Store problemer i forholdet etter graviditet

[Anonym bruker]

Ble ved et megauhell gravid. Han ville at jeg skulle ta abort, jeg ville ikke. Følte at det er nå eller aldri når det gjelder å få flere barn. Vi har begge særkullsbarn, ingen felles. Vi er også begge voksne mennesker (i alder om ikke annet).

 

Han bestemte seg etterhvert at han elsket meg så høyt at jeg kunne få beholde, men forholdet har bare gått i nedoverbakke etter at dette skjedde for 2 mnd siden. Han er snarsint, oppfarende, eier null empati for svangerskapskvalmen min. Jeg er 100 % sykemeldt og han stiller ganske store krav til mine oppgaver i hjemmet. Gjør jeg ikke ting som jeg har sagt jeg skal gjøre innen en fastsatt frist, blir han kjempesur. Jeg er på min side både overfølsom og sikkert også oppfarende. Vi er med andre ord like ille begge to.

 

Jeg skulle så inderlig ønske at denne graviditeten ikke eksisterte. Vi hadde et kjempebra forhold før dette skjedde, nå bare smuldrer alt opp. Ikke kan jeg ta abort lenger heller, så nå er jeg stuck i dette forholdet som er på vei straka vegen vestover.

 

Det er virkelig ikke verdt det, det å "tvinge" en mann til å bli far mot hans vilje. Det er så vondt å ikke være to om en graviditet, og jeg vegrer meg mot å ta ham med på ulytralyd fordi jeg vet (eller er redd for at) han vil være litt glad dersom noe er galt og jeg ender opp med svangerskapsavbrudd. Jeg er ikke stlt over den voksende magen, jeg skjuler den for ham fordi jeg er redd han vil avsky den.

 

Jeg aner ikke hvordan dette skal ende og hva jeg skal gjøre for å bedre situasjonen. Å bli alenemor for to unger er ikke et alternativ.

 

Setter pris på seriøse innspill..

[Anonym bruker]

Slik hadde jeg det også..

Han var sur hele tiden, og skjønte ikke hvorfor jeg ville "ødelegge" livet vårt ved å beholde.. Han hadde barn fra før, ikke jeg.. Han forlangte at det var jeg som skulle ta husarbeidet siden jeg var hjemme (100% sykemeldt med hyperemesis) Gikk faktisk så langt som å si at et uplanlagt barn var en ting, men hva ville barnet tenke den dagen han/hun fikk vite at det var uønsket? (Man SIER jo aldri slikt til et menneske!!)

Jeg vurderte å gå fra han, klarte ikke mer negativitet rundt meg når jeg selv gledet meg til min førstefødte.. Overnattet hos mamma en stund, men fant ut at jeg skulle gi forholdet og han én sjangse til..

 

Han skjerpet seg sakte men sikkert, sluttet å syte over alt. Jeg var fremdeles den som stod for mesteparten av husarbeidet, men han innså hvor dårlig jeg faktisk var da jeg måtte innlegges på sykehuset for intravernøs.. Da vi da fikk se babyen på ultralyd som lå og sprellet med hender og føtter (12,5 uker) var da han forandret seg. Nå gleder han seg (er 22 uker) kaller barnet Stompy (er en gutt) og ser på og handler babyfotballutstyr til han.

 

Så det KAN snu, bare sett et ultimatum. Utfallene blir enten at han tar seg sammen og tar ansvar, eller at han feiger helt ut, men da vet du ihvertfall hvor du har han. Og du slipper å ha dårlig samvittighet for at du beholdte ditt eget barn.

[Anonym bruker]

Takk for svar.

 

Skal faktisk på ultralyd denne uken her, så er jo lov å håpe at det endre seg til det positive. Vi har ikke fortalt det til familiene våre ennå og jeg gruer meg dersom han skal ha denne holdningen i lang tid. Jeg er ganske gjennomsiktig og lett å lese, så jeg vil ha problemer med å spille glad foran foreldrene hans. Gruer meg til jul..

[Anonym bruker]

Ja, jeg vet.. Men min familie fikk vite det så og si med en gang (kunne ikke skjule det når jeg var såpass syk) Mens hans fikk vite det laaang tid etterpå, når han var NØDT til å si noe.. Får håpe det snur for deg på ultralyden..

[Anonym bruker]

Skjønner den kjipe situasjonen du er i. Men synes det blir helt feil av en mann å prøve å tvinge sin kjære til abort, er ikke bare bare, lett for ham å si som ikke bærer dette livet...

Håper han "våkner" senere å endrer synet på dette for din og barnet sin del. Men synes ikke du skal la deg tråkke på. Dere var to om sexn å det er alltis en sjans for at noe kan skje...

[Anonym bruker]

Samme her. La meg ned å greo med positiv test i hånda. Vi var ferdig med barn og min mann ønsket overhode ikke flere.

Det ble et beintøft svangerskap mef minimalt med omsorg. Det var perioder jeg hatet mannen min intens. Var nok i tillegg hormonell og overfølsom som igjen gjorde at han trakk seg enda lenger vekk. Vurderte å ikke ta han med på fødselen.

Etter fødselen fikk jeg en reaksjon på alt det vonde og triste. Gikk enda mer i dass. Og min mann sa han ikke hadde følelser igjen. Det ble mange tunge dager og jeg grein mye.

Men etter mye famling, feiling, samtaler og krangler begynner vi nå å finne tilbake til det gamle. Poden er 9 uker. Nå ligger vi armene til hverandre igjen og ting føles bra.

Tror nok at det var jeg som ble veldig hormonell og overfølsom i svangrskap og etter fødsel kombinert med en mann som overhode ikke har antenner på å ta hensyn og opptre korrekt i slike situasjoner som holdt på å knekke oss.

Jeg er 100% sikker på at din mann vil bli glad i dette barnet. Bare vent å se! Og om dere hadde det fint før så tror jeg det er håp.

Ønsker deg masse lykke til. Vet hvordan du har det. Klem.

[Anonym bruker]

Synes absolutt du skal ta ham med på ultralyd. Da får han se barnet, og da blir det kanskje mer virkelig for ham.

 

[Anonym bruker]

jeg sleit også med en fraverende samboer i siste svangerskap og jeg blir et orntlig troll av alle hormonene, vi endte opp med å gå i familieterapi etter fødsel og han forguder den lille trollungene vår nå ting endret seg etter ul for oss også, og han ble mer oppmerksom på min bekkenløsning og hypermesiss, men var først etter fødsel og familieterapi at vi fikk ting tilbake der de var før graviditeten

 

håper dere får det til å funke og at han tar tl vett

 

lykke til!!

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle oppløftende ord og lykkeønskninger alle sammen.

 

Ikke lett å tenke positivt når man så til de grader er på tur ned i kjelleren, men gjør så godt jeg kan. Vi krangelt nesten aldri før, nå skjer det nesten daglig. Kan jo ikke være godt for den lille heller dette.. Uffa meg, må bare krysse fingerene for at det bedrer seg.

 

HI

[Anonym bruker]

Flere innspill? Opplever taushetsbehandling i skrivende øyeblikk, så er virkelig deprimert nå..