Jeg prøver å gjøre meg klar......

[Alba44]

til å ta farvel med verdens beste, fineste og snilleste pappan som finnes, men det er jo helt umulig..

 

Hvordan skal jeg klare det da?

Hvordan skal jeg klare å se inn i fremtiden uten pappa ved min side?

 

Han har stått støtt som et fjell ved min side i snart 36 år, og var verdens stolteste bestefar da lillegutt ble født for 2,5 år siden. Jeg ringte han 5 minutter etter at jeg ble mamma og vi gråt av glede begge to. Han visste at min største drøm var gått i oppfyllelse..

 

Jeg vet at sønnen min ikke får vokse opp med bestefar, og det gjør meg så uendelig trist..

Jeg vet at mamma skal bli alene så altfor tidlig.

Jeg vet at pappa er klar, men hvordan skal vi andre bli det?

 

Sykdommen har tatt en grusom innmarsj i kroppen hans, og det er en svært medtatt verdens beste pappa som nå venter..

 

Jeg håper han kjenner hvor inderlig glad jeg er i han.

 

 

En veldig trist Alba måtte bare dele noen tanker.

Det er nok dessverre flere her som har opplevd det samme.

 

 

 

 

 

[Gjest Månefuglen med twins]

Det er faktisk utrolig hvor "bra" det går.. Jeg mistet moren min før jeg fikk barn og det er klart at det forsterkes av å ha barn.. Men man takler det.. Og sorgen blir mindre.. Og lettere å takle.. Men klar for å miste noen blir man aldri..

 

Klem

[Lykkelig med 2 søte små:)]

Jeg har ikke opplevd det og klarer ikke å forestille meg hvor vondt det er. Utrolig trist å lese.

 

Har dessverre ingen gode råd.

[Meg,Vesla & Antonio:) + spire]

jeg har ikke så mange ord, men sender deg en trøste klem.

 

samboeren min miste mammaen sin i en alder av 9år og faren hans har kjempet mot kreft nå i mange år og det ser ut som det går mot slutten der også(han har ikke bodd med han så mye i oppveksten, men de har hatt veldig god kontakt de siste årene).

 

samboern min er bare 20 år og vår lille jente vil vokse opp uten noen besteforeldre fra hans siden. det er veldig trist:( men det er ikke så mye man kan gjøre i slike situasjoner, samboern min er ganske forberedt på at faren snart kan dø og det har han vært ganske lenge siden første gang han fikk kreft fikk han besjd om at han kun hadde 6mnd igjen å leve å det er nå 3 år siden, men nå er det nok som sagt ikke lenge igjen..

 

du må nok bare prøve å forberede deg på hva som kan skje. men man blir nok aldri helt klar for å miste noen. Men du kommer nok til å klare det og jeg tror sorgen vil bli lettere å bære etterhvert. sender enda en trøste klem

[Alba44]

Tusen takk skal dere ha.

[Alba44]

Nå har de forøvrig bestemt ikke å gi han lenger livsforlengende behandling. Han skal slippe flere kanyler, slippe flere vonde prøver, stikk og ubehag.

 

Stakkars stakkars pappan min. :**(

[Fantasiløs m/ 2 vakre gutter]

Huff

 

Du får prøve å se på det på den måten at han slipper alle plager og vondter.. Selvom det sikkert ikke er lett..

 

Vil sende deg en stor klem..

[Zitro]

Føler meg deg... har selv vært med på å bestemme når vi skulle skru av respiratoren til min pappa. Det var grusomt det, følte det veldig at vi tok livet hans da, men samtidig var pappa hjernedød og det var jo maskinen som sørget for at hjerte slo...

 

Pappa var også klar for å forlate oss, og vi forberedte oss så godt vi kunne, men det er aldri lett å si farvel alikevel. Tenk på at han får det bedre nå, ikke mer sykdom og plager.

 

Når det er overstått, besøk graven hans ofte, tenn lys i mørketiden, og sett frem blomster ved bursdagen... det er veldig godt synes jeg ihvertfall.

 

Lykke til...

[Lykkelig med 2 søte små:)]

Off...Det er så trist å høre. Synes veldig synd på deg. Tror aldri man kan forberede seg på noe sånt. Og det å vite at det går mot slutten og gå å vente på det er forferdelig.

