Begynner å bli lei og sliten av hele greia nå....

[=Lillemora= Fødeklar<3]

I dag kom tanta, igjen.......Denne gangen var det tungt merker jeg, de siste dagene har vært seigpining. Vi har prøvd ca 1 år nå, men pga manglende el har vi bare hatt 4-5 pp. Vet det kan ta lengre tid enn som så, men merker jeg begynner å miste håpet om at vi skal få det til på egen hånd. Søknad til ivf er sendt, så det er jo hjelp i sikte, men skulle så gjerne ha klart det selv innen den tid...men men....Har begynt med akupunktur denne måneden, og håper det kan hjelpe meg litt til å få mer regelmessig el.

 

Jeg har mest lyst til å bare legge alt på hylla nå og ikke tenke på det fremover, men jeg vet at jeg ikke klarer det. Hvordan takler dere andre jenter det i hverdagen? Noen dager her syns jeg er fryktelig tunge. Ønsker virkelig ikke at dette skal ta over hele livet heller, vil jo ha det bra i prøvetiden. Merker at jeg innimellom unngår fester og selskaper med gravide venninner og familie, orker rett og slett ikke høre all den lykkelige praten hele tiden. Føler meg dum og barnslig pga det også..At det ikke bare kan bli vår tur snart også.....!

 

Uff, dette ble et sytete innlegg, men dere damer er vel vandt til det......godt å kunne klage litt til noen som vet hvordan man har det! Syns dere er tøffe damer alle sammen, og dere fortjener virkelig å få full klaff snart!

 

Litt trist klem fra

[Kronesis]

Vil bare si at jeg skjønner hva du snakker om. Kjenner meg sånn igjen i det du skriver at det godt kunne vært jeg som la inn det innlegget. Og sånn han nok flere her inne det.

 

Pga alvorlig sykdom og medisiner har jeg ikke kunnet prøvet før for et år siden. Selv om jeg har ønsket meg barn lenge. Nå et år etter spiralen ble fjernet har jeg hatt en MA og ingen barn.

 

Jeg er veldig sår om dagen. Pga barna jeg ikke har kunnet fått før. Pga spiren jeg mistet og fordi det er så vanskelig å få det til å klaffe igjen.

Snart føder kusina mi som ble gravid ved et uhell. Flere venninner går rundt med kul på magen. Og jeg bare gråter om dagen..

Det begynner faktisk å gå ut over parforholdet og det sosiale livet... Sånn ønsker jeg ikke at det skal være...

 

Jeg vil egentlig glede meg over de andres lykke, men noen ganger er det vanskelig.

 

 

Lillemora: Du er ikke barnslig. Du syter ikke. Det er normalt å ha det sånn når man så inderlig ønsker å få barn. bare man ikke sitter helt fast i det hele tiden, men klarer å gå litt ut og inn av det.. Men det er ikke lett..

 

Måtte det bli vår tur snart...

 

Lykke til!!

[LHHR]

Møkk lei hele greia, går utover så mye, saboer lider. Føler meg "misslykket" fordi jeg ikke klarer og bli gravid. De rundt meg som vet vi prøver lider med oss, er lei all masingen fra alle kanter, og klarer ikke glede meg over andre som blir gravide...

 

Føler tiden renner ut mellom fingrene mine sammen med håpet, er 38 år og i min 16 pp, tror det må bli en tlf. til Alleris imorgen....

[Flutili]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver...føler det blir tyngre og tyngre for hver gang mensen kommer, hvor vanskelig kan det være for disse svømmerene å nå fram til egget og smette inn i det. holder på å bli gal, fik TR igjen i går:(

[=Lillemora= Fødeklar<3]

Takk for trøstende svar jenter, må virkelig si det hjelper litt å vite at det finnes andre i samme situasjon. Jeg føler meg nemlig ganske alene om disse problemene i hverdagen, virker som alle rundt meg blir gravide på 1.forsøk.......Vil heller ikke mase og klage alt for mye til samboern, han blir bare lei og skjønner nok ikke helt hvordan det føles for meg....Føler liksom at jeg bruker hele meg på denne prøvingen, og det begynner å bli slitsomt. Jaja, humøret svinger veldig opp og ned, i dag mest ned.....forhåpentligvis snart opp igjen.

[~Månestråle~]

Skjønner deg SÅ godt, og er SÅ enig!

 

i dag er jeg skikkelig deppa over dette så ble glad når jeg fant innlegget ditt. Startet selvfølgelig ny pp i går...

 

Ett år siden jeg sluttet på p-piller, 5 måneder siden jeg startet med temping og 3 måneder siden jeg startet med EL-tester - Ingen resultater.

Det som gjør meg mest sliten er som du sier, alle som blir gravide på første forsøk, alle som blir gravide uten å prøve, alle som blir gravide "ved en feil" og "håper de mister" eller skal ta abort.

Mulig jeg støter noen nå, og det er virkelig ikke meningen, for jeg unner alle som vil bli gravide å bli det, men det er så jævlig slitsomt å være her inne måned ut og måned inn og se alle som bare fiser innom og ut igjen etter å har førsøkt EN gang

 

Beklager sutreinnlegg her nå, men jeg måtte bare få det ut... Så er det som du sier, humøret går litt opp og ned og i morgen er det nok på topp igjen, med nytt mot for denne pp