Nissemor med søte Emma&Adrian

[Anonym bruker]

Jeg spør her inne siden jeg ikke helt tør å forholde meg offentlig til hvordan jeg selv har det

 

Har du lyst å si litt om hvordan du har hatt det og hvordan depresjonen din har utartet seg? Jeg har ikke hatt det noe kult etter fødsel selv om jeg har hatt nok fine dager til ikke å ville kalle meg deprimert (eller våget å kalle meg deprimert?). Det er jo forsåvidt mye (eller mer enn før) snakk om fødselsdepresjon, men jeg syns det er vanskelig å finne noen å "sammenlikne" meg selv med. Og det å skulle snakke med sånne følelser med det neket av ei hs jeg er tilknyttet takler jeg bare ikke....

[Emma&Adrian]

Hei

 

Når jeg ble gravid med Adrian så var jeg ikke klar for å få barn nr 2.

Jeg bestite time til abort men ombestemte meg samme dagen så jeg skulle på sykehuset,og det er jeg jammen glad for!

 

Mens jeg gikk gravid så ble jeg egentlig litt deppa,men det var nok fordi jeg ikke hadde noe å gjøre på om dagene

 

Så da Adrian ble født,så ble jeg bare ennå mer deppa,spseielt når han fikk kolikk! Jeg satt med tanker som: Jeg ønska jo ikke dette barnet engang,hvorfor må det da bli ett helvete her hjemme med skriking. (ja jeg vet,en stygg tanke!!)

Og jeg sleit lenge med å knytte meg skikkelig til Adrian. Når han var 7 mnd så ble jeg skikkelig knytta til han.

Klarer egentlig ikke å sette fingen på hvorfor jeg er så deprimert heller,og det sa jeg til legen,men jeg sitter ofte og gråter på kveldene,tenker at jeg føler jeg ikke er en god nok mor for han,at jeg har dårlig samvittighet for at jeg skøyv han litt ifra meg på begynnelsen.

 

Det er veldig vanskelig å forklare egentlig....å sette ord på følelsene. Men jeg svinger veldig i humøret,ene dagen kjempeglad og elsker mannen min,andre dagen kan jeg være en heks mot han fordi jeg føler det er hans feil at jeg er så nedfor.

 

Som sagt,veldig vanskelig. Heldigvis er mannen tolmodig med meg,for jeg hadde gått ifra meg selv for lenge siden

 

Jeg orker ikke som regel å treffe andre folk heller,sitter heller hjemme og grubler hehe.

[Anonym bruker]

Tusen takk!

 

Åh, det var litt som å lese om meg selv. Uæ! Jeg er jo så happy noen dager og så raser jeg bare i kjelleren den neste og det skal ingenting logisk til... Men jeg har ikke taklet min nye rolle selv om barnet var veldig etterlengtet - faktisk ble han til ved hjelp. Men når ting er vanskelig (noe det er annenhver dag og hver dag de første 2-3mnd) tenker jeg som så at det ikke var meningen at vi skulle få ham siden vi ikke klarte å lage ham selv. Jeg ELSKER ham, virkelig og jeg griner når jeg tenker at jeg kan tenke sånn, men det har jo ikke noe med ham å gjøre på en måte - det er jo bare meg. Jeg hyler og skriker og er sinna, og griner når jeg ser meg selv utenfra på en måte... Men så tør jeg jo ikke snakke med lege/hs heller, for da må jeg jo forholde meg til det. Det er enkelt å forholde seg til når man depper, men når man føler seg ok så vil jeg liksom ikke vedgå meg hele greia og klamrer meg til at "alt er så fint, vi koser oss så hjemme, atte".

 

Men jeg gjør jo ikke det. Samtidig gleder jeg meg ikke til å jobbe igjen heller, men det er kanskje mer det at jeg ikke har det så storartet ifht jobb heller for tiden...