 

Nå og fremover så er det viktig at du tar imot all trøst og støtte du kan få. Prate deg tom på det. Besøk pappan din så ofte du kan selvom du kanskje ikke orker å se han slik. Tenk etter om det er ting du vil ha sagt til han å gjør det mens du har sjansen.

 

Ta bilder av han som du kan vise til barna når de blir større for å minnes. Kanskje han kan skrive en hilsen til dem også? Slik at de har noe å se på når de blir eldre.

 

Vet ikke mer hva jeg kan si men er veldig trist på dine vegne.

 

Vi fikk forresten samme beskjeden på morfaren til min mann i sommer. At han hadde maks 8 uker igjen. Det var helt forferdelig, men kan ikke sammenlignes tross alt. Han var veldig gammel.

 

Håper du klarer deg gjennom ventetiden og sorgen. Ta tiden til hjelp!

 

Lykke til og en stor klem fra meg.

[Alba44]

Tusen takk for omtenksomme ord.

Dere er jo fremmede for meg, men vit at det varmer.

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Jeg tror, at uansett hvor godt man vet at det snart skjer, så er man så lite forberedt/klar når det først skjer.

 

Det beste du kan gjøre for deg selv er å fokusere på at han nå slipper flere vonde sprøyter, kanyler og prøver. Han kommer til å få det bedre nå.

 

Jeg sender deg en trøsteklem, og håper du klarer å kose deg med faren din den siste tiden dere har igjen.

[Alba44]

Tusen takk, RedNight.

 

Jeg er så uendelig glad i han og unner han hvilen nå.

 

[Alba44]

En liten oppdatering for de som event. lurer:

 

Han er stabilt dårlig, som de sier.

Vi mister kontakten med han litt for hver dag.

Vi kan ikke planlegge en jul som vi ikke aner hvordan vil bli..

 

Fineste pappan min.

[mamma søker barn-har fått 2]

Kjære deg, smerten kan føles uutholdelig, men vet du, du vil få en styrke du kanskje ikke trodde du ville oppleve...

Julen blir nok litt spesiell, annerledes..... men det blir jul.

Du vil nok at tiden skal stanse, om ikke annet så bare for en liten stund....

 

Han vet du er glad i han og han elsker nok deg av hele sitt hjerte....

Uff ikke lett dette, føler så med deg...... særlig nå når det nærmer seg jul og alle er glade...

Vil bare si at det ordner seg......etterhvert...... tiden leger alle sår, det er ikke en klisjè.... det er sant.

 

Jeg ligger langt foran deg i løypa, i morgen er det 10 år siden pappa døde..... og alt jeg kan si er at det blir bedre, lysere, sorgen slipper taket og man husker mer av de fine øyeblikkene..... ta vare på deg selv og dine..

[Ugl@]

Føler meg deg, fryktelig vondt når man ser de man er glad i svinne henn i sykdom. Mistet farmor i januar 2007, har vokst opp i generasjonsbolig og hun sto meg like nær som foreldrene mine pga at hun alltid har vært der, var helst henne jeg gikk til hvis det var noe. Ung var hun også, døde 65 år gammel av tykktarmskreft. Var forberedt på det, men like fullt var det like uvirkelig da det først skjedde. Ikke rakk jeg å ta farvel heller en siste gang, og selv om jeg tilbrakte mye tid så gnager det meg, så jeg anbefaler at du tar ditt farvel med ham nå mens du kan. Blir ikke helt det samme etter på.

Nå har det snart gått 3 år, ikke så vondt og jeg kan le over mange gode og sære minner om henne, alt fra den gangen hun dro meg ut av en nattklubb som 16åring, til hvordan hun kommanderte farfar rundt...og det er deilig å kunne kose seg med alle de gode minnene, selv om savnet også er der, men mest de gode minnene og ikke bare smerten hun hadde den siste tiden.

Det blir lettere med tida, men først må man få tatt sitt farvel og sørge.

 

Klem fra

 

[Alba44]

Det var ord som varmet meg, mamma søker barn.

 

Kjenner at kroppen noen ganger lammes helt av utmattelse og fortvilelse..

