Hvorfor gikk dere fra han/ henne??

[Anonym bruker]

Hva gjorde at dere bestemte dere for å heller være alene ? Sliter med avgjørelsen... :S

[Verbena]

Med faren til guttene mine var det som å bo med et ekstra barn i hus. Ingen følelser. Bare en voksen å mase på og instruere om hva som måtte gjøres. Og ALDRI hjelp å få til huslige sysler uten at jeg hadde vært gnagsår i minst 3dager. Også orket han aldri å gjøre sosiale ting sammen med meg. Satt kun på nett og snakket ikke til meg, bare om jeg så på noe på tv`en som han syntes var teit. Da klarte han å kommentere å være negativ.

 

Er å drøm å bo sammen med han jeg nå er samboer med. Blir litt sjokkskadet hver eneste gang han gjør noe huslig (f.eks støvsuger) uten at jeg har bedt om det eller sagt at det trengs. Er så herlig å faktisk kunne dele på ting! Også står han faktisk opp om en av guttene gråter om natta, noe jeg fysisk måtte tvinge faren deres til når jeg bodde sammen med han!

[midgard]

hei

 

hadde ikke noen gode følelser igjen... desverre... han hadde et barn fra før, la ikke til rette for at vi skulle bli en familie (det var sårt, gutten hans er kjempenydelig men jeg ble alltid en fremmed for han...) - ikke felles middag, ikke aktiviteter i helgene, bodde til slutt i hver vår etg (han dyrket sin lidenskap for film, spill og nett...), uorden i økonomi (han fikk ikke lån - jeg kjøpte leil da jeg gikk fra han...), rot rot rot.... han er veldig snill men vi passer ikke sammen - vi fikk ikke ut det beste i hverandre - heller omvendt:( jeg gikk fra han da jeg var 4-5 mnd på vei, men datteren vår er kjempehærlig:) han har ikke vært så mye sammen med oss (han har det tøft selv nå, litt depp...) men jeg kommer aldri til å nekte han noen ting når det gjelder henne:) jeg vet av egen erfaring hvor viktig det er å ha kontakt med pappa`n sin... så om han ringer eller står på døren i morgen og ønsker å ha henne litt (hun er 3 1/2 mnd) eller bare komme på besøk så er det helt i orden... jeg (og datteren min) har det kjempefint, jeg er utrolig heldig og velsignet som har henne i livet mitt:))))))

 

noen ganger vet man bare at det er riktig, den ene eller andre veien... men for min del var følelsene borte, det ble for mye - det var riktig å gå for nå klarer jeg å se de gode sidene hans igjen - og det er viktig for meg med tanke på datteren vår (hun skal spares for vår/min negative energi)...

 

lykke til:)))

 

klem

[freebird]

Jeg gikk fra min mann i sommer etter å ha vært sammen i 9 år. Det var en tøff avgjørelse å ta, men da jeg endelig tok den kjente jeg at det var riktig. Den følelsen har forsterket seg hver dag etter dette, så det kjennes godt tross alt.

 

Min eks er ingen dass eller slabedask, men jeg har rett og slett vokst fra ham. Han er ganske usikker på seg selv innerst inne, pga dette har han hersket litt over meg den tiden vi har vært sammen og det har vært uheldig for forholdet. Han er en god del eldre enn meg og jeg var ganske ung da vi ble sammen, så jeg fikk liksom aldri "funnet meg selv" før vi flyttet sammen. Han har to barn fra før som jeg har stilt opp for 100% fra dag en, har nok vært litt nanny for eksen som har fått veldig frie tøyler fra min side. Han var ikke like flink til å gi like mye tilbake til meg, han er dessverre en liten egoist... Han er også litt følelsmessig umoden, og jeg fant til slutt ut at jeg hadde sluttet og elske ham fordi jeg så litt ned på ham. Jeg ser nå at jeg trenger en mann som er mye sikrere på seg selv og er mer reflektert.

 

Men han er snill og en god far, selv om han selvfølgelig ikke er så flink som jeg skulle ønske. ;-) Vi deler vårt felles barn 50 % og bor veldig nærme, vi kan fortsatt ha middag sammen osv, jeg får fortsatt være sammen med hans tidligere barn som jeg nå kaller mine bonusbarn i stedet for stebarn. Hele separasjonsprosessen har gått veldig stille og rolig så langt og det virker som vi har klart å skåne barna mest mulig, noe jeg er veldig glad for.

 

Jeg tror du må ta et oppgjør med deg selv og hva du føler, du vet hva som er riktig innerst inne. Jeg så at jeg ikke respekterte mannen min slik jeg burde, jeg anså han som litt "dum" og skjønte at jeg hadde vokst fra ham. Håper du finner ut av det, ønsker deg masse lykke til!

[moota m storebror&lillebror]

Jeg hadde lyst å gå fra bf i 1 år før jeg gjorde det. Jeg hadde først mange dårlige unnskyldninger for å bli, og vi hadde det veldig godt i perioder. En dag var det nok, jeg bestemte meg for at nå er jeg klar.

 

Bf er ukespendler, han driver eget firma og jobber ulike steder, alltid et godt stykke fra hjemmet. Vi bodde på gård, som jeg drev i hverdagen. Vi har 2 små barn sammen. Jeg hadde ca halv jobb utenom gården og barna og gjorde alt i huset alene. Lillebror har atopisk eksem, allergier og astma, og skal ikke være med til dyra. Han er masse syk og ofte hjemme fra bhg og mye våken om nettene.

 

Så på slutten var alt et ork. Det ble for masse på meg, i tillegg brukte jeg mye tid på å vente på bf, vente på når han kom hjem, vente på å få vite hvor han skulle jobbe neste gang. Jeg levde 2 liv og barna havna i midten. Bf engasjerte seg lite og satte jobben først. Det ble mye negativt mellom oss, han hadde ikke forståelse for at jeg slet hjemme.

 

Jeg er glad for at jeg ventet til jeg var klar. Det var på en måte noe som skulle til for at begeret var fullt og jeg fikk nok. Og da var/ble jeg så sterk at jeg klarte å gjennomføre det og se at det var bedre for både barna og meg.

Det er snart 7 mnd siden jeg gikk. Etter en tøff vinter med flere episoder der bf ikke stillte opp så var det begeret fullt.