ååå sinnsykt frustret!!!!

[Anonym bruker]

Må bare få blåst av meg litt her før jeg sprekker på alle andre..

 

Jeg har en mann som pga jobb er sinnsykt mye borte fra familien, vi bor laaangt unna barndomsbyen vår og på grunn av dette er jeg vant til å klare det meste selv.

Nå har skjebnen tatt en liten vri og mannnen min har blitt syk. Han har vært sykmeldt i fem uker og har kommet seg fint etter inngrepet, han er egentlig frisk, men har litt smerter. Inngrepet knyttes opp til en mer alvorlig tilstand, men han har nesten friskmeldt for denne også. Det virker som han nekter å tro på alle resultatene som sier det og har blokkert seg på "stakkars meg, jeg kan dø" "stakkars meg, jeg kan ikke gjøre sånn eller sånn fordi jeg er syk"

 

Jeg er ikke vant til å ha en mann liggende på sofaaen i fem uker å syns synd på seg selv, kreve at hele familien skal ta hensyn, samt pålegge det som mitt ansvar og informere venner og familie om hans tilstand. Jeg føler at jeg har vært veldig tålmodig og virkelig gitt han muligheten til å takle dette på sin måte, selv om hans måte er veldig krevende for meg og stikk motsatt til hva jeg ville ha gjort.

 

 

Vi har også tre barn som har vært mye syke i de siste to måneden og derfor krever sitt av meg. Derfor har jeg kanskje ikke hatt overskuddet til å "dikke" nok med mannen for at han skal føle at sitt behov for omsorg og forståelse ble møtt. Han er ikke typen til å si hør her, dette føler jeg, det er ting man må skjønne, hvis jeg ikke skjønner det så er han oppfarende og sint. ( det går utover barna)

 

Alt det hverdagslige gjør jeg, samt at jeg nå har en mann som forteller meg hva jeg burde gjøre. Mine avtaler må jeg avlyse fordi han takler ikke å være alene med barna. Avtaler jeg legger i barnehagetid må jeg også avlyse fordi han trenger og må. Jeg må stole på ei vennine for å hjelpe meg med barna pga dette og det har jeg ALDRI trengt å gjøre før.

 

Min mann skulle egentlig begynne på jobb igjen i dag og jeg hadde geldet meg til å få en normal hverdag igjen. Kanskje det kunne ha hjulpet min mann å takle dette bedre. Kan sant si at jeg ikke tror han har så store smerter at jeg tror det er noe poeng i gå sykmeldt i nesten en måned til. Føler at han bruker alt dette for å få sympati og jeg kan ikke fordra det.

 

Legen syntes også det var merklig at han skulle ha smerter etter inngrepet nå, det hadde han aldri opplevd, men han ga han likevel sterke smertestillende, ala Rivotril, for at han skulle fungere. Sa selv at det forelå egentlig ikke noen grunn til sykmelding, men pga den litt spesielle jobben til mannen min så kunne han jo skrive en. Legen forslo også at min mann skulle treffe noen (psy) for å snakke ut om dette sjokket, men mannen min vil jo ikke engang gå ut av huset og han trenger iallefall ingen å snakke med sier han.

Bare ligge på sofaen og se på tv, helst hele døgnet..

 

Jeg har alltid vært omgitt av sterke mannskarakterer i livet mitt og har aldri opplevd at noen av dem bare har gitt opp, uansett hva de har gått igjennom.

De gangene jeg har vært stekt redusert pga sterke ryggsmerter så har jeg ikke bare kunne ha kastet inn håndkledet i to måneder, det er ingen som bare kan stoppe livet i to månder uansett hva som skjer. Man blir jo ikke bedre hvis man ikke kjemper for det!! Hvis man legger seg rett ned så har man jo tapt!

Jeg er lei at han bare velter seg i selvmedlidenhet og takler ikke mer av all surving og syting.

 

 

Føler meg lettere nå!! Unnskyld at det ble langt..

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Det første som slår meg er at han nå surfer på medlidenhet og "stakkars meg" mentaliteten som har fått slått rot i han,samt at han har vært borte fra samfunnet i så lang tid nå at han kanskje verger seg desperat for å begynne på livet igjen,og da er jo hans "tilstand" perfekt å gjemme seg bak...

 

kanskje må du bare ta skikkelig tak i han og si alt du føler? Si dette ang ryggsmerter du har til tider,at da kan ikke du bare legge deg ned og forvente å bli oppvartet gjennom det hele. det har gått 5 uker for han,nå er det på tide å stå opp fra sofaen,eller så får du true han med psykologihjelp pga depresjon eller vegring eller noe.

 

Forstår veldig godt at dette er helt utmattende for deg, spesielt når du ikek kan forlate han når barna ikke engang er der,han er IKKE et barn! Kanskje behandler du han som ett? Slutt med det,han er en voksen mann som får smertestillende,da kan han faen meg klare seg selv litt når du har andre ærend.

 

Nei,røsk tak i han,få hjelp fra legen din/hans og få han opp av den komfortable sofaen,slik kan det ikke fortsette!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tror mannen din trenger at DU setter foten ned og gjør det DU ønsker. I hvert fall barnehagetiden kan du stikke til DINE avtaler, han trenger deg strengt tatt ikke 24 timer i døgnet.

 

Tablettene regner jeg med at han har blitt avhengig av. Siden legen mener det er rart at han fortsatt har smerter, bør han vel sendes til en undersøkelse for å finne ut om det er noe mer som er galt med han.

