Hva er deres "overlevelse" / forsvar taktikk?

[Anonym bruker]

Hvordan håndterer dere kriser i deres hverdag?

Fra eks noe enkelt som at bilen ikke vil starte til mer alvorlig ting i livet?

Hva fungerer for dere?

[Anonym bruker]

Jeg har en fryktelig dårlig en..

 

ikke tenk på det, det går over!

[Anonym bruker]

pappa er veldig flink til å hjelpe meg med bilen

andre ting - som at mamma tok livet sitt ifjor - har jeg taklet bra med fortregning. Til en viss grad iallfall.

Det er bare for horribelt til å innse.

[Anonym bruker]

Kommer jeg i kinkye situasjoner, er jeg veldig underlegen. Men holder hodet høyt. Så alle tror jeg er overlegen! Det gjør jeg ikke med vilje, og blir så fortvilet når folk tror jeg føler meg for god for dem! Huff..

 

 

[Anonym bruker]

Har et motto: Problemer er til for å løses!

Har ikke vært den ting jeg ikke har taklet så langt i livet, både sykdom, sorg og andre kriser som har vært alt fra økonomiske trange tider til samlivsproblemer. Alt har latt seg ordne fordi jeg har tatt ansvar og handlet fornuftig.

[Anonym bruker]

Jeg har ALLTID penger på konto til en krise. Noen tusen som jeg ikke regner med at jeg har. Man kommer langt med penger.

 

Er det noen som er akutt syke, eller bil som ikke virker, eller andre ting. Kan man som regel komme seg dit en vil, eller fikse det/kjøpe ny med penger.

[Anonym bruker]

Jeg har mange kriser ofte. Jeg er vant til at de sliter meg ut til tider.

 

Jeg vet at det går over, og jeg pleier å gå inn i en tilstand hvor jeg bare fungerer på et vis. Ikke gruble over det som er vanskelig, og ikke tenke for mye fremover. Bare ta en dag av gangen. Jeg kan nok virke hard og kald til tider, men om jeg ikke gjør dette, så hadde jeg ikke vært oppegående i dag. År med store bekymringer og problemer gjør sånt med en.

 

At bilen ikke starter, er ikke en krise her i huset......

[Anonym bruker]

Er lik deg på mange måter..

Når krisene rammer så setter jeg bena godt i jorda og kommer meg igjennom det koste hva det koste vil. Jeg bruker ikke å snakke med noen om krisen før den er overstått, problemene løst og jeg er et totalt vrak.

Har også opplevd endel år med store bekymringer og problemmer, og man bare fungerer fordi man vet at dette også går over. Man får ikke gjort så mye fra eller til uansett.

 

Andre rundt meg er flinke til å snakke om de vanskelige tidene mens det står på det har jeg aldri lært eller forstått derfor funker ikke det for meg.

 

At bilen ikke starter eller vaskemaskinen blir ødelagt kan være en krise for mange, fordi de har vært så heldige å aldri opplevd en alvorlig krise.

[Ranveig Risengrynsgraut]

Om eg ikkje får start på bilen eller tilsvarande problem, knurrar eg fram nokre ord som ungane ikkje høyrer og ringer etter hjelp.

 

Har ein veldig handy pappa og ein forståelsesfull mamma som eg har ringt mange gongar i krisesituasjonar og ikkje-heilt-krise-men-"krise-nok-for-meg"-situasjonar. Prøver å få hjelp før eg taklar ting sjølv.

 

Viss eg MÅ, så krummer eg nakken og gjer det som må gjerast utan å tenke på kor fælt alt mulig er. Når det heile er over (eller ev. eg er aleine etter ein dag med mykje krøll) sovnar eg, eller griner og så sovnar, eller ringer til besteveninna eller tanta mi og får ut litt frustrasjon..

 

 

[Anonym bruker]

Det slår meg at jeg sjelden har små kriser, det meste fungerer som det skal i hverdagen.

 

Store kriser, som alvorlig sykdom hos mine nærmeste, alvorlige episoder på jobb (drapstrusler, vold o.l., arbeider innen rus) eller samlivsbrudd håndterer jeg ved å ta én ting av gangen. Konsentrerer meg om det jeg holder på med fra øyeblikk til øyeblikk, og sørger for å gjøre alt riktig.

 

Jeg passer på ikke å flykte, ingen festing eller shopping eller lignende mens det står på, bare puste rolig og gjøre det jeg skal. Har heldigvis en fantastisk kjæreste jeg snakker med underveis, og sørger ellers for nok hvile og søvn.

 

Og så er jeg så gammel at jeg vet at jeg tåler det meste. Det gjør meg trygg.

 

 

[Himmel og hav]

I akutte situasjoner blir jeg veldig handlingsretta, og gjør det som trengs, og reflekterer ikke noe over hva som skjedde før etterpå.

 

I andre type kriser, som sykdom, død ol, så blir jeg veldig analyserende i forhold til egen adferd, og bruker en del tid i hodet på hvilke tanker jeg bør legge vekk og hvilke jeg kan gjøre noe med, eller som er hensiktsmessige. Jeg er også en svoren tilhenger av "fake it till you make it". Men jeg gir meg også tid til å gråte, rase, sutre, klage, men bare i små porsjoner. Blir følelsene for vanskelige å bære på så skriver jeg dem ned. Og så ber jeg til Gud om styrke og støtte.

 

Jeg har også et ord som bærer meg gjennom tunge dager: "som din dag er skal din styrke være", og når jeg ser hvordan mennesker i andre deler av verden klarer å overleve tap av alle sine, så tenker jeg at da klarer nok jeg en del også.

[Anonym bruker]

Jeg funker bedre i kriser enn jeg gjør til vanlig. :s Når livet går på skinner blir jeg deprimert og føler meg unyttig. Så fort det oppstår en situasjon jeg kan ta tak i og rette opp føler jeg mestring og verdi. Vi har vel for lite å kjempe for her i landet.

 

Så jeg takler kriser veldig bra.

[Gjest]

Trenger ikke noen taktikk for å takle småting. Og det meste er småting. Om bilen ikke starter, tbanen er forsinka eller sjefen min kaller meg en snåling bak ryggen min har det fint liten innvirkning på hvorvidt jeg har det bra eller ikke. De store krisene, som da jeg fikk vite at fosteret jeg hadde trodd var friskt i over 20 uker,hadde trisomi 18, eller når bestefar døde, har jeg ingen taktikk for. Man bare fortsetter livet så godt man kan...Ikke mer å få gjort,