[Emma&Adrian]

DA har vi det ganske likt

Jeg har jo tatt kontakt med lege og hs i dag,og synes det er drittskummelt,for da må jeg forholde meg til det som du sier

Jeg har tenkt lenge at jeg måtte gjøre noe med det,men har utsatt og utsatt hele tiden,men nå klarer jeg det ikke mer,blir bare mer og mer deppa.....

 

Jeg skal liksom begynne å søke jobb straks,og jeg føler ikke jeg klarer det! Føler meg som en svak person enkelte dager,så da blir det ikke mye jobbsøking!

 

Men de dagene jeg er i topp humør søker jeg jobber!!og selfølgelig så ringer de meg bår jeg har en dårlig dag igjen,og jeg tar ikke tlf da! Tåpelig av meg,men jeg får rett og slett angst!

 

Så derfor fant jeg ut nå at nok er nok,jeg MÅ ta tak i dette før det går alt for langt..

 

God klem til deg,håper du og får det bedre snart,for det er ett helvete å ha det slikt!

[Anonym bruker]

Jeg svarer deg selv om jeg ikker Emma&Adrian, men jeg har erfaring med fødselsdepresjon.

 

Med eldste, som var planlagt og etterlengtet, ble jeg deprimert i svangerskapet, ca 7-8 mnd på vei. Jeg ble sykemeldt pga bekkenløsning og følte meg veldig ensom og isolert, der jeg satt lenket til hjemmet. Mannen jobber mye, 12-14 timer hver dag, og jeg satt alene med tankene mine.

 

Babyen ble da endelig født, og jeg klarte ikke å føle noe for henne. Aller helst ville jeg at noen bare skulle ta vekk den skrikerungen, jeg klarte ikke engang å føle skam for tankene mine.

 

Når hun gråt, så klarte ikke jeg å roe henne ned (ikke så rart, for hun merket vel at jeg bare var stressa og lei meg) og det var bare pappaen som hun roet seg ned med. Og det var jo ikke så mye hjelp i, for han var jo borte nesten hele dagen...

Da hun var 6 mnd begynte jeg på skole, for jeg taklet ikke å være alene med henne, det var en lettelse å levere henne til dagmammaen, å få noen deilige timer alene. Pappaen hadde i mellomtiden byttet jobb, svært mot mitt ønske, og var nå bare hjemme 4 dager i måneden. DET gjorde ikke saken bedre.

I tillegg til å være deprimert, begynte skammen og skyldfølelsen å velte innover meg. Hvorfor klarte jeg ikke å elske henne uforbeholdent? Hvorfor ønsket jeg meg bare vekk så ofte som mulig?

Siden pappaen var så mye borte og jeg så deprimert, så sendte jeg henne til besteforeldre så ofte jeg kunne. Enda hun var en fornøyelig og skjønn baby som stort sett bare smilte og var blid.

Men det var akkurat som om jeg ikke klarte å "tilgi" henne for at hun stjal livet mitt.

 

Daglig ønsket jeg å ta livet av meg selv. Men hvordan skulle det da gå med babyen, hvis far aldri var hjemme? Hvis jeg hang meg i dusjen, så ville jo stakkaren være alene, og det skjønte jo til og med jeg.

I stedet begynte jeg med selvskading. Hver kveld, når babyen var lagt, så satt jeg og kuttet meg opp med kniv, for å få utløp for smertene jeg hadde inni meg.

 

Mannen skjønte ikke hvorfor jeg ville ha ham hjemme. Han mente jeg innskrenket drømmene hans, og mente at jeg var mor og da var det naturlig at jeg skulle være mye alene med barnet.

 

En dag kuttet jeg opp pulsåren min, jeg fikk en slags black out av - jeg vet ikke? Desperasjon av depresjon?

I allefall, babyen var nå blitt 15 mnd og dette skjedde mens far var hjemme. Han fant meg på badet. Jeg ble sendt til lege, som vurderte situasjonen som alvorlig. Videre terapi og medisinering ble igangsatt.

 

Far fortsatte jobben sin. Jeg skippet medisinene, men gikk i terapi. Selvmordstanker hadde jeg daglig.

