Barnas familie har valgt dem bort :-( ++++. Bare en utblåsning!

[Anonym bruker]

Nå er snart julen her og jeg vet barna vil spørre, igjen....

 

Min eksmann forlot meg og barna for ca 6 år siden, barna er til samvær hos faren og hans nye familie, sånn funker ting greit.

Men resten av farens familie, besteforeldre, tanter og onkler har valgt bort ungene, de ringer ikke, kommer aldri på besøk selv om jeg og min mann har ønsket dem hjertlig velkomne, de gir ungene ingenting til bursdager eller jul, ikke så mye som ett kort hvor det står "gratulerer med dagen" får barna. Vi har reist på besøk til tanter og slikt men føler da de aldri tar kontakt tilbake at de desverre ikke er interessert i å ha kontakt med barna.

 

Før jeg og faren gikk fra hverandre møtte hele fars familie opp til både bursdager og vi feiret jul sammen, vi var mye på besøk og de kom ofte på besøk også så det var ett nært forhold. Så ungene her var vant til å ha mye familie rundt seg som ga dem oppmerksomhet og kjærlighet, men de har regelrett mistet hele far-familien sin. De to yngste vet ikke hvem noen av de er lenger, de kjenner ikke engang igjen sin egen farmor... Men de eldste husker, og de savner familien sin. Og de skjønner ikke hvorfor farmor og farfar, tantene og onklene ikke vil ha noe med dem å gjøre lenger, de er triste og lei seg og jeg som mamma vet det svir i de små hjertene deres å føle seg uønsket. Jeg har prøvd å snakke med tantene (søstrene til far) og min ekssvigermor, men alt de sier er at "det har lett for å bli sånn".

Jeg synes dette er rett og slett ondskapsfullt, akkurat som de straffer barna for at faren deres valgte å ikke være gift med deres mor lenger. Vet ikke om de prøver å straffe meg gjennom barna eller hva poenget kan være, men jeg forstår ikke hvordan en hel familie bare kan vende ryggen til barnebarna og niesene/nevøene... Forstår det ikke...

 

I tillegg har jeg ny mann hvis familie ikke er av den mest rettferidige typen heller, til bursdager kan de finne på å buse inn døra med favnen full av gaver til ungene til mannen min, uten å tenke på at ett av mine barn også har hatt bursdag, barna mine får selvsagt ingenting her heller, ikke så mye som en gratulasjon engang. Til jul får barna en liten oppmerksomhet fra svigermor og svigerfar samt "ste-onkel", de får aldri noe fra "ste-tante"... Men barna til mannen min blir overøst med den ene store gaven etter den andre..

Familien min er nøye på å inkludere mine ste-barn, de har alltid med noe "godt" til alle barna, de stikker til stebarna mine en liten gave til bursdager og selvsagt vanker det gave til jul fra både mine foreldre, besteforeldre og bror. Jeg ville heller aldri godtatt noe annet fra min familie :-)

 

Så var det det felles barnet da, som nyter godt fra alle sider. Hun får så det rekker fra alle kanter.

 

Mine unger føler at i tillegg til at de er blitt glemt av sin egen farsleekt blir de i tillegg grådig forskjellsbehandlet av "vår nye familie", de ender alltid opp med det korteste strået. Men mest av alt svir det å vite at farmor, farfar, tante og onklene deres regerett driter i dem. Ungene mine eksisterer ikke for dem lenger...

 

Hvordan i huleste helvete kan voksne folk klare å te seg slik ovenfor små barn. Gjøre unger så vondt.

 

Jeg skulle ønske så mye på mine barns vegne, mest av alt ønsker jeg de skulle sluppet å vite at de er glemt.

 

 

 

*frustrert og trist i mammahjertet*

 

 

[Anonym bruker]

Din eks-mann og din nye samboer bør begge ta dette opp med sine respektive familier. Barn er uskyldige parter i alle disse nye familiekonstellasjonene som ikke akkurat er til barnas beste i utgangspunktet.

 

Skjønner din fortvilelse

[Anonym bruker]

Send takkekort etter jul, kanskje de får seg en liten oppvekker.

[Anonym bruker]

Det svir i hjertet mitt også når jeg leser dette. Var jeg deg, ville jeg satt meg ned og sammenfattet et brev, et klokt brev, med budskapet du har fått fram i denne tråden. Send det til dem det gjelder. S å får de tid til å tenke på det, lese det flere ganger, uten å umiddelbart ville gå til verbalt motangrep.

Forsøk å vekke empatien deres, hvis de har noe igjen. Blås i voldsomme reaksjoner. Gjør dette for barnas skyld.

[Anonym bruker]

Hadde det slik i alle år med min fars familie. De var veldig glade når jeg kom på besøk (lange avstander) men hørte ikke et ord fra de etter at jeg var dratt igjen. På snart 33 år, har jeg fått 1 telefon fra mine besteforeldre, på min 20 årsdag. Bursdagsgaver og julegaver har jeg ikke fått, ikke et kort engang. Det virker som om "ute av syne, ute av sinn" mentaliteten har slått inn for fult der borte. Nei gjør som vedkommende foran her skrev, send et velformulert brev, en liten tankevekker slik at de kanskje ser hva de gjør før det blir for sent, og de blir bitre slik som meg...

[Anonym bruker]

Mente selvsakt at barna blir bitre, ikke slektningene...

[Anonym bruker]

Feirer ikke barna dine bursdag hos sin far da? Min mann sin familie dukker ikke opp hos eksen hans for å feire bursdagene deres, men de får kort og gaver/penger når de kommer til oss fra far og far sin familie/slekt?

 

Hva du skal gjøre med mannen din sin familie er ikke lett. Mine foreldre er bare så måtelig intressert i å feire stebarna sine. I år skal barna være hos oss, og de kommer nok til å ta med gave. I stedet for å be dem om å kjøpe mer til stebarna har jeg bedt dem tone ned litt på alle gavene de gir til fellesbarna våre. Har sagt at de heller kan gi mer til bursdager eller ha en gave seanse før stebarna kommer.

Og det skjønner de heldigvis.