Noen som har erfaring med dette?

[Gjest Lykkeliggift_]

Har fått et dilemma, som jeg ønsker råd til. Befinner meg nå i et forhold med en mann, som også har barn. Vi hadde planer om å stifte felles familie, og flytte sammen ganske snart. Nå ser det ut som han enten snur, eller viser sitt sanne jeg. Jeg føler at jeg blir "plasser på hylla", og tatt frem når han har behov for det. Alt går på hans premisser hele tiden, og han viser at han bryr seg mer om sine venner, enn om meg. Vil ikke ha sex, synes jeg forstyrrer hvis jeg prater når han ser på TV osv... Har prøvd å ta det opp med han, men han ønsker ikke å svare meg, og bare fortsetter å kjøre samme linja. I motsetning til hvordan han var før, oppmerksom, kjærlig og gjorde alt for å være sammen med meg. Og når det er unger involvert, så er det ikke så lett å dumpe noen heller, man kan ikke bare tenke på seg selv og være egoistisk. Selv om han oppfører seg rart, så vil han ikke gjøre det slutt heller:S

 

Et annet problem, er at før jeg ble sammen med min nåværende, har jeg vært hodestups forelska i en nabo i flere måneder, og vi hadde en flørt på bursdagen hans, som gikk ganske langt. At det ikke ble oss to, skyldes at han trakk seg rett etter denne flørten, og ville plutselig være venner fordi han slet med ditt og datt... Vi har kjempegod kjemi, kan prate om nesten alt, og jeg vet jo hvordan han behandla meg når det holdt på å starte noe mellom oss...

 

Hva bør jeg gjøre? Har lyst til å fortelle han naboen, at jeg alltid har vært interessert, men orker ikke noe tull fra mannfolk, og at hvis han er interessert, så får han vise det og selv ta kontakt. Og hva gjør jeg med mannen jeg er med nå? Som ikke ofrer meg en tanke, og samtidig vil at vi skal flytte sammen? Har bare lyst til å kutte ham ut, men barna blir skadelidende:S

 

Ønsker noen synspunkter

[petite fleur]

Jeg vil tro barna blir mer skadelidende av at du skal bo sammen med en som kommer til å gjøre deg mer og mer ulykkelig.

[LivetErEnLek]

Høres ut som om du og din (kanskje) blivende samboer må ha en alvorsprat. Det er jo ikke sånn du vil ha det og fortsetter det sånn, så vil forholdet ryke på ett eller annet tidspunkt og bedre nå enn etter at dere har flyttet sammen og muligens også fått felles barn. Hvis han fortsatt ikke vil prate, ja da får du si det som det er da, at enten får dere ryddet opp i dette og ting må forandre seg, eller så går dere hver deres vei. Men bare det at du nå sitter å tenker på å muligens tenker på å involvere deg med en gammel flamme, det sier jo litt om hva du tenker ditt nåværende forhold...

 

Den naboen synes jeg du bør holde deg langt unna enten det går ene eller andre veien med din nåveærende. Er jo ganske klare signaler du fikk den gangen.

[Gjest Lykkeliggift_]

Han vil fortsatt ikke prate. Prioriterer alt foran meg, uansett hva det er, så er det alltid viktigere enn å være sammen med meg eller bruke tiden på meg. Jeg orker ikke å ligge i samme seng med ham nesten hver natt, og aldri bli tatt på eller få nattaklem eller noe... Gidder heller ikke å ta initiativ lenger, fordi da virker jeg som masete, og blir avvist uansett.

 

Det at jeg tenker på han naboen, er at han er en sånn type mann som jeg vil ha i livet mitt. Og den korte tiden vi hadde sammen, har han fått meg til å føle meg som en vakker dronning. En følelse som jeg savner hver dag. Det er ikke det at jeg trenger bekreftelse hele tiden, jeg er slank, har interessant jobb med bra lønn, bil, hus og skjønne barn. Synes hverdagen er helt grei som alenemor, så trenger heller ikke noe støtte eller en som deler på ansvaret. Tror at jeg bør prate med han naboen, så han vet om følelsene mine. Bare si at jeg ikke har kommet over han, og det blir da opp til han å gjøre noe med det. Ikke noe mas eller be han ut eller noe...

 

Huff, frustrert i dag