Min mors samboer er trolig psykopat....

[Anonym bruker]

Huff, dette er en forferdelig situasjon. Min mor er over 50 år og har alltid funnet seg litt "tvilsomme" kjærester, da mener jeg tvilsomme i den grad at de har et forferdelig temperament og skal bestemme absolutt alt. Dette har egentlig ikke plaget meg så mye ettersom jeg ikke bor hjemme, og jeg synes jo hun bør klare å ta litt ansvar for livet sitt selv når hun er (tilsynelatende) voksen. Den nåværende kjæresten er av den ekstreme typen! Han bestemmer alt som skjer hjemme der, hva de skal gjøre til enhver tid, hvor lenge min mor skal være borte på besøk, hva de skal bruke pengene til, hvordan min mor oppdrar søsteren min (feks. så lar han henne ikke hente henne når hun har vært ute på ting, samme om dette er sent på kvelden eller ikke, hun er 15 år, så det endre ofte med at hun må ligge over der hun er!!!). Jeg har prøvd å ta opp dette med min mor men hun blir bare sint og forsvarer dem begge. Tidlig i forholdet var det mye tull og da var hun faktisk like fortvilet som meg; hun sa selv at han var så vanskelig og sint, men hun kunne selvfølgelig ikke gå fra han. Det har alltid virket som min mor ikke vil være alene, må alltid ha en å være sammen med. Nå har jeg rett og slett gitt opp min mor! Jeg orker ikke å bruke energi på alt det styret som de lager til (min mor følger alltid hans ord og har snart ingen egne meninger), så jeg har bare kuttet ut. Da han plutselig fikk det for seg at han ikke ville komme i bryllupet mitt i sommer - og min mor fulgte så klart hans avgjørelse - hun ville ikke komme ettersom han heller ikke kom, da ble det for mye for meg! Grunnen til at han ikke kom var, tro det eller ei, at jeg hadde sagt at de måtte bruke bilstol på min 3 år gamle sønn - dette fornærmet de nok veldig, for min mors kjæreste mente jo så klart at dette bare er tull! Mer enn nok med vanlig bilbelte, de plasserte han til og med i midten bak i bilen!! Jeg vet jo hvordan han er så jeg ble overhodet ikke sint på dem (selv om det kokte da jeg fant ut at de hadde kjørt flere mil uten å sikre med bilstol), men dette ble tatt veldig ille opp. Dette endte da med at ingen av dem kom i bryllupet mitt og det var mildt sagt et lite h****** den siste uka før bryllupet da alt dette skjedde, jeg følte jeg hadde nok å styre med fra før! Det toppet seg da han kom på døra her og prøvde å overtale mannen min til å ikke gfte seg med meg, for jeg kom bare til å ødelegge livet hans! Da sendte jeg bare ei melding til min mor om at jeg hvis de bare hadde dritt å komme med så trengte de ikke ta kontakt med oss noe mer., da dette til slutt kom til å ødelegge meg helt. Og siden den meldinga har jeg ikke hørt ett pip!

 

Vi har tre barn som sikkert savner besteforeldrene sine, men de har faktisk ikke nevnt besteforeldrene sine med ette eneste ord.... Og vi har heller ikke snakket om dem til ungene.... Vet ikke helt hva si skal si hvis de spør etter dem...

Da jeg nevnte dette med bilstolen sa moren min at vi kunne passe ungene våre selv. På en måte er det en lettelse at vi ikke skal ha ungene der noe mer, det var ikke mange gangene de passet dem - stort sett bare når min mors kjæreste ikke var hjemme. Men vi hadde ikke den roen man skal ha når ungene er hos besteforeldrene sine da de var der, men vi tror allikevel ikke at han var sint og vanskelig mens ungene var til stede... Er ikke lett når det er snakk om familien synes jeg. Ungene var (og er sikkert) glad i dem...