 

For din og hans skyld, må han prate med en psykolog. Om han ikke vil ut av huset, kan det kanskje komme en psykiatrisk sykepleier hjem til dere?

 

Skjønner at du blir frustrert av å ha en mann som forandrer seg så drastisk, men håper jo det ordner seg raskt, selv om det ikke virker slik for øyeblikket...

[Anonym bruker]

Tusen takk for oppmuntring begge to.. Har langt på vei følt at jeg er urimlig som reagerer på dette og har slitt veldig med at jeg har reagert feil..

 

Aner ikke hvor avhengig han er, men synes det er urimlig at han tar tabletter som, ifølge han selv, slår han ut, får han til å føle seg full og nummen på dagtid. Jeg føler at jeg ikke kan overlate han med ansvar for noen barn, uansett hvor selvstendige de er, i den situsjonen. Føler at det er trass/demonstrativ oppførsel. Han burde da heller tatt dem sent ettermiddag/kveld for å få sove skikkelig om natten.

 

Legen sa at det kunne være at nervene som ble kuttet i inngrepet ga feil signaler, men det hadde han aldri opplevd. Ellers så så alt veldig bra ut..

 

Føler at jeg har vært varsom hard mot han for å ikke ødelegge han, men nå tror jeg at jeg må satse med hardere skyts. Hvis situsajsonen hadde væt motsatt tviler jeg sterkt på at noen mann ville ha tilatt denne type oppførsel av sin kvinnelige partner, spesielt ikke med barn inn i bildet. Jeg vet at han ikke hadde akseptert det fra meg.

 

Får vel sette hardt mot hardt, legen har jo sagt at det ikke er noe i veien for at han kan delta i et daglig hjemmeliv, men han må roe litt ved sterke smerter. Jeg krever jo ikke at han skal delta i maraton eller skuffe snø, men at han deltar litt mer på hjemmebane ( inne) eks rydde opp etter seg selv, klare å ordne litt for seg selv, være mer aktiv med barna på deres premisser eks lese bøker eller snakke sammen, ta seg en dusj om dagen og trekke seg unna når han er sliten. Dette er ifølge min mann alt for mye å kreve, dessuten vil han ikke vi bortvisst på soverommet.

 

Skal undersøke om vi kan få tak i en psykiatrisk sykepleier som kan snakke litt med han anngående alt dette for jeg klarer ikke å forstå at dette kan være noe annet enn positvit. Mtp at han er nesten friskmeldt og har tross alt vært veldig heldig. Dessuten så får han tilbringe masse tid sammen med familien som han ellers bruker å savne.

 

 

Altså

[Anonym bruker]

får han virkelig rivotril???

Hvis dette er tilfeleet så er det ikek rart han oppfører seg slik! Man blir deprimert av de tablettene. jeg har selv brukt de, og de sitter i kroppen og ikke minst hodet i dagevis. Du får et litt forvrengt bilde på virkeligheten, og alt blir et ork.... Hvis han går på disse medisienne så be ham slutte med en gang!

[Anonym bruker]

Nei, han får noe lignende.. Han ble aggresiv av rivotril, men nå har han fått noe i samme gata som sender han avsted til lala land. Han vil jo ikke slutte med det fordi han har så sterke nevrologiske smerter så han ikke klarer å fungerer i hverdagen. Merklig nok så fungerer han ikke allikevel.. Skal sjekke opp hva han får og hva det gjør for å evt få han av det.. (takk for tipset.)

 

HI

 

 

[Anonym bruker]

Synes det høres ut som denne sykdommen og inngrepet har gitt mannen din en depresjon. Han har kanskje blitt pinlig klar over sin egen dødelighet, og takler det ikke noe særlig bra. Men man kan ikke bare legge seg ned å gi opp av den grunn, særlig ikke når man har kone og barn å ta hensyn til. Du blir nok nødt til å riste litt i ham, gi ham beskjed om at nå har han fått synes synd på seg selv lenge nok, nå er det på tide å ta seg sammen og komme over det.

[Anonym bruker]

Du har på ingen måte reagert feil altså, du er ikke urimelig i det hele tatt. Og nå ser ikke mannen din sin egen situsjon, så noen må jo se den for han. At han er syk, skal strengt tatt ikke ødelegge hverdagen til deg og barna. Greit at man skal ta hensyn til syke personer, det er ikke det. Men ikke når det blir som hos dere. At han ligger sløv på sofaen og ser på TV, mens dere må ta hensyn til han, DET er urimelig. Herregud, han vil ikke bli "bortvist" til soverommet. Nei, så at han er syk, skal faktisk gå utover andre. Dra dere ned i søla og, for å sette det på spissen.

De kravene du lister opp, er ikke mer enn rett og rimelig, klarer han ikke det, MÅ han ha hjelp.

Om DU klarer dere gjennom dette, må jeg si du er tøff! Jeg vet det tar på. Masse lykke til!!

 

Anonym 1126

[lavendelblomst]

Du burde lese pakkningsvedlegge. Jeg leste litt på nettet. Det står de som er deprimerte eller har vært det skal følges nøye opp.

Hvis det er sterke smertestillende, eller noe lignende så bør det ikke brukes lenger enn 3 uker! Det sto også at de som har vært rusmisbrukere eller får en avhengighet lett ikke bør bruke det. Så du skal ikke se bort ifra at han kan ha blitt avhengig.

 

Hadde jeg vært deg så hadde jeg sagt akkurat hva jeg mente!