Jeg er så sjalu og usikker...

[Anonym bruker]

Føler jeg ødelegger det fine forholdet jeg og sambo egentlig har! Vi har nettopp fått et barn, etter å ha hvert sammen i 2,halvt år (bodd sammen i to) Har hatt det helt supert helt til barnet kom for snart 8uker siden. Da barnet ble født forandret forholdet seg totalt! Vi som alltid har hvert ekstremt kosete ovenfor hverandre. Jeg orker bare ikke det lenger, babyen kommer først og får all kosen fra meg, føler jeg ikke har ork til å gi mer.

Og jeg irriterer meg over alt sambo liker, og dette spiser oss opp. Han er bedt på et par reise (ganske langt unna) i nærmeste fremtid. Gutte og venneturer. Og noen av dem kunne jeg hvert med på om vi ikke hadde hatt barn, men siden vi nå har det kan ikke jeg reise, og jeg syntest ikke det er rettferdig at han heller reiser. Mener vi da heller burde spare de pengene det ville koste til å ta en tur sammen som en familie når babyen er litt større. Jeg elsker babyen vår over alt, og er på ingen måte klar for at noen andre skal passe henne enda, og mener da at den lille tiden nå som babyen er så liten bør vi begge kunne klare å holde oss vekk fra fylleovernattingsturer. Er jeg egoistisk som tenker slik?

Han har også fått tilbud om å trene 4 ganger i uka med det han elsker. Noe jeg også ikke liker, fordi da vil han nesten ikke være hjemme lenger i.o.m at han jobber fullt i tillegg! Da blir jeg sittende igjen med alt ansvar for babyen vår. Er det sånn det skal være? Jeg koser meg med babyen nå når jeg er alene, men vet at det blir mer krevende etterhvert, og tenker jeg da vil trenge en avlastning når arbeidsdagen til sambo er over istedet for at han skal komme hjem, skifte for så å fly ut døra igjen... Han sier han føler han har dårlig samvittighet 75% av tiden, uansett hva han gjør. Og jeg vil ikke at han skal ha det slik. Jeg føler jeg spiser ham opp, og gjør han ulykkelig pga jeg tenker slik jeg gjør. For meg kommer familien og forholdet først, og jeg vile aldri reist på en lenger tur uten de!

Føler noen ganger at sambo ville hatt det mye bedre uten meg, for da kunne han være med på alt det han ønsker uten å få dårlig samvittighet. Jeg hater å være den som alltid må si nei. Vil jo at han skal ha det bra, men skulle ønske han tenkte mer som meg når det kommer til forståelse av hvordan jeg føler det når han vil reise utenlands på gutteturer, når vi heller kunne reist sammen... Og han spør meg om han kan dra. Skal jeg liksom bare si nei?! Nei det gjør jeg ikke, jeg sier du får gjøre som du vil, men om det hadde hvert meg så ville jeg ikke reist uten dere. Og igjen har jeg slengt på en haug med dårlig samvittighet om han skulle reise, eller så sitter jeg med ekstremt dårlig samvittighet for at han ble hjemme når jeg vet han vil dra, hvis ikke hadde han ikke spurt meg.

 

[Anonym bruker]

Å herlighet, er som å lese om meg selv. Har en sønn på 11 mndr og føler jeg har hatt det som deg siden han var 4 uker. Her går det mest i at samboer trener 3 ganger i uka og jobber masse overtid utover kveldene og innimellom helger, så jeg sitter for det meste alene med alt ansvaret for gutten vår. Forholdet mitt til sambo blir mer og mer dødt og de gode følelsene jeg hadde for han har for det meste blitt erstattet med irritasjon og frustrasjon. Syntes ting er urettferdig og er lei av alt jeg... Lykke til! Håper det ordner seg for dere!

[Gjest]

Så dumt det skal bli sånn håper det ordner seg for dere og!

[Anonym bruker]

Uff nå fikk jeg litt vondt i magen:( Meg og samboer holder på å flytte fra hverandre.. Vi har en datter på 4mnd.. vi har kun vært sammen 1år og det har vært graviditet eller babyen hele tiden.. Føler at flammen har sluknet og vi er så lei av hverandre.. Nå går alt til Helv... veldig trist siden jeg elsker han, men vi fungerer ikke sammen ;(

[4skatter]

Jeg kjenner meg igjen... Jeg har hatt 3 svangerskap på rad.. Og klart du prioriterer familien først, jeg tenker helt likt som deg, litt deilig med avlastning når han først kommer hjem, og jeg har også blitt irritert når han farter ut døra med det samme... Han gjorde det mindre og mindre, fordi jeg ble så skuffet og spurte han ut når han kom hjem, hvor var du, hvem var du med, etc... føler meg usikker og sjalu, en skikkelig drittkjerring... Men jeg har gått hjemme i evigheter, og har ikke noe liv bortsett fra barna og han.. og når han ikke prioriterer meg... Resultat... Han har flyttet ut og på onsdag skriver vi under på separasjonspapirer... trist, knust.... nå tenker jeg bakover, hadde jeg tenkt annerledes, hadde jeg klart å redde ekteskapet?? Får muligens aldri svar... tenk framover jenta mi... ikke gjør samme feil som meg, tenk, kommer han hjem til deg er det fordi han elsker deg, prøv å snakke han til det, han vet kanskje ikke at du ikke liker det, han kan ikke gjette, kommunikasjon.... Jeg klarte det ikke, håper dere finner ut av det.. Lykke til