Hva kan jeg forvente/kreve av far?

[Ronja88]

Jeg og barnefaren er ikke sammen, og for å være ærlig så kjenner vi ikke hverandre så godt heller. Vi møttes for første gang i høst da jeg flytta hit for å gå på skole. Vi har flørta litt sporadisk, og havnet til sengs EN gang, og det var gjort.

 

Da jeg fortalte han at jeg var gravid ble jeg positivt overrasket. Han ble sjokkert, men glad, og ville gjerne beholde barnet. Han lovet meg gull og grønne skoger, og sa at han skulle støtte meg hele veien. Noen dager etter kom han på besøk, vi snakket og sov sammen. Da virket det som om han ville prøve på et forhold, hvertfall et vennskap. Siden da har jeg ikke sett mannen.

 

Han har ikke tatt kontakt med meg en eneste gang, og da det hadde gått ei uke uten et ord fra noen, hadde jeg nådd å bli ganske usikker, redd, frustrert og lei meg. Jeg sendte ei melding om at jeg hadde time hos legen to dager etter, og hva som kom til å foregå der. Han svarte meg ikke engang! Dagen etter sendte jeg ei ny melding, og lurte på om han hadde fått kalde føtter, og hvor han sto i saken. Jeg forlanget et svar, slik at jeg kunne forberde hva jeg skulle si til legen. Ut på kvelden en gang tikket det inn ei melding om at han hadde vært opptatt, ønsket å støtte meg og var lei seg for at han ikke hadde svart.

 

Vi sendte noen medlinger fram og tilbake, og jeg prøvde å hinte til at jeg føler meg ganske ensom. Jeg sa at jeg trolig kommer til å flytte herfra etter jul, for at jeg ikke har verken venner eller familie rundt meg her. Han svarte at han kunne ikke tvinge meg til å bli, og at jeg måtte gjøre det som var best for meg.

 

Så kom dagen jeg skulle til legen. Jeg sendte han ei melding på morgenen og sa at jeg ville se han, og om han kanskje hadde tid snart. Ingen svar. Hos legen fikk jeg helsekort, og tok bilde av rubrikkene der det står MOR og FAR, og sendte det til han. Jeg synes at det var litt søtt med navnene våre i den settingen. Ingen svar...

 

Jeg bor som sagt langt unna venner og familie. Jeg går på maritimefag, og er den eneste jenta i klassen, og ca 4 år eldre enn gutta der. De er på en måte mitt eneste nettverk her. Før jeg ble gravid brukte jeg å gå ut sammen med noen jenter i nabolaget, men det kan jeg jo ikke gjøre mer. Så det ender med at jeg sitter hjemme. Alene. Hver dag. Det begynner å tære på nærvene.

 

Jeg har ikke lyst å mase mer, selvom jeg kjenner at jeg har et veldig behov for å se han, og være litt sammen med han. Jeg vil ha noen å snakke med, og være nær noen.

 

Så nå lurer jeg på, er det noen av dere som har noen gode råd? Hva skal jeg si til han? Hva er det rimelig av meg å "kreve" av han?

 

Vær så snill å hjelp meg, blir tullete av det her!

[Bromelia]

Jeg tenker sånn at hva man forventer og hva man kan kreve er to vidt forskjellige ting.

 

Man kan ikke gå resten av livet å vente på at han skal stille opp når det er nå du har behov for at han gjør det. Tenk på hva slags nettverk du har hjemme, hvem du tror vil stille opp for deg. Vei det opp imot hverandre.

 

Man kan selvfølgelig ikke kreve av en barnefar at han skal komme og være sammen med deg hver eneste kveld, men at han kommer et par ganger i uka hadde jo vært en fordel. Uansett så må han jo gjøre dette av fri vilje.

 

Synes kanskje at du skulle ringe han og spørre om han ikke kan komme bort en tur, så dere kan snakke skikkelig sammen. Forbred deg skikkelig. Skriv opp hva du har tenkt til å si. La snørr og tårer renne! Det er faktisk allvor dette her. Dere skal bli foreldre.

 

Det er virkelig ikke lett dette her.

 

Masse varme tanker til deg!

Lykke til!

 

 

[Endelig 4 i familien :=)]

Jeg ville gått inn for å ta en skikkelig prat, der han får mulighet til å gi uttrykk for hva han tenker og tror om fremtiden som pappa. Når han har fortalt det, vet du hvor han står, og kan ta et valg på bakgrunn av hans visjoner. Vet ikke hvor langt unna hverandre dere blir boende om du flytter hjem, men kommer du til å bli alene om hovedomsorgen, så ville ihvertfall jeg hatt ett kontaktnett i nærheten som kunne støttet meg og gitt mæg litt avlastning når ting butter i mot, for det vil det gjøre på ett eller annet tidspunkt...!

