er det ikke en smule egoistisk og si "redd barna og ikke meg"?

[:::) Frøken Velferdsrett]

 

jeg vet personlig at jeg sier det fordi jeg ikke vil leve uten han og ikke er jeg så sikker på om jeg greier det heller. og det ser jeg mange av dere har argumentert med også.

 

om jeg lar meg dø og han leve sitter jo han igjen med sorgen av å ha mistet sin nærmeste og jeg slipper....

[Espoir]

Nei det er ikke egoppistisk, synes jeg.

 

Alle (de fleste) ønsker å leve. Livsoppholdelses- eller overlevelsesdriften er ufattelig sterk hos levende vesener.

Barnet vil såklart oppleve en voldsom sorg over tapet av en mor, men har likvel sjansen tilø å leve et fullverdig og lykkelig liv.

 

Derfor mener jeg det er best oim barnet får leve, for det har tross alt mange flere år foran seg enn moren, og store muligheter til å det bra.

 

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Nei jeg syns ikke jeg er egoistisk da. Jeg har fått oppleve litt, jeg har hatt mange flere år på jorden enn hva barnet mitt har, så derfor vil jeg at barnet skal reddes.

Også fordi jeg elsker barnet mitt mye mer enn meg selv, og jeg vil jo ikke at den viktigste personen i livet mitt skal dø. Da får heller jeg dø.

[Twintipp og himmelblå]

Enhver ville valgt sitt barn vil jeg tro! Morskjærligheten ruver over alt, og ikke engang døden blir skremmende om man måtte ta et slikt horribelt valg.

Jeg har selv opplevd å miste min mor, og det var grusomt.. og for resten av livet vil jeg leve med tapet av det mennesket som stod meg så inderlig nær.

Allikevel har jeg et godt liv nå, et veldig godt liv! Jeg har lært takknemlighet over livet på en helt annet måte. Jeg tar ingenting for gitt lenger.. Jeg koser meg mye mer, og bryr meg ikke så mye om vi spiser muffins til kvelds en dag.

 

Ergo, min sønn kunne fått et godt liv uten meg allikevel, jeg ville ALDRI fått et godt liv uten ham. Det vet jeg..

 

Uff, livet er så ekstremt dyrbart!!

[Expat]

Biologisk suksess innebærer at avkom får avkom. Det er dermed viktigst for oss at barna overlever oss! For ikke å snakke om barnebarna.

[:::) Frøken Velferdsrett]

ja jeg er helt enig.

og det er mer naturlig at vi dør først.

 

men jeg personlig vet ikke om jeg kan stå for og la småen være igjen her alene uten meg. men nå får han en ganske mye større overgang en de fleste barn som mister moren sin da.

 

 

[2 hjertegull :)]

Jeg har fått en utrolig dødsangst etter at jeg fikk jenta mi..

Tenker at jeg ikke vil dø, for jeg kan ikke la henne vokse opp uten en mor. Tenker også ut nødløsninger uansett hva jeg skal gjøre..

Før flydde jeg paraglider, og hadde lyst å prøve fallskjermhopp..

Tror det blir med tanken siden jeg ikke gjorde det før jeg fikk barn

 

Flere jeg har pratet med har fått vannskrekk, redd for å drukne, flyskrekk, høydeskrekk osv..

 

Samtidig ville jeg ofret livet mitt for henne uten å blunke hvis det spørsmålet kom opp..

 

Så jeg vet ikke helt.. På en måte skjønner jeg godt hvor spørsmålet ditt kommer fra, for det er klart det blir en stor sorg for barna å evt miste sin mor. Men jeg støtter alle som argumenterer for at de har muligheten til å få et langt og lykkelig liv, og lære seg å leve med sorgen.

 

Jeg vil påstå at jeg er litt splitta når det kommer til egiosmespørsmålet..

[:::) Frøken Velferdsrett]

ja jeg er helt enig i at spørsmålet mitt på ingen måte er hele sanheten.

 

prøvde og bare sette det i et annet lys pga tråden lenger ned

 

men det er et veldig interesangt tema. jeg tror utfallet av hva man syns kommer mye an på hva man tror skjer etter døden