Ønsker sårt råd:(

[Gjest Lykkeliggift_]

Har fått et dilemma, som jeg ønsker råd til. Befinner meg nå i et forhold med en mann, som også har barn. Vi hadde planer om å stifte felles familie, og flytte sammen ganske snart. Nå ser det ut som han enten snur, eller viser sitt sanne jeg. Jeg føler at jeg blir "plasser på hylla", og tatt frem når han har behov for det. Han prioriterer absolutt alt foran meg. Alt går på hans premisser hele tiden, og han viser at han bryr seg mer om sine venner, enn om meg. Vil ikke ha sex, synes jeg forstyrrer hvis jeg prater når han ser på TV osv... Er veldig tungt for meg å sove i samme seng med han og aldri bli tatt på/holdt rundt. Har prøvd å ta det opp med han, men han ønsker ikke å svare meg, og bare fortsetter å kjøre samme linja. I motsetning til hvordan han var før, oppmerksom, kjærlig og gjorde alt for å være sammen med meg. Og når det er unger involvert, så er det ikke så lett å dumpe noen heller, man kan ikke bare tenke på seg selv og være egoistisk. Selv om han oppfører seg rart, så vil han ikke gjøre det slutt heller, så jeg klarer overhode ikke å lese han.

 

Et annet problem, er at før jeg ble sammen med min nåværende, har jeg vært hodestups forelska i en nabo i flere måneder, og vi hadde en veldig heftig flørt på bursdagen hans, som gikk ganske langt, og satt dype spor hos meg. At det ikke ble oss to, skyldes at han oppførte seg rart etter det som var skjedd, trakk seg unna, og jeg orket ikke å vente i flere måneder til han skulle vise interesse igjen. Vi har kjempegod kjemi, kan prate om nesten alt, og jeg vet jo hvordan han behandla meg når det holdt på å starte noe mellom oss...

 

Hva bør jeg gjøre? Har lyst til å fortelle han naboen, at jeg alltid har vært interessert, og at det ikke lyktes å komme over han, så får det bli opptil han om han ønsker noe mer. Skal ikke be han ut eller noe, vil bare at han skal vite det. Er overbevist om at det er en slik mann jeg vil ha i livet mitt, og er redd for at jeg kommer til å angre hvis jeg ikke tar det opp nå. Har aldri hatt så sterke følelser for en mann i mitt liv, og jeg har overhode ikke kommet over han.

 

Og hva gjør jeg med mannen jeg er med nå? Som ikke ofrer meg en tanke, og samtidig vil at vi skal flytte sammen? Gutten hans og alle vennene hans liker meg kjempegodt, men jeg synes ikke det er nok... Har bare lyst til å kutte ham ut, men føler at barna blir skadelidende:S

 

[Mjølkekua]

Jeg synes det er vanskelig å gi råd når man ikke kjenner situasjonen mer enn fra en side, men slik det høres ut for meg er du ikke forelsket i mannen din? Eller er det slik at du savner kjærligheten som var mellom dere? Kan det være noe som plager din nåværende mann?

 

Jeg tenker på endel ting:

1. Det er ikke godt å være i et forhold resten av livet med noen man ikke kan prate med. Dette er prioritet nummer en for meg og et godt samliv. Jeg ville gjort MYE for å ha fått igang en samtale med nåværende mann. Fortell han hva du føler og at du er redd for at dette ikke fungerer.

2. Gjennom livet kommer og går kjærligheten, eller det vil si, den går inn i ulike faser. Det handler om å finne veien sammen slik jeg ser det. Og man bør alltid starte med seg selv for å finne inn på stien igjen (åja, det er vanskelig..)

3. Følg magefølelse og intuisjon, men etter hva jeg tenker, ikke blind forelskelse (selv om det sikkert er vanskelig å kjenne forskjell). Forelskelsen går over og hva sitter du igjen med da? Er naboen en mann du tror du kommer til å ha et bra liv med?

4. Når et gjelder barna så skjønner jeg at det er trist, men de vil fort merke om dere lever i et ulykkelig samliv.

5. Sist men ikke minst - FØR du konfronterer naboen ville jeg snakket med nåværende samboer først. Gjør det valget som er riktig for dere, men vær i alle fall real og ordentlig. For det er vel ikke slik at hvis naboen avviser deg at du likevel vil bli hos nåværende? Det er iallefall et tankekors!

 

Lykke til :-) Håper dere finner ut av det - og at du får samboer med på en samtale!

 

[Gjest Lykkeliggift_]

HI her. Takk for svaret. Jeg er ikke samboer med denne mannen enda, men vi hadde planer om å flytte sammen. Vi har ikke vært sammen mer enn noen måneder enda, og da er det for tidlig å slutte med alt som heter sex/nærhet/koselige samtaler eller prioritere alt i verden foran hverandre. Har prøvd å snakke med ham flere ganger, og han enten sier at det ikke er jeg som er problemet, eller at han har mye å tenke på, men nekter å si hva det er.

Jeg forstår ikke hvordan en mann som har vært sammen med kjæresten i noen måneder, ikke gidder å ta på henne/holde rundt henne oftere enn et par ganger i uka, og aldri vil ha noen form for nærhet eller kos. Som aldri lager middag hvis jeg kommer sent hjem fra jobb, aldri viser noen andre tegn på oppmerksomhet. Og sier han er for sliten til å ha meg i armkroken, etter å ha kjørt forskjellige ærender for venner og drukket kaffe med bestekompisen i 1 time. Som ikke svarer når jeg sier jeg er glad i han eller savner han.

Jeg har til og med sagt at jeg går hvis han ikke endrer seg ganske snart, og hva skjer? Akkurat, ingenting. Så jeg vet ikke om jeg orker å prate mer med han, når jeg aldri blir hørt. Jeg og barna er fortsatt mye hos ham, men jeg fungerer mer som barnevakt for alle sammen, fordi han er sjeldent med oss, og jeg sover alene på sofaen i stuen når vi overnatter. Så jeg tror ikke det blir å finne veien noen sted sammen her, når han ikke bryr seg lenger.

[Mjølkekua]

Det høres ganske håpløst ut, ja. Det høres det ut som du har bestemt deg, og da synes jeg du skal gå for det :-) Ikke vær redd for barna - de klarer seg - de vil ha det verre i et forhold som ikke fungerer på lang sikt.

 

Det med nærheten dere i mellom høres jo helt sykt ut. Sove på sofaen?? Det hadde jeg nok heller ikke funnet meg i.

 

Lykke til - ikke utsett det hvis dette er det du føler for :-)

[Gjest Lykkeliggift_]

Sove på sofaen var vel mitt valg. Synes det var for jævlig å sove i samme seng med 1 meters avstand og ingen kroppskontakt, som flere ganger før. Bare lå og gråt, så flytta meg over på sofa

[Mjølkekua]

Huff :-) God klem til deg og lykke til! Skal ikke være sånn (manglende kroppskontakt og at du gråter eller at han aksepterer at du gråter og legger deg på sofaen!)