FRUSTRERT.... Hva skal jeg gjøre?

[Gjest]

åååå.. Er så sint, irritert, frustrert og lei. (((

 

Vi er et ektepar med 5 barn. Vi har ett felles barn, han har to barn fra tidligere ekteskap som han har delt omsorg for og jeg har to barn fra tidligere ekteskap som også bor hos oss.

 

Vi har hatt masse problemer med de eldste barna med at de ikke kommer overens med hverandre. Pga dette har disse barna samtaler med psykolog på BUP ( barne- og ungdomspsykiatrien). Dette har hjulpet masse og barna er blitt mye bedre. Jeg prøver å oppdra de gjennom PMT oppdragelsen ( foreldreveiledning, liknende som super nanny). De har et belønningsskjema og får belønning for god oppførsel. Og konsekvenser for dårlig oppførsel. Dette skal fungere veldig bra for barn, og ser ut til å virke på våre barn også. Men.... Her er det bio foreldre som selv ødelegger alt men de ser det ikke selv. Sønnen til mannen min er fryktelig storkrav. Han forlanger bare mer og mer og ting som koster masse penger. Og enda er ikke det bra nok. Mannen min skjønner ikke hvordan han er blitt slik. Men jeg ser at dette er ikke noe han har lært selv men det er foreldrene selv som har lært han opp til dette. Jeg bruker massse tid og energi til å lage disse belønningsskjemaene, planlegge og holde familiemøter med barna. Meningen med belønningsskjemaet skal være at de får en liten belønning hver dag for å klare å følge husreglene våre. Av og til en litt større belønning. I forrige uke fikk de bake pepperkaker, se film, spille kort sammen med meg og en kinotur. Men da uka var over og de hadde fått belønningene sine, da var ikke dette nok for sønnen hans. Han var meget misfornøyd og syntes ikke belønningene og kinoturen var noe morsomt likevel. Han krever mer. Noe som koster masse penger. Denne oppførselen ble han belønnet med dagen etter. Da kommer moren og sier at nå gutten min skal du få penger og minibankkort. Han ble selvfølgelig veldig glad for dette og ser at hvis han viser misnøye så får han mer. Og da er all jobbinga som jeg har gjort helt til ingen nytte. Det hjelper ikke med belønning til han når han bare får mer når han viser dårlig oppførsel.

Mannen min ønsker å slutte å levere barna til BUP for han syns ikke det hjelper. Men det er ikke BUP som er hovedhjelpen. Det er foreldrene selv. Det er vi som voksne som skal gjøre noe med disse problemene. BUP kan være en hjelp men BUP alene klarer ikke å hjelpe oss. Jeg føler at all jobbinga og energien jeg bruker for å hjelpe barna er helt bortkastet når foreldrene selv ødelegger alt. Barna til mannen min får nesten alt de vil ha og masse penger uten at de trenger å gjøre seg fortjent til det. De ser at de får belønning uansett hva de gjør. Så da ser de at de ikke trenger å oppføre seg ordentlig. Hvordan skal vi da klare å gjøre folk av dem lurer nå jeg på???

 

Dette innlegget ble veldig langt men jeg bare MÅTTE få det ut. Vet nesten ikke hva jeg skal gjøre lenger. Holder på å gi opp dette ekteskapet. Føles så bortkastet å jobbe med barna når mannen min og eksen hans ikke kan samarbeide om dette. Han prøver å belønne barna for god oppførsel og gi konsekvenser for dårlig oppførsel men eksen belønner barna hele tiden uansett oppførsel. Barna hans syter og klager over absolutt ALT og til alle, og dette får de masse oppmerksomhet for.

Jeg vet ikke om jeg orker å innvolvere barna hans lenger, og kanskje heller konsentrere meg om mine egne og gi de oppmerksomhet for god oppførsel og bare belønne de. For hans barn får jo masse oppmerksomhet og masse belønning uansett jo. Jeg vet at mannen min og eksen hans ikke gjør dette med vilje, de bare ikke ser selv hva de gjør. Og hvis jeg tar opp slike ting blir de enten sinte eller så er alt bare glemt dagen etter.

 

Hva mener dere?

Noen som har opplevd liknende og som kanskje har noen gode råd å komme med?

Det er jammen meg ikke lett å være mange som skal oppdra barna, ikke så lett for hverken bioforeldre eller steforeldre, og slettes ikke lett for barna som er midt opp i dette og som skal klare å forholde seg til flere voksne og flere hjem.

[Anonym bruker]

Her har vi noe av samme problematikken med jenta som samboeren har fra tidligere forhold. Mora SLITER med grensesetting, noe som igjen gjør at vi også får kjenne på konsekvensene av det innimellom. Ho skjønner at det er ett sett regler hjemme hos mor og ett sett regler her hos oss, men jeg må innrømme at vi merker GODT at ho tror at sutring fører til premiering. Hos oss er det positive ting som medfører premiering. Vi har belønningskjema som ho får klistremerker på etter oppførsel og hva ho har gjort hver kveld, men det er ikke slik at ho får alt ho peker på når skjemaet er oppfylt. Mora ga ho hull i ørene etter at ho hadde sovet i egen seng i 5 netter uten å komme inn til henne, vi gir henne en liten leke eller en tur/opplevelse (badeland/åpen gård, baking osv) etter at skjemaet er oppfylt.

Dette er nå noe som blir tatt tak i gjennom barnevernet i vårt tilfelle, og jenta er bare 5 år, så det kan på mange måter ikke sammenlignes med ditt tilfelle. Men jeg må bare si at jeg føler med deg. I utgangspunktet så ville jeg prøvd å nå inn med at selv om ett sett regler gjelder hos mor så er det dine/deres regler som gjelder i ditt hjem.

