Var dere mobbe-offer, mobber eller ingen av delene da dere var yngre?

[Anonym bruker]

Selv var jeg ingen av delene. Har jo "mobba" litt- det har vel sikkert alle, men aldri sånn skikkelig.. Har heller aldri blitt mobba- men huska noen av de "store" guttene på barneskolen erta meg litt en stund, hehe..

[Anonym bruker]

Var vel ingen av delen jeg heller, sånn egentlig. Men, hvis jeg _måtte_ velge ville det nok hellet mer mot mobbeoffer enn mobber..

 

jeg var nok litt snål. Hadde ingen venner i klassen før jeg var 11-12 år.. Tenkte heller ikke noe over det, og likte å surre rundt på egenhånd, frem til før-pubertet. Jeg hadde en bestevenninne hjemme, som gikk i en annen klasse, og lekte ellers med de som var ute i gata.. Jeg kan huske at jeg plutselig tenkte (i 11-12 års alder) at andre mennesker nok hadde en mening om meg som person.. dette hadde aldri foresvevet meg før.. jeg var muligvis umoden..

[Gjest]

Jeg mobbet ikke. Jeg var nok heller blant de rare som forsvarte mobbe-ofre. Men jeg ble ikke mobbet heller, jeg var bare ikke spesielt poppis.

[Anonym bruker]

Ble mobbet, for jeg ble svakere da broren min døde.

[Anonym bruker]

Jeg var nok periodevis mobbeoffer både på barne og undomskole, litt sjenert og rar som jentunge. Var den tynne grå musa som ikke var den kuleste å henge med. Glup og bokorm. Litt nerdete. I dag er jeg mer en fargeklatt, ser bra ut, er gift, har en fin bukett med unger og et god liv med trygg økonomi og råd til litt luksus.

 

[Anonym bruker]

ingen mobbere som tør å svare? Hadde vært spennende å lese hva dere tenker om det nå, hva som fikk dere til å mobbe, osv?

[Anonym bruker]

Signerer den 15:54!

 

Dyttedytte!

 

HI :-)

[Anonym bruker]

Av og til var jente gjengen snudd mot meg, og av og til var jentegjengen snudd mot noen av de andre. Så hos oss gikk det litt på rundgang hvem som skulle fryses ut, slenges drit til, og slenges drit om. Så jeg har vel vært litt av begge deler.

[Anonym bruker]

Jeg var mobbeoffer i 12 år og hadde aldri noen venner.

[Anonym bruker]

jeg var en av de største mobberne.. på barneskolen, mot en gutt i klassen som hadde dysleksi- jeg får så vondt hver gang jeg møter han. får vondt inni meg, bare lyst til å sette meg ned å grine faktisk. han var mobbeoffer hele barneskolen. jentene var verst(-også fysisk,men gutta var på'n de også) men fy faen det går ikke an å være så slem. det verste som kan skje meg er om ungene mine blir mobba, det vil jeg aldri oppleve.

vgs var det jeg som forsvarte de "svake" faktisk..

Jeg tilbake da det kom en nyinnflytter her, hun hata trynet mitt. bodde noen hus nedi gata,hun gjorde det ikke så lett for meg. Hun var også direkte ond(så jeg fikk vel tilbake) men hun hadde det ikke så bra, ting kom frem etter at hun døde av overdose.

[Anonym bruker]

Jeg synes det står stor respekt av at du forteller dette, selv om det er som anonym her inne. Det krever mot å kjenne på at en selv har gjort ting som anses som slemt. Samtidig er vi alle sårbare, og en slags overlevelsestaktikk kan være å hakke på andre for å sikre seg at den negative oppmerksomheten ikke ledes mot en selv. Når andre leder an mobbingen mot en annen er det derfor så altfor lett å følge etter. Det kan dessuten være vanskelig å få tak i hvem som starter det hele og hvem som egentlig bare henger seg på, men det viser seg gang på gang at de som mobber mye har det fryktelig vanskelig selv. Som for å si: Ikke oppdag hvor fælt jeg har det, ikke hakk på meg, hakk på han her istedet...

 

Takk for at du deler historien din:-)

 

(ikke HI)

[Den heldige eier av ett barn]

Jeg mobbet. Visstnok så er jeg den eneste av hvor_mange_brukere_er_det _her som gjorde det.