Min beste lindring er familien min. Vi har svært tette bånd og trøster hverandre som best vi kan.

 

Skal tenke på deg i morgen.

[Alba44]

Tusen takk, Jule-Ugl@.

Om enn så merkelig det kanskje er, så føles det godt å dele erfaringer med "fremmede" på et nettforum som dette.

[barbalib har to fine gutter]

Uffameg, så trist. Det er vondt å oppleve at de du er glad skal bli tatt fra deg og aldri komme tilbake. Pappaen min døde for seks år siden, og jeg kan fortsatt bli slått av hvor brutalt det er. Sykdommen til Pappa forandret han veldig på slutten, både fysisk og mentalt, men når jeg tenker på Pappa i dag, er det bildet av en frisk Pappa som først dukker opp.

 

Jeg tror det viktigste du kan gjøre er å erkjenne sorgen i tiden som kommer. Ikke vær flink pike, men kjenn på følelsene. Det vil bli lettere å leve med etterhvert, men veldig tøft med en gang.

[Tøysetipp]

Så trist å lese Alba. Jeg tror ikke man klarer å forbrede seg helt, fordi det man må forbrede seg til føles så uendelig trist og tomt. Den prosessen og den tiden det tar er jo langt i fra over da den man elsker forlater oss.

 

Som flere har nevnt så vil tiden være god med deg. Jeg er sikker på at du vil møte utfordringer du kanskje ikke trodde du ville klare, men som du klarer fordi du må. Det føles meningsløst og det vil det nok føles i en lang tid fremover.

 

Det er tungt å ta avskjed. Jeg ønsker deg alt godt og fremdeles noen gode stunder oppi alt det vonde.

 

Varme klemmer og tanker fra meg.

[Koala *g07*]

Dette er alltid trist lesing. Føler virkelig med deg. Har selv mistet pappaen min, han ble revet brått vekk. Jeg fikk ikke sjansen til å ta farvel, men har i løpet av de snart 3 årene som har gått funnet roen ved at det forholdet vi hadde var så fantastisk godt at han visste hvor inderlig glad jeg var i han.

 

Han rakk også å bli bestefar, i hele 19 dager, og rakk å holde gutten min i sine armer. Stolt som en hane var han, og gledet seg til vi skulle komme til påske. Bodde på hver vår kant av landet. Det har vært en god trøst i seg selv at han fikk oppleve gutten min. Men en stor sorg å vite at min lille gutt aldri skal bli kjent med den beste bestefaren han kunne hatt.

 

Vi blir aldri klare for å ta farvel med våre kjære, men vi klarer med tiden å leve med sorgen. Jeg finner ofte styrke i å dele dette på slike steder som dette, og se at jeg ikke er alene om min sorg.

Vi må glede oss over de minnene vi sitter igjen med. Å nyte den tiden vi har. Jeg har hvertfall fått et nytt perspektiv på livet etter å ha opplevd dette.

 

Jeg ønsker å sende deg en god klem

Skulle du ønske å snakke med noen, så vit at det er flere der ute som er villige til å lytte

[Alba44]

Dere er så gode, jenter.

Takk for at dere tar dere tid for å oppmuntre og trøste.

Trist at flere av dere har opplevd det samme.

Uansett alder så blir man aldri klar for å miste foreldrene sine...

 

Klem.

[BettyBoob]

så leit å høre Alba

Jeg mistet mamman min i mars 2008. Hun tok livet sitt, og hadde vært psykisk syk en stund. Jeg var 29.

 

Jeg kan fortsatt få fullstendig melt-downs når jeg tenker på at min sønn aldri fikk bli ordentlig kjent med sin fantastiske mormor (hun døde på hans 2 års dag) og jeg blir enda mer lei meg av å tenke på mine fremtidige barn som aldri får treffe henne. Jeg kan få tårer i øynene når kollegaer får telefoner fra sine mødre. Mamma pleide å ringe meg hver dag og vi var veldig nære før hun ble ordentlig syk.

 

Ting blir bedre - og lettere å leve med, men savnet kommer alltid til å være der uansett hvor lang tid som går.

 

Tanker går til deg og dine i denne tunge tiden