, og et barn som bruker briller!

Du må faktisk være temmelig hemma du også, om du ikke skjønner at det du sa var fryktelig fryktelig galt.

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Om det er galt av deg? Selvfølgelig er det det! Man kaller ikke barn for hemma. Det sier mye mer om deg, enn om barnet.

Jeg er mye her inne og leser. Som oftes er det reel frustrasjon og problemstillinger her inne,men jeg synes det er synd når slike innlegg kommer. Det viser at det finnes mange stemødre der ute som burde pakket sekken sin for lenge siden. At mannen din vurderer å gå fra deg er intet mindre enn rett og rimelig: Hadde noen sagt det om mitt barn hadde kofferten hans stått ferdigpakket rimelig kjapt.

 

Jeg håper du leser tilbakemeldingene her inne og tar det til deg, for du kan virkelig ikke si slike ting. Hvis barnet har problemer så ta det opp med barnehage/skole. Sørg for at de gjør nok for at barnet skal få hjelp hvis ikke foreldrene tar nok tak i det. Men barnet er der. Det ser ut slik det gjør, og har de problemene det har. Og du som stemor må leve med konsekvensene de dagene/helgene dere har de. Det du kan gjøre noe med er å flytte ansvaret for oppfølging over på faren.

 

Men kjære deg: Aldri vær så usakelig i beskrivelsen av din manns barn.Ingenting blir bedre av det: det blir bare værre!

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med de andre her, hadde du vært min sambo og sagt noe slikt, hadde du ikke rukket å pakke sekken en gang. Du hadde røket rett ut med beskjed om å hente tingene dine en dag jeg ikke var hjemme.

 

Men av meg skal du også få en annen synsvinkel. Jeg har en lillebror som er handicappet. Han fikk en hjerneskade etter en operasjon da han var knapt et år. Han ble liggende uten oksygen en kort periode, legetabbe, men det har ødelagt livet hans.

 

Han "hang bare etter" i utviklingen helt til han begynte på skolen ett år senere enn sine jevngamle.

 

Han tok sine første steg på toårsdagen sin. Han pratet sent. Han var slett ikke som alle andre. Han var mye syk, og måtte ha hjelp til det meste lenge. Min mor ble etterhvert uføretrygdet, utslitt etter å ta seg av et barn som krevde henne 100% i tillegg til oss andre. Men i følge legene var alt normalt, han var bare sen fordi han var født to mnd for tidlig.

 

Foreldre mine hadde en lang og hard kamp for å skaffe han den hjelpen han trengte. Uten en diagnose har man knapt nok rett på noen ting. Selv om bhg hans og helsestasjonen også hele tiden meldte tilbake om at noe ikke stemte. Å få hjelp er utrolig vanskelig om det ikke er en tilstand som har et navn, og som ikke har tydelige symptomer.

 

Men ikke bare det, frem til man har en diagnose tviholder man også på håpet om at barnet faktisk ER normalt, at legene har rett, og at barnet bare er litt sent ute. Da får barnet selv et mye mye lettere liv når det vokser opp og i voksen alder. Det er tross alt barnet sitt. Der synes jeg du som samboer for barnets far, har et stort ansvar. Din jobb oppi dette er å støtte faren, å oppmuntre ham, og slett ikke føle at han forsvarer barnet og definitivt ikke slenge ut av deg slike bemerkninger. Han trenger støtte på dette området, selv om han kanskje ikke alltid er like realistisk. Du har valgt en med et barn fra før som trolig har spesielle behov, og det er et større ansvar enn andre barn. Kan du ikke ta det ansvaret bør du tenke deg nøye om. Min mor sier det er lettere å ha mine 3 barn helt alene, enn min lillebror (som fortsatt bor hjemme).

 

Og du bør i hvertfall be samboeren din om unnskyldning.

 

Denne gangen signerer jeg med anonym, siden jeg forteller litt om familien min som lett kan gjenkjennes av andre.