 

Hvorfor? Det passet seg slik. Hun var svak, kom fra et hjem med foreldre som var sosialklienter. Hun var fattig, luktet, dusjet ikke. Hun led pga sine foreldre, og vi på skolen gjorde dagene verre.

 

Ingen visste. Ingen sladret. Ingen gjorde noe med det.

 

Mine foreldre eller foreldrene til de andre i "mobbegjengen" er ikke tilbakestående, eller noe. Mange som skylder på foreldrene, men hva skal de gjør når de ikke visste? De var strenge og kjærlige i oppdragelsen, vi følte vi fikk alt. Manglet aldri noe. Foreldrene stod alltid på sidelinjen og heiet under trenginger og kamp. De deltok på det meste i vårt liv, og vi følte at vi kunne snakke med dem om alt, og de stolte på oss.

 

Hvordan? Vi baksnakket og kom med stygge bemerkninger. Vi lot henne aldri være med oss, måtte vi være på gruppe var det høylydte protester. Fysisk? Nei. Bare psykisk, og det varte lenge, men hun sladret aldri.

 

Ble det slutt? Tja, da vi var ferdig på ungsomsskolen, så havnet vi i samme klasse på vgs. Hun satt alene hele første dag. Ingen snakket med henne. Dro hjem til henne på hybelen den kvelden og bad om unnskyldning. Forventet ikke at hun skulle tilgi meg, men. Hun sa det var greit. Tror vi snakket hele natten , og sa at som sant var så var det tilfeldig at det ble henne. Kanskje hadde vi så normale og kjedelige liv at vi måtte være ekle? Ikke lider noen av oss med dårlig selvtillit, ikke var det for å hevde oss på noen spesiell måte eller kom fra dårlige hjem, det var bare fordi vi kjedet oss. Neste dag på skolen så satt hun seg på sin plass alene der fremme. Ingen andre kjente henne, så de visste ikke hva hun hadde gjennomgått, men likevel hadde ingen bedt henne om å delta i sine grupper. Så den dagen, en torsdag, så spurte jeg om hun ville være med i vår. Sånn skjedde det. Etter vgs begynte vi sammen på universitetet og bodde sammen.

 

I dag er vi vel eller mindre bestevenner. Hvorfor? Aner ikke, men hun har et stort hjerte, og en utrolig evne til å tilgi teite ungdommers dumskap. Det hadde neppe jeg gjort, og etter å ha lest her inne en stund, så ønsker har jeg lagt merke til at de fleste død eller fedme over mobberne sine. Kanskje en grunn til at ingen vil innrømme at de mobbet.

 

[Anonym bruker]

dette med nyinnflytter'n var på ungdomsskolen.

 

[Anonym bruker]

"Samtidig er vi alle sårbare, og en slags overlevelsestaktikk kan være å hakke på andre for å sikre seg at den negative oppmerksomheten ikke ledes mot en selv. Når andre leder an mobbingen mot en annen er det derfor så altfor lett å følge etter. Det kan dessuten være vanskelig å få tak i hvem som starter det hele og hvem som egentlig bare henger seg på, men det viser seg gang på gang at de som mobber mye har det fryktelig vanskelig selv. Som for å si: Ikke oppdag hvor fælt jeg har det, ikke hakk på meg, hakk på han her istedet... "

 

dette gjaldt ikke meg.. dessverre.. hadde en super fin barndom og mange mange venner!

 

anonym 16.31

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke et sekund på at folk mobber fordi de kjeder seg.. Ikke i bunn og grunn..Hvis noen tror det er det fordi de ikke har våget eller maktet å kjenne godt nok på egne følelser, eller fordi de ikke forstår hva mobbing innebærer - eller f.eks ikke har kunnskap om normer, sosial kontroll, ekskludering osv..

[Anonym bruker]

Så fint med selverklært orakel.

[Gjest Sauen har julekuler på]

Mobbeoffer. Aldri noe alvorlig fysisk, men alltid utestenging, latterliggjøring osv... Har et flott liv nå... Reunion med barneskolen i februar, lurer på hvordan det kommer til å gå. Jeg tror faktisk jeg skal stille opp, vise at jeg klarer å hevde meg over det. Håper de har vokst opp nå, når de er 23 år gamle...