 

Regner ikke med vi hører noe mer fra dem, og jeg har overhodet ikke lyst til å ta kontakt med dem. Jeg godtar ikke å bli behandlet slik og gidder heller ikke å bruke krefter på å få moren min til å skjønne hva hun driver med. Klarer ikke å synes synd på henne heller. Det har vært mange episoder opp gjennom årene og jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til min mor. Enkelt sagt så har hun prioritert seg selv fremfor noe annet.

 

Hva hadde dere gjort i en slik situasjon?

Innimellom er det nesten så jeg tror det er min feil, at det er jeg som har oppført meg dumt eller gjort noe galt, helt til min mann tar tak i meg og snakker meg til fornuft, og jeg vet jo selv også at jeg ikke har gjort noe...Har brukt ufattelig mye tid på å tenke på å tenke på dette og jeg syne jo det er vondt...

[Anonym bruker]

Du må ikke tro at dette er din feil. Den samboeren til de mor høres ut som en ekstrem kontrolerende psykopat. Jeg ville også holdt meg unna. Iallefall ikke latt barna mine være der.

[Anonym bruker]

Din feil er det i hvert fall ikke!

 

Men det som slår meg er at din mor høres da virkelig ikke god ut?! Han, javel, sånne har vi hørt om, men hun? Hun er jo moren din for pokker!

 

Tør ikke tenke på hvordan du har hatt det opp igjennom livet.

 

Du virker tøff og sterk nå. Ønsker deg alt godt for fremtiden.

[Anonym bruker]

HI her

 

Tusen takk for støttende ord! Det hjelper=)

I det daglige tenker jeg faktisk ikke så mye på dette men det blir ekstra belastende nå når julehøytiden nærmer seg...

Er derfor jeg heller ikke klarer å synes synd på min mor - hun bør kunne klare å bestemme over seg selv!!

[Anonym bruker]

Var som å lese om seg selv dette her. Jeg kuttet ut min mor og forklarte henne hvorfor. Jeg kalte henne destruktiv og påpekte at ingen menn hadde gjort henne noe godt. Barnslig sa jeg sikkert og at hun var, iom hun ikke klarte seg alene og idot som lot en mann ødelegge forholdet hennes til resten av familien.

Etter 1-2 år ble det slutt, dama kom krypende og tro det eller ei, hun har ikke hatt kjæreste siden. Håper hun finner det en gang, men veldig glad for at hun ser ut for å ha funnet ut av det med seg selv først og kanskje nå finner seg en skikkelig mann! Hun har hatt sex overgripere (jada, de har taska på meg), alkoholikere, voldsmenn og narkotika misbrukere for å nevne noe... Bare søppel ingen andre vil ha! Og det værste er at hun selv aldri drikker, hun har nok aldri brukt noen form for narkotika og er egentlig bare dum snill og familiemenneske av de sjeldne.

Uansett dette er 10 år siden nå, så det er håp!

klem

[Anonym bruker]

Hvordan har søsteren din det i alt dette? Håper du passer litt på henne, hørtes ikke ut som noe godt sted å vokse opp.

[Anonym bruker]

Det er klart du kjenner på det nå som det er jul. Da ønsker man seg jo bare en normal familie som alle andre har. Det er trist.

 

Kommer aldri til å forstå meg på slike mødre som din mor som lar hensynet til en eller annen fyr gå foran hensynet til sine egne barn! Men hun kommer nok til å angre på det, tror jeg.

 

God jul.

[Anonym bruker]

HI her:

 

Jeg tenker også mye på søsteren min. Hun er hos oss innimellom men det er nok vanskelig for henne ettersom hun er litt midt imellom. Hun vet også hvor sint vår mors kjæreste kan bli så hun er nok redd for å gjøre eller si noe galt.... Og jeg er veldig redd for å gjøre ting vanskelig for henne. Derfor vil jeg ikke si så mye. Er redd hun blir utsatt for forhør etter hun har vært her. Men hun vet at hun kan komme til oss om det skulle være noe og jeg vet hun føler seg trygg hos oss =)