Samvær....

[Anonym bruker]

Lurer på en ting her... jeg har en 4 mnd gammel datter (er alenemamma og har foreldreansvaret alene, bf har erkjent farskapet) - saken er den at bf har sett datteren sin 5 ganger. Jeg har lagt til rette for samvær, sendt bilder og meldinger, men han viser svært liten interesse. Nå har jeg sluttet med disse oppdateringene for jeg syntes det er hans oppgave som far og ta kontakt med datteren sin (hører med til historien at han er depp, sykemeldt og har ikke fortalt sin sønn på 4 år eller x-kone at han har fått en datter...) Saken er at om han ringer i morgen så er han velkommen (her eller ta henne med på trilletur), men vi har ikke hør noe på 3-4 uker nå. Jeg er ferdig med han, men han er pappaen hennes - og jeg blir litt trist på hennes vegne. For dette handler ikke om meg eller han (men stakkars han er jo så deprimerad..................), det handler om datteren vår! Så nå lurer jeg, om han forstetter med denne trenden, hvordan vil det stille seg med samvær senere... hva om han krever overnatting - jeg vil jo ikke sende barnet mitt med en hun ikke kjenner... kan han kreve det??? Jeg ønsker heller ikke å "sabotere" samvær, han er jo pappaen hennes.

 

Jeg blir litt ør i hodet av hele situasjonen... for jeg tenker om det er slik han skal fortsette så har hun det bedre uten (jeg kan ikke tilate han å komme og gå som det passer han...). På den annen side er jeg selv skilsmissebarn og har til tider savnet pappaen min veldig, så jeg vet at pappaen er veldig viktig...

 

Han har heller ikke bidratt noe økonomisk, såjeg har ordnet alt selv (vogn, seng, klær mm) og det er dyrt (jeg tjener greit da, litt under 400 000,- men jeg merker innhuggene). Jeg har heller ikke "krevd" han for bidrag ennå, har ikke orket å ta tak i det ennå... og det er ikke snakk om mye penger heller (mellom 600,- - 900,-) for han sliter økonomisk - så det må de trekke fra lønnen hans...

 

Huff, dette ble usammenhengende... men er det noen som har vært borte i noe lignende så takker jeg for svar... syntes det er litt vanskelig jeg... men jeg har verdens flotteste datter da, så noe godt kom det ut av det:))))))

 

 

[Anonym bruker]

Hei

jeg sitter i akuratt samme situasjon som deg.

Bf er deprimert, sagt opp jobb mistet venner ol lignende på grunn av sin utroskap som endte med at jeg ble gravid.

jeg eksploderte til slutt, sa til han at nå fikk han ta et valg enten er du pappa eller så lar du oss bare være kan ikke ha en som vil komme og leke pappa en gang i ny og ne det vill ikke gagne jenta vår, selvom hun nå som baby ikke skjønner noe av det vil hun etterhvert bli forvirret av det. prøvde og få fram det at han ikke var den eneste som hadde det tøft og at når man har fått barn så må man sette de foran alt.

dette tok han ikke med en gang så vi hadde et par omganger med den og tilslutt skjønte han det og nå er han blitt kjempe flink.. enn så lenge da, flinkheten har bare vart en mnd, men han prøver nå i allefall.

Nei han kan ikke komme og kreve overnatting eller samvær alene for den saks skyld. datteren din må få bli kjent med pappan sin før hun vil være trygg hos han. etter hva jeg har forstått så er det ikke vanlig med samvær uten mor tilstede før barnet er rundt året ( selfølgelig noen timer her og der om far og barn kjenner hverandre godt)

Mitt råd til deg er at prøv og snakk med han om det, kanskje han faktisk trenger "ett spark bak" for å komme seg ut av sin depresjon.

Lykke til

 

 

 

 

[Anonym bruker]

hei

 

trådstarter her... han får hjelp for sin depresjon, han har også snakket med meg (jeg har vært der selv - så jeg kan i alle fall prøve å forstå - men jeg har aldri gått i hans sko....) - han har faktisk ringt meg flere ganger og takket fordi jeg er så "raus", tolmodig og forståelsesfull noe som egentlig er bra - jeg ønsker et godt sammarbeid - hadde vi ikke hatt tulla vår, så hadde jeg aldri hatt noe mer med han å gjøre... mulig det også er vanskelig for han - for jeg er direkte og dette har jeg faktisk sakt - men jeg er ganske sikker på at han ikke har noen følelser igjen for meg - han har tydelig sakt at jeg er nedlatende og arrogant (det sa han tidlig i forholdet vårt) - ikke et godt utgangspunkt, men så ble jeg gravid... han har et barn fra før så jeg ville i utgangspunktet ikke hatt noe problemer med ar hun var hos han alene noen timer - men ikke nå, han er jo en fremmed for henne... det jeg er redd for er at han "forsvinner" ut av livet hennes eller kommer å krever delt omsorg (50/50) senere... eller sier jeg har trenert sammarbeidet (det blir egentlig bare tull - for jeg har skrevet logg siden bruddet..)

 

 

[Anonym bruker]

Så lenge han ikke har no samvær med henne regelmessig nå så kan han ikke komme og kreve senere. han kan jo selfølgelig kreve samvær men da ikke alene. Han vil ikke få igjennom det uten at det tar lang tid og med opptrapping av samvær. Samværet skal være til det beste for barnet og det betyr at barnet skal føle seg trygt.

bra at du skriver logg, da vil du jo ha bevis