Får vondt i hjertet mitt...........

[Anonym bruker]

Min samboer og jeg har vært sammen i 6år. Vi har en gutt på 14mnd sammen og min samboer har en sønn på 5år fra før. I fjor høst fant mamman til min stesønn ut at det ikke passet for henne og være mamma lenger, så gutten flytta til oss. En forvirret og urolig men på en annen side veldig rolig gutt, med en turbulent fortid flytta fra mamma'n sin etter 4år sammen med henne... Han ser henne nå annen hver helg og ikke bestandig så ofte heller.

 

Jeg får så vondt av denne gutten som i starten lå i sengen sin og gråt fordi han savnet mamma. Noe han tiltider enda gjør. Gutten som løper mot mammaen sin med åpene armer og stråler av glede når han ser henne. Jeg får vondt i hjertet når vi på søndag henter han og han stråler av lykke for og se sin lille bror og oss, men får ett trist uttrykk i ansiktet når vi setter oss i bilen og kjører hjemover.

 

Hun kan aldri ha han en helg ekstra eller bytte helg. Om hun ikke kan ha han som planlagt en helg, er det aldri spørsmål om og bytte helg. Da bare utgår samværet. Har prøvd og forklare henne hva dette gjør med gutten hennes. Men det ser ikke ut til å nå inn.

 

Hun stiller ikke opp på ting som har med barnehagen og gjøre. (etter press fra oss har hun nå begynt og hente han der, men hun ønsket ikke dette heller) Hun stiller ikke opp på viktige ting som lege timer, helsestasjon kontroller og andre viktige ting i guttens liv.

 

Jeg får så vondt inne i mamma hjertet mitt av å se på en gutt som er så glad i mammaen sin men får så lite igjen for det.

 

En så lenge kan vi ikke gjøre annet en å trøste så godt vi kan. Han sier ikke så mye om følelser og tanker han har rundt dette, men jeg tror det plager han veldig til tider. Men at han ikke klarer og sette ord på følelsene sine.

 

Jeg leser stadig om håpløse fedre som ikke stiller opp for barna sine. Men noen ganger er ikke mødre noe bedre..

 

Vet ikke helt hva jeg vill med dette innlegget. Men er greit og få tankene skrevet ned noen ganger.

 

Hilsen en mamma / stemor som er er veldig glad i begge gutta sine... Selv om de begge ikke er hennes.

[Anonym bruker]

Oi der begynte tårene å trille.

 

Jeg som ikke kan få nok av gutten min kan virkelig ikke fatte at en mor kan være sånn?

 

Ja dere får stille opp for ham, heldigvis har han dere.

 

Godt å dele litt slikt her også, få tømt tankene litt

[Anonym bruker]

Jeg kan heller ikke forstå et en mamma kan avskrive sitt eget barn bare sånn på 1, 2 , 3.

 

Nå var gutten hos mamma i helga som var og skal ikke dit igjen før nyttårs helga. Så blir lenge til neste gang de ses. Jeg hadde fått lettere panikk tror jeg om jeg ikke skulle få se lille mann på en så lang stund. Hun ringer nesten aldri, på bursdagen han sente min samboer en sms til henne og lurte på om hun ikke skulle ringe sønnen sin. Å da ringte tlf.. Men vi er alle forskjellige.

 

Gutten har det bra her og trives veldig godt i barnehagen han går i. Men man lurer jo på hva han teker på da. For det sier han ikke stort om.

 

Takk for at dere leste innlegget mitt..

 

HI