Ønsker deg lykke til, selv om jeg ikke har så veldig mye fornuftig å bidra med. :-)

[Gjest]

Vi har prøvd å forklare at vi har våre regler og hjemme hos mor er det hennes regler. Men mora kom hjem til oss igår og fortalte at han skal få minibankkort. Dagen etter at han hadde klaget over hvor misfornøyd han var med kinoturen som premie. Dermed ble det som at han da fikk ny premie over at han ikke var fornøyd med kinoturen. Idag blir han hentet av mora for å dra til banken. Jeg tror ikke hun vet at han hadde vært så misfornøyd dagen før. Men likevel syns jeg hun kunne ventet til barna skal til henne. De er hos oss i 14 dager og hos mor i 14 dager, og det er bare tre dager til de skal til mor. Da syns jeg sånne ting kan vente til de skal til mor. For nå ble belønningssystemet vårt bare ødelagt. Jeg ble så oppgitt at jeg har bare kastet dette skjemaet i søpla. Orker ikke å belønne hans barn lenger når det bare blir ødelagt. Fortsetter med bare mine. Men vet at jeg kommer til å få klager over dette og beskyldt for forskjellsbehandling. Men jeg tror jeg bare gir opp med dem. Er jo nytteløst likevel.

Mora er mye her og jeg syns ting blir vanskeligere da. Føler meg litt "forstyrret". Slik som man ser på film der svigermor er ofte på besøk og blander seg inn i ting. Men jeg vet at det ikke er akkurat sånn det er. Hun mener nok ikke å "forstyrre" . Hun er jo koselig og grei og vi kommer godt overens. Så er heldig sånn sett. Men likevel. Julene feirer vi sammen med henne. Og nyttårsaften og 17.mai. Det er akkurat som om mannen min fortsatt er gift med henne. Ikke misforstå, er ikke sjalu eller no sånt. Men jeg mener vi er en familie og hun og barna en familie. Og når mora er her da er våre regler helt glemt hos barna og de er spinnville. Og jeg er ikke mora og vil da ikke gripe inn i ting når hun er her. Derfor blir oppdragelsen da vanskelig.

[Singelmamma og banden]

Jeg sitter i grunn med det inntrykket her at dine og hans barn i utgangspunktet forskjellsbehandles ved at hans barn får mer, og det kan faktisk muligens være kimen til konflikten her.

 

Uansett synes jeg du skal ha ros for å ta tak i dette på en skikkelig måte. Samtidig hadde jeg nok virkelig ikke likt det som barnas mor dersom jeg følte at du skulle bestemme dette over hodet på meg. Problemet ligger i det at dine og hans barn ikke kommer godt overens, og dersom dette ikke er noe problem hjemme hos dine stebarns mor, så kan jeg skjønne at ho er lite villig til å gjøre noe med det hvis ho har andre verdier og husregler enn dere. Dere bestemmer jo ikke hvordan ho skal gjøre det, på samme måte som ho ikke bestemmer hvordan dere skal gjøre det. Men for barnas skyld bør det selvsagt være ganske likt. Mannen din derimot ville jeg nok forventet mer av. Han lever sammen med deg og oppi dette. Og skal være med å ivareta flere barns behov. Og det er ikke lett.

 

Jeg opplever i grunn ikke lignende, siden alle mine barn bor hos meg og sambo ikke har barn fra før. Og jeg og sambo er veldig enige om hvordan vi vil ha det. Reglene for mine og vårt/våre blir de samme. Men jeg og far til min eldste datter har veldig ulike regler og meninger om hvordan barnet skal ha det. Siden barnet bor hos meg blir mine regler de mest fremtredende. Men vi sliter når ho kommer fra samvær, fordi der får ho alt ho peker på, og det har vi ikke penger til samtidig som det strider mot våre verdier. Ho slipper å ha oppgaver der, og blir tatt med på mye gøy som koster penger. Men jeg tror likevel far og stemor må slite mer med det når ho blir tenåring enn jeg og sambo kommer til å gjøre, siden reglene har vært slik hele tiden.

 

I bunn og grunn legger dere opp til hvordan dere vil ha det, og det andre hjemmet legger opp til hvordan det skal være der. Som du også sier så har de selv lagt opp til at det skal bli som det har blitt selv om de ikke ser det selv. Forhåpentligvis ser du frukter av den jobben du gjør senere. Ting kan ta tid.

[Anonym bruker]

Hei. Jeg har ikke lest hele innlegget ditt, og ikke alle svarene du har fått heller. Mitt råd er at du ikke liger eg opp i hans barneoppdragelse, eller hans oppdragelse av sine barn. Samme med eksen hans sin oppdragelse av deres barn. Ingenting godt kommer ut av det.

 

Vi er ikke enige om oppdragelse av deres barn, jeg ser store feil og mangler. Jeg har forsøkttiltak som jeg på alle vis mener hadde vært mine egne barn verdig, men uten støtte nytter det ikke. De VIL oppdra barna sine på den måten, de mener det er godt nok, og da kan ikke jeg endre på det. Det skapte så mye konflikter og såre følelser at det er helt det beste å la det være.

 

Jeg konsentrerer meg om å oppdra mine egne barn, på best mulig måte, og takken og trøsten er at mine barn får n bedre ballast både til å takle barndom, ungdomstid og voksen liv. Problemene er at hans barns oppførsel, manglen på tiltak etc har negativ effekt på vårt hjem når de er hos oss. De er ikke hos oss hele tiden, så jeg har friperiodene til å se frem mot. Mine barn blir påvirket, men den oppdragelsen de får av meg er en sterk motvekt. Jo mere jeg har backet ut, jo bedre har vi fått det hjemme. Nå har vi ikke konfliktene og følelsene mellom oss voksne å stri med på toppen.