Stor overgang fra 1 til 2 barn?

[Anonym bruker]

Jeg og samboeren har en datter som blir 3 år til våren. Vi har alltid tenkt at ca 4 år mellom barna er perfekt for oss, så det vil vel si at etter planen så skal vi prøve å få baby igjen til sommeren. Er egentlig ingen grunn til at vi ikke skal prøve å få en baby til, vi har både plass og råd. Men er det veldig stor forskjell fra å ha et barn til å få to?

Skal sies at nr 1 alltid har oppførst som en engel, så frykten min er vel da at nr 2 blir en skikkelig bråkebøtte med kolikk og hele pakka.

 

Men hvordan var deres erfaringer?

[Anonym bruker]

Min erfaring er at to på ingen måte er "dobbelt så mye" som en :-) I underkant av to år mellom våre, og det har gått veldig greit. Større overgang fra ingen til en enn fra en til to, men selvfølgelig er det til tider mer slitsomt enn når man bare hadde ett barn å ta hensyn til, f.eks når eldste var masse syk en periode (forkjølelser og omgangssyke) da yngste var nyfødt.

 

Det var også veldig koselig å se hvordan eldste var som storebror, og å se den intense kjærligheten som er mellom de to (to og fire år gamle), som selvfølgelig også kan komme til uttrykk som krangel innimellom.

 

Jeg tenkte også litt som deg, at nummer to kom til å få kolikk, siden eldste nesten ikke skrek som baby, men sov masse de første månedene og var rolig og blid (kan jo ikke ha så flaks to ganger!). Men det slo heldigvis ikke til ;-)

[Anonym bruker]

Min erfaring er at 1 er som ingen, og 2 er som 10. Jepp, det er riktig det. Og nr 2 er blitt helt annerledes enn nr 1 (som også var stille og rolig). Nå er de 4 og 7 år. Krangler noe, men leker for det meste ilag. Det er stor forskjell fra en til to, og den travleste tiden er når nr 2 er 0-3 år. Men jeg hadde aldri i livet ville gjøre noe annerledes. De er så glade i hverandre, helt utrolig å se søskenkjærligheten! Angrer ikke et sekund på at jeg fikk to.

[Anonym bruker]

Jeg synes det var en himla stor overgang å gå fra 1 til 2 barn! Faktisk er jeg uenig med de som mener at 0 til 1 barn var den "verste" overgangen. Nå gjenstår det å se om 2 til 3 sender meg rett på psyk., men håper at det skal gå lettere.

Det må sies at nummer 2 var en bråkebøtte som fortsatt ikke er spesielt glad i å sove..

 

Men søskenkjærligheten er helt fantastisk å være vitne til, altså. Blir helt rørt, jeg:)

[Gjest]

Jeg synes overgangen fra 1 til 2 var enkel og uproblematisk, men vi hadde dem også tett da (23 mnd mellom) så da var vi alt i småbarnsmodus fortsatt når neste kom. Synes det var mye tøffere å få nr 3 når mellomste var nesten 3 år, og igjen helt greit å få nr 4 som er 2 år yngre enn nr 3. Tror jeg takler tette barn bedre enn barn med større aldersforskjell ;-)

 

Her var nr 2 en utrolig enkel baby og er egentlig et veldig enkelt barn å ha med og gjøre fortsatt, i hvertfall når han er alene. Flink til å leke selv, sov og sover bra, er rolig og liker å pusle med ting som å perle, bygge lego osv.

[Anonym bruker]

dytter

[Eddav]

Jeg synes ikke det var så stor overgang fra 1-2, selv om det selvfølgelig er mer slitsomt og hektisk. Den virkelige overgangen var fra 0-1. Og jeg ser allerede at de har veldig stor glede av hverandre, selv om det også er en del sjalusi fra storebror sin side.

 

Min teori er at det kommer helt an på hva slags type unge du får. Nr 1 her var (er) veldig krevende og aktiv, mens nr 2 har vært superenkel, blid og rolig.

 

På sikt tror jeg at det nesten blir "avlastning" med to barn, tenk på hvor stor glede de får av hverandre etter hvert. Kjør på, er mitt råd!

[Anonym bruker]

Syntes overgangen fra 1 til 2 gikk kjempe fint. Var 5 år og 3 mnd forskjell.

 

Blir spennende å se hvordan overgangen til nr tre blir.