Anonym bruker Skrevet 30. november 2009 #1 Skrevet 30. november 2009 Huff,er så sint og lei, nå har vært deprimert nå i 2 år,har også vært tidligere syk,men hatt noen gode år,har prøvd alt mellom himmel og jord,men jeg aner ikke hva mer jeg kan gjøre...hjelp meg noen....
Anonym bruker Skrevet 30. november 2009 #2 Skrevet 30. november 2009 Min mamma var også deprimert før. Men da var jeg bare 10-11 år. Hun klarte å løse det etterhvert. Har ingen gode råd, utenom å være der for henne, støtte henne og hjelp henne med det hun ønsker. Hva er grunnen til at hun er deprimert da? Vet det kan være veldig sammensatt, men det kan hjelpe å løse ett problem om gangen. Får hun hjelp av profesjonelle? Min mor nektet å ta imot hjelp fra det offentlige, så her tok det laaang tid og mange år før hun ble bra.
Anonym bruker Skrevet 30. november 2009 #3 Skrevet 30. november 2009 Tilby deg henne å bli med til fastlegen, bestille dobbeltime, slik at dere får bedre tid inne. Hvis hun ikke ønsker dette er det mulighet å ringe å snakke med fastlegen hennes, forklare situasjonen. Det er tungt med nære relasjoner, som sliter psykisk, man blir så maktesløs. Håper det ordner seg. Klem
Anonym bruker Skrevet 30. november 2009 #4 Skrevet 30. november 2009 Ja,er veldig sammensatt,mye fra barndommen,nå er det ekteskapet som er problemet og alkohol,også er tingen at ingen vil gjøre noe med situasjonen,nei,hun får ikke hjelp,vet ikke om det er fordi hun ikke vil,eller ikke tør. Jeg er bare så sliten selv nå,men man kan vel ikke gi opp sin egen mor....
Anonym bruker Skrevet 30. november 2009 #5 Skrevet 30. november 2009 Still opp for henne, lytt til det hun har og si, prøv og finn på noe som kan få livsgleden tilbake. Hva likte hun og gjøre før hun ble deprimert? Gjør det hun syns er morro når du er med henne. Mamma`n min var også deprimert i noen år, vi prøvde alt, men ingenting hjalp, hun måtte finne ut av ting selv, så det ende med at hun flyttet fra meg og broren min, langt vekk. Nå har hun det bra, der har hun bodd i 3 år nå. Men nå har jo ikke vi det bra. Men vi må bare finne oss i det.. For at mamma skal ha det bra.
Anonym bruker Skrevet 30. november 2009 #6 Skrevet 30. november 2009 Åh, been there done that... Min mor er nå på bedringens vei, heldigvis! Og vi begynner å finne tilbake til et mer normalt mor-datter forhold i stedet for at jeg skal føle ansvar for henne (er enebarn og dette startet da vi mistet min far for få år siden). Min mor drakk og isolerte seg, husket ikke hva vi snakket om på telefonen, ble sint og brydde seg kun om seg og sitt... Men det som hjalp her var å bruke god tid, forsiktig lempe på og nevne at det finnes hjelp å få. Så først tok hun kontakt med fastlegen og fortalte hvordan det egentlig sto til og at hun ville ha hjelp (fastlegen hadde dilla på å gi ut sykemelding men ikke noe skikkelig hjelp). Så kom hun i kontakt med kommunens psykiatriske sykepleiere og har fått skikkelig god kontakt med sin dame som kommer hjem til henne på besøk hver uke. Denne psykiatriske sykepleieren foreslo et senter hun kunne dra på for å klare å slutte å drikke i hverdagen, heller spise skikkelige måltider (hun spiste jo ingenting...), gå tur og bli kjent med andre damer i samme situasjon. Jeg var helt enig i at hun skulle dra, sa at jeg skulle passe katten og pushet på slik at hun klarte å ta avgjørelsen og dra. Hun var veldig fram og tilbake, turte ikke ta egne valg og måtte ha bekreftelse hele veien. Men hun dro, hadde det kjempefint og nå i høst var hun der igjen i en to måneders periode og en gang var jeg også innom slik at vi fikk snakket sammen med en psykolog tilstede. Det var godt å få være helt ærlige og vi lærer oss å forholde oss til hverandre på nytt nå. Jeg tør å si ifra og å si nei noe jeg ikke turte før i frykt for å sende henne dypere ned i depresjonen eller flaska. Det viktigste er at hun klarte å gjøre alt dette selv. Jeg var der hele veien og prøvde å påvirke henne, men i det store og det hele så avgjorde hun alt selv, tok initiativ til hjelp selv og ble bedre selv. Og det er veldig godt å kunne si til henne i dag! Og jeg kan også si at uansett hva hun har gjort/sagt/vært de siste årene, så gjør hun noe med det nå og det er dette som virkelig teller! Så nå er jeg egentlig bare veldig stolt av mammaen min som har klart så mye. Det er fremdeles mye igjen, men jeg begynner å kjenne henne som "mamma" igjen. :-) Det var min historie, jeg vet ikke om det var noe godt svar, men tenkte at det sikkert er greit å lese hva andre har gjort. Lykke til med moren din HI! Hun er ikke ditt ansvar, men hvordan i all verden skal en kunne gi opp sin egen mor? Jeg klarte i allefall IKKE å legge det fra meg...
Gjest Skrevet 30. november 2009 #7 Skrevet 30. november 2009 Lure henne med paa gaaturer saa hun faar mosjon, det er veldig viktig Tipse henne om spennende mat slik at hun spiser riktig Vaere der for henne
Anonym bruker Skrevet 30. november 2009 #8 Skrevet 30. november 2009 Tusen takk for gode svar:) Er godt å vite at jeg ikke er alene i en slik situasjon,hun isolerer seg mye, har jo selv en datter på 2 år som jeg må ta vare på oppi det hele,men jeg ber henne på middag hver dag,og hun kan være hos oss så mye hun vil,og jeg er alltid der for hun,men er slitsomt til tider,skulle bare ønske hun var glad innimellom,alt er rett og slett kaos. Kan jo ikke akkurat tvinge henne på ting,men til søndag skal vi faktisk på julekonsert