[Anonym bruker]

Samme som sauen.

 

Sliter med selvtilliten, og måtte flytte fra byen og til et nytt sted der jeg kunne starte på nytt igjen for å få det bedre.

[Gjest]

Jeg var mobbeoffer. Ble til stadighet plukket på- både fysisk og psykisk!

 

[Anonym bruker]

Jeg var ingen av delene. Jeg var rar og bisar, men hadde kjeften i orden så jeg fikk aldri noe dritt direkte til meg..

 

Jeg var passiv mobber( gjorde verken fra eller til) , stakkars jente som ble mobbet i ni år på skolen. På barneskolen fikk det gå ubemerket hen og på ungdomsskolen så holdt læreren et foredrag om å ikke mobbe henne.. Det hjalp jo ikke..

 

Jeg var foresten "mobber" en gang i mitt liv. Var vel i fjerde klasse da en gutt i klassen fikk briller, kasta meg på brilleslange bølgen og gjett hvem som fikk briller seks måneder etterpå!! Han mobbet aldri tilbake faktisk og jeg sa unnskyld for at jeg hadde ertet han. Lesson learned for min del..

[Mamma`n til Will& Ailo]

Jeg var mobbeoffer ,var ofte på legevakten for jeg fikk rundjuling rett som det var ,de sparket meg i hodet så jeg besvimte ,sparket ut tenner ,jeg hadde store blåmerker osv..

 

Jeg hadde også et mobbenavn ,ble aldri invitert i bursdager ,alltid den som ble valgt sist ,de helte melk i sekken min ,stjal skoene mine midt på vinteren så jeg måtte gå hjem i sokkelessen ,stjal jakkene mine og ødla de ,tok kvelertak på meg og truet med og drepe meg .

 

Det var så ille at når jeg var 13 år ble jeg innlagt på statens senter for barne og ungdoms psykitri og var der i 6 mnd .

 

Jeg var så redd og hadde så angst en periode at jeg gikk med kniv og holdt på stikke ned en av mobberne .

 

Jeg bodde også på ungdomshjem i 4 år pga av dette .

 

 

Men i dag har jeg det veldig bra

[Anonym bruker]

Jeg mobba og var ekkel med lillesøsteren min. Har skikkelig dårlig samvitighet for det i dag, og har bedt om unskyldning. Det verste er at hun ble mobba/utestengt på skolen og.

[♥Nemi♥]

Jeg var mobbeofferet til vennene mine. De forsto jo selvfølgelig ikke at det var mobbing, for de hadde det jo kjempemorsomt på min bekostning..

 

Ellers så er vel jeg, og alle jeg gikk i klasse med, blitt beskyldt for mobbing. Saken er at vi hadde en i klassen som var annerledes, fra 1. kl til 10. kl. Han var tjukk og innesluttet.. Vi prøvde hele tiden på å få ham med på ting, men han nektet. Så til slutt (etter mange år) gav vi opp.. Han ville ikke være med.

Enda i dag får vi kjeft hvis vi møter moren hans på butikken. For vi ødela vel livet hans. Han sluttet på skole, blablabla... Vel, han var ikke den som hadde det verst, da vi virkelig prøvde!

argh, jeg kjenner jeg koker

[Anonym bruker]

Ingen av delene, jeg sto litt på utsiden men ikke sånn at jeg ikke hadde venner mer at det var to gjenger av jentene i klasen og jeg sto mer med en fot i hver gjeng. Så sånn sett var jeg ikke direkte del av noen men ble invitert i alle selskap og med på allt.

 

Men nå var bestevenninnene mine et år eldre en meg og i friminutt og etter skolen hang jeg heller med de.

 

Husker at de mest populære jentene prøvde tafatt å skulle plage meg i 6 klasse, Men vanskelig å plage en som overhode ikke bryr seg, mest fordi jeg alikevel hang med de som var eldre. Så tror det tok 2 dager så ga de seg og så var jeg plutselig invitert i selskap hos en av de igjen. hehe

[Gjest sug lut]

Nei så faan om jeg var, nick-stjæler. Ikke var jeg mobber heller.