 

[FrøkenSprøken]

Du kan strengt tatt ikke forvente eller kreve noe som helst bortsatt fra barnebidrag.

 

Du kan håpe at han stiller opp, og at han blir en god far for sitt barn, men det vil nesten bare tiden vise.

 

 

Mitt råd er at du må ta det litt med ro, og slutte å mase på BF. La han selv ta kontakt når han ønsker det, og la han få den tiden han ønsker til å tenke seg om.

Dette er et utrolig stort veiskille i livet hans, og det må du vise forståelse for. Å ta det valget å sette et barn til verden, er ikke noe man bør ta lett på.

 

 

Jeg vil anbefale deg å gi ham all den tiden han trenger fram mot fødselen, men at han da må bestemme seg for hvor mye kontakt han ønsker med barnet sitt. Hvis han ønsker å se barnet sitt en gang i året, så er det faktisk hans valg. Det er ikke han som har valgt å få barn med deg, og ingen barn har godt av en far som er sammen med dem bare fordi de "må".

 

 

Hvis du vil tilby ham å bli med på fødselen, er det flott, men også dette bør han få tid til å tenke på. Gi ham gjerne en frist innen du er i uke 25 eller noe. Du må jo eventuelt finne deg noen andre.

 

 

Jeg høres kanskje streng ut, men jeg har faktisk vært i akkurat samme situasjon som deg. Bortsett fra at vi hadde kjent hverandre i 10 år, og var glade i hverandre, men vi var heller ikke sammen.

 

 

Jeg lot alt være opp til ham, satte mine egne behov tilside, men var klar på at de valgene han tok ikke hadde "returrett".

Derfor måtte valgene hans være nøye gjennomtenkt. Men hvilke valg han tok, var helt opp til ham.

 

Selv om han ikke engasjerte seg så mye under selve svangerskapet, har han blitt en fantastisk pappa, og vi er nå samboere og venter barn nummer to, en veldig planlagt og ønsket liten jente:)

 

 

 

 

Lykke til.

[Ronja88]

Takk for svar!

 

Veldig vanskelig å få tatt en skikkelig prat med han, da han ikke svarer. Sist vi snakket sammen var vi fortsatt enige om å få barnet, så det er egentlig bare det jeg har å forholde meg til.

 

Jeg blir litt frustrert av at han ikke snakker med meg om tanker og følelser rundt det som skal skje. Jeg har flere ganger gitt uttrykk for både min frykt og glede.

 

Jeg har selv kommet til konklusjoner om at han ikke bryr seg, og kommer til å være totalt fraværende også når barnet kommer. At han ikke tenker over at han skal bli pappa i det hele tatt. Det er lett å gjøre seg opp slike tanker. Nå tror jeg nok at dette ikke stemmer helt.

 

Ei venninne hadde møtt han på byen i helga, og han spurte henne om meg, og om hun visste, noe hun gjorde. Han betrodde seg litt til henne, og det kom fram at han visst tenker masse på barnet, på meg og på hvordan tilværelsen kommer til å bli. Han ønsker å fortelle det til sine foreldre, men vet ikke hvordan han skal få sagt det, og det er jo tross alt tidlig ennå (10 uker på vei). Han hadde grått, og syntes at tanken på at han kanskje skulle bo langt fra barnet sitt var tris, osv. Det er slettes ikke sikkert at han har noen å prate med om dette, og at han kanskje blir sittende mye alene med tankene sine. Jeg har venninner og foreldre som gjerne får høre hva jeg tenker og føler.

 

Jeg fikk veldig dårlig samvittighet for at jeg har presset han, og kun tenkt på meg selv og mine behov. Selv om han ikke kjenner på kroppen at han skal bli far, kvalme og ømme pupper, så går det nok med en del tanker for han også.

 

Jeg sendte han ei melding på søndag hvor jeg unnskyldte meg for å være så selvopptatt, og at han måtte ta den tiden han trenger. Han har ikke svart på meldinga, men det er helt greit. Jeg vet at før eller senere kommer han nok til seg selv igjen

[hormonia&alienimagen3]

Det er nok en del hormoner som gjør at du har reagert på den måten du har og tenker jeg...En har en stygg tendens til og "overdrive" i hodet og svartmale ubevisst når en er gravid...UTROLIG slitsomt for både deg og andre men kanskje faktisk mer for deg selv,for etterhvert går det mer og mer opp hvor mye hormoner utgjør av reaksjonene dine om dagen...

Husker etter ca. to tre mnd etter fødsel her begynnte det og demre alt som hadde blitt sagt og gjodt i graviditeten og SPESIEEEEELT i barsel tiden som var virkelig sært... XD Men det værste er at vi er mer "unnskyldt" en det mannfolka er,så du gjør nok rett i og gi han litt rom nå.Som du sier er det jo ikke sikkert han kan prate med noen om det...Og heller ikke at de rundt han tar ting på samme måten som de rundt deg gjør...