Men noe endret seg, etterhvert kom morsfølelsen til meg. Det skjedde noen måneder før, forresten. Datteren min ble syk, veldig syk. Far var på jobb i utlandet og kom seg ikke hjem... jeg satt alene med henne på sykehuset i to dager og visste ikke om hun ville stå det over. Jeg var så redd! Og da skjønte jeg at jeg elsket henne, likevel - eller endelig.

Etter det kom virkelig skyldfølelsen, tenk at jeg hadde sett henne som en byrde! En inntrenger i livet mitt! Og jeg følte meg enda verre enn før...

 

Men etter ett år i terapi så ble jeg bedre. I det samme som psykiateren erklærte meg frisk, så fant jeg ut jeg var gravid igjen. Angst! Jeg var livredd for å oppleve det samme igjen, men heldigvis. Jeg elsket spiren i magen min og kunne sitte i timesvis å stryke meg over magen og drømme søte babydrømmer. Med eldste klarte jeg ikke engang å se min gravide kropp og et hvert spark gjorde meg sint.

Men andre gangen var det ikke slik.

Og da den nydelige babyen kom til verden og jeg så ham for første gang, så ble kjærligheten enda sterkere. Jeg tror ikke det var en stoltere og gladere mor på hele sykehuset enn meg!

 

Jeg er veldig lei meg for at jeg mistet babytiden til eldste. Jeg klarer ikke den dag i dag og se babybilder, samvittigheten min spiser meg opp. Enda eldste var en blidere og roligere baby enn yngste (som var mildt sagt krevende) og i tillegg var jeg alene med begge to.

Men jeg ble ikke deprimert igjen, i allefall...

 

Oi, dette ble jo en avhandling! Noen som gadd å lese hele?

[Anonym bruker]

oj, anonym, ble rett og slett rørt av historien din, jeg gadd å lese hele,:-)

 

kjenner meg litt igjen, selv om jeg ikke hadde sv.skap depresjon. Men jeg slet fryktelig med å knytte meg til babyen, de første månedene smilte jeg til bilder og slik fordi det er slik som er forventet, men inni meg følte jeg ingenting. Var bare sliten, ville sove og være alene. Men dette var nok fordi ungen gråt hele tiden, fikk liksom aldri en pause.

I tillegg så er det liksom forventet at man skal gråte av lykke når barnet kommer, elske det øyeblikkelig og bare nyyyyte denne barseltiden.

Ingen som sa til meg at hormonene kom til å suse, brystvortene skulle være så såre at de nesten falt av, at barnet bare skulle gråte uansett hva en gjorde og at morslykken ikke kom automatisk. Ble jo bare trist og fikk skyldfølelse fordi jeg ikke var "normal"

Denne gangen er jeg mye mer forberedt, hehe.

[Anonym bruker]

12:49: ble også rørt av historien din,du må ha hatt det ganske så tøft!

Men den første setningen din synes jeg var veldig unødvendig...Du kunne fint ha fortalt historien din uten første setningen....

 

[Anonym bruker]

Mener du den med at jeg ikke er Emma&Adrian eller at barnet var planlagt og etterlengtet? Hvorfor kan jeg ikke skrive det? Ganske vesentlig å få med at man kan få alvorlig sv.skapsdepr. SELV om barnet er planlagt, vel?

 

Jeg mistet i 4. mnd noen måneder før jeg ble gravid med eldste og hadde aldri trodd at et svangerskap som gikk bra kunne få meg til å føle meg så... tom, ensom, angrende og isolert. Jeg ønsket så inderlig å bli gravid og få en baby, at alt som skjedde gjorde meg i tillegg ganske forbauset og jeg følte meg rett og slett ganske snytt. For det var jo ikke sånn det skulle være!

 

Jeg vil gjerne at du forklarer nærmere hvilken setning du sikter til og hva du egentlig mener.

 

12:49

[Anonym bruker]

Sorry,jeg hadde lest feil!

