Er din mann/samboer flink til å vise omsorg for deg?

[Anonym bruker]

Jeg har gått igjennom et smertehelvete siste 6mnd, siden fødselen. Jeg har ganske sikkert gallestein, som gjør at jeg har anfall annenhver uke, av og til oftere og av og til sjeldnere. Det har vært veldig tøft å både skulle ta seg av en liten en (som heldigvis er snill og grei) og samtidig skulle stille opp for seg selv. Samboer sier at han ikke vet hvor han skal gjøre av seg når jeg har anfall.

 

Idag, endelig, var jeg hos spesialist på mage og tarm. Samboer har ikke sagt noe spesiellt siden jeg fikk tildelt timen for noen dager siden, mens jeg har gått å gruet meg veldig fordi jeg skulle ta gastroskopi undersøkelse. Han skulle kjøre meg opp dit, og vi snakket nesten ingen ting de 30min i bilen. Jeg satt bare å grudde meg voldsomt. Vi sa hadet, og han presterte å si lykke til, send en sms når du er ferdig (han skulle på jobb).

 

Undersøkelsen var helt forferdelig, en slange som blir firt ned i halsen og ned i magesekken, deilig! Så tok han en del vevsprøver som gjorde vondt. Må ærlig talt si jeg heller hadde foretrukket en fødsel. I hele dag har jeg gått å kjent på at jeg er sår nedover hele, og det verker litt. Så jeg har ikke vært i noe særlig humør. Min samboer har spurt flere ganger hva det er med meg, men jeg sier bare at det ikke er noe, og han lar det være med det.

 

Han kan være så kjærlig som bare det, men når jeg trenger han er han kun i sin egen verden. Snakke? Nei det er ikke noe som heter snakke i hans verden, han er så vandt til at jeg tar initiativet til snakking og det har jeg ikke gjort de siste dagene, så derfor får jeg heller ikke støtte. Jeg pleier å være flink til å fortelle om følelsene mine, men så lenge jeg ikke gjør det gjør ikke han det heller...

 

Er jeg bare helt glemt i et skap? Skulle ønske han kunne gå igjennom en fødsel, ha anfallene mine OG ta en gastroskopi undersøkelse.... Skal si deg èn ting, hadde vært død FØR han skulle føde!

[Anonym bruker]

hvis du normalt er flinkt til å fortelle om følelsene dine, ville jeg gjort det nå også. Mannfolk er ikke like flinke til å omgås "syke" og vet ikke helt hva di skal gjøre. Si til han va du ønsker så får du det nok

[Anonym bruker]

Han høres ut som ett typisk mannfolk...Det virker som om de ikke helt vet hva de skal si eller gjøre når vi damene har det vondt. Så da lar de det heller være og vente til vi tar intiativet til å spørre om hjelp eller til å prate.

 

Det er kjedlig at det er sånn, men er enig med anonym 23:32, selv om vi skulle ønske de fant det ut på egenhånd, så er det sjelden eller aldri de gjør det.

 

Ihvertfall er de mennene jeg har møtt akkurat sånn...

[Anonym bruker]

- Min samboer har spurt flere ganger hva det er med meg, men jeg sier bare at det ikke er noe, og han lar det være med det.

 

 

Hva med å svare på det han lurer på da, så han får en sjanse til å vise omsorg? Hvordan kan han vite at det gjør vondt nå etter undersøkelsen hvis du ikke forteller ham det? Jeg synes han høres omsorgsfull ut jeg, som spør. Og du bare avviser ham med "ikke noe". Du gjør det ikke lett for ham!

[Anonym bruker]

Virker ikke akkurat som du uttrykker hvordan du har det. Dere var stille i bilen, du svarer at det ikke er noe når han spør. Hva skal han gjøre da? Tenke seg til hvordan du har det? Det klarer de færreste!