 

Jobbet natt i natt,så jeg har nettopp stått opp,beklager!

 

Historien din var veldig gripende! Bra at du har det godt nå.

[Anonym bruker]

Hehe, sånn kan skje. Men jeg begynte jo virkelig å lure på hva jeg skrev som var så støtende, for jeg kunne ikke se noe unødvendig der ;-)

[Anonym bruker]

Jeg trodde du hadde skrevet liker ikke EmmaogAdrian he he.

Og så tenkte jeg at det var jo litt slemt med tanke på at Emma føler seg litt langt nede,men du var jo ikke slem i det hele tatt!

 

Må nok gjerne hvile litt mer he he he.

 

[Anonym bruker]

Uffda, den var jo litt lei. Så etterpå at "ikke er" sklei sammen til "ikker" så det var vel sånn du leste det ;-)

 

Jeg synes Emma&Adrian er en tøff dame! Hun skriver hvertfall ikke historien sin anonymt slik som jeg gjør...

 

12:49

[Anonym bruker]

Åh, 12.49 det var litt av en historie! Og veldig godt å lese at det har endt såpass bra

 

Hadde det ikke vært for en super mann som egentlig er supermann på hjemmefronten er jeg redd det kunne sklidd skikkelig ut for meg også.

 

Har hatt et langt og plagefullt svangerskap (begge ganger) og jeg har nok begynt å bli deprimert allerede i svangerskapet men ikke merket det siden man ikke akkurat blir noen solstråle av å enten spy eller være bevegelseshemmet pga BL. "Så snart ungen kommer ut skal det bli bra" - "Så snart ammingen faller på plass skal det bli bra" - "Så snart vi slutter å amme skal det bli bra" - "Så snart jeg kommer på jobb skal det bli bra". Det gjør jo ikke det. Ingen av "målene" har gjort det bra. Det har kanskje blitt mindre ille, men det har på ingen måte blitt bra.

 

Kjenner følelsen av å ville ha mannen der hele tiden. Heldigvis er han hjemme senest 4, 4 dager i uka og senest 5 den siste dagen. Må han jobbe overtid er det nesten så hele uka er ødelagt for meg. Overraskende nok overlevde jeg en hel uke hjemme alene med begge barna (eldste går i barnehage på dagtid altså), men da jeg hadde eldste hjemme en uke pga sykdom skjedde det flere ganger at mannen fikk sms av typen "er du ikke hjemme om et kvarter så drar jeg - uten ungene!!" - kanskje en time før han egentlig sluttet på jobb. Yngste sover heldigvis godt på natta men han kan være håpløs på dagen, og det å ikke få noen pause fra man står opp til mannen kommer fra jobb er ikke bare, bare, spesielt når man ikke er seg selv.

 

Jeg skader ikke meg selv fysisk, men jeg er blitt enda flinkere enn jeg noengang har vært til å trykke meg selv ned psykisk ved å fokusere på alt jeg ikke får til. Ammingen var vanskelig, jeg klarte ikke å se hvem mitt eget barn likner på (hallo!!), jeg klarer ikke lage kake, jeg klarer ikke steke kylling, jeg klarer ikke få unna husarbeidet, jeg klarer ikke la være å skrike til ungene (ja tenk - har hylt til babyen også når det har stått på som verst), jeg klarer ikke gå ned i vekt, jeg klarer ikke gå tur hver dag for å trene, jeg klarer ikke få mitt eget barn til å sove, jeg klarer ikke stelle meg så jeg ser ok ut, jeg klarer ikke, klarer ikke. Selvtilliten er lik null.

 

Samtidig ser jeg meg selv utenfra og ser at noe ikke stemmer, men jeg kan ikke se hva (jeg ser jo resultatene av det altså). Kunne jeg bare se hva det var så kunne jeg jo fikse det selv, sånn som jeg pleier.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver og vil råde deg til å snakke med noen om det. For det gjorde ikke jeg, og du vet jo hvor langt det gikk.

Jeg hadde også et nek av en helsesøster, så hun var utelukket. Men jeg skulle tatt kontakt med fastlegen min!

Babytiden til eldste får jeg aldri tilbake Og jeg unner ingen å ha det slik jeg hadde det.

 

Jeg skrek også til babyen min...( Fælt, men sant.

 

Av og til trenger man hjelp, selv om man ikke vil innrømme det for seg selv.

 

God klem fra 12:49

[Anonym bruker]

Takk...

Har hatt en av de verste dagene til nå, i dag. Men det er kanskje det at det begynner å gå opp for meg at jeg faktisk trenger hjelp? På en måte lettelse men på samme tid kjemper alt jeg har i mot fordi jeg ikke har lyst å "snakke med noen om det". Jeg som alltid klarer alt selv og jeg som er den "friske" i slekta... Hele familien min er jo psjukelige...

 

Passet jo inni hampen dårlig å innse det nå da, få dager før julebord med jobben jeg ikke liker lenger og man liksom skal ha en fancy fasade. Blæh! Må snakke litt med mannen i kveld når ungene er i seng.

[Emma&Adrian]

Jeg har hatt en veldig dårlig periode nå i den siste mnd,som fikk meg til å innse at jeg trengte hjelp. Jeg har vært helt krakilsk mot mannen for ingen grunn,orker ingenting nesten,jul feks,det har jeg ikke tenkt særlig på,kun fordi jeg ikke orker! Har pynta litt da,men baking,julegaveshopping (og jeg elsker å shoppe!!) har bare blitt lagt på hylla...utenom at jeg handla 2 julegaver når jeg måtte på senteret den ene dagen.

 

Jeg føler meg ufattelig letta,men samtidig veldig rar i hodet idag,satt å tenkte på vei hjem nå i bilen at herregud,jeg som alltid takler motgang er faktisk ganske langt nede,og jeg klarer søren meg ikke å komme meg oppå igjen på egenhånd,det var litt trist å tenke på.

 

Men dette kan jo skje de beste,og jeg snakka med ei idag som kjenner meg fra jeg har vært liten,og hun vet alt jeg har vært nødt å gå igjennom opp gjennom årene,det er ganske mye fælt,så hun synes ikke det var rart jeg hadde nådd bunnen nå i det hele tatt...

 

MEN jeg ser frem til jul faktisk,selv om jeg ikke tenker så mye på den og håper jeg blir i godt humør og koser meg gjennom jula

 

Og dere andre som har svart her så vil jeg bare sende en god juleklem,dere er gode

 

Klem

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Jeg må bare spørre deg 12.49; hva skjer egentlig på terapitimer? Hva "angriper" man som problemet for depresjonen?

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har også hatt fødselsdepresjon, egentlig bare en gang, men med to barn. Det hadde vel aldri gått over helt før nummer 2 kom.

 

For min del skjønte jeg det når jeg snakket med mannen min en kveld, etter en slitsom dag med mye gråt og lite søvn på både meg og vesla, og jeg kom frem til at det aller lureste vi kunne gjøre var å gi henne bort. Svigersøster ville ha en jente, jeg kunne ikke ta vare på den lille dingsen, den gråt jo bare, vi gir henne bort!

Det gikk noen dager og jeg låste meg helt på dette, og under et bleieskift så sparket hun fra og slo hodet i vaskemaskinen ved siden av stellebordet.

Jeg reiste sporenstreks til legen etter reaksjonen jeg hadde på det.

Enhver mor ville trøstet sitt barn, men jeg lo. Jeg mente hun hadde godt av det, siden hun var så vanskelig likevel...

 

Og jeg er veldig glad jeg skjønte det allerede da, for jeg hadde en alvorlig fødselsdepresjon og ting som aldri egentlig kunne falle meg inn, som det å gi henne bort eller synes at hun hadde godt av det når hun slo seg (selv om hun ikke fikk vondt engang, bare skvatt litt) var helt logisk og liksom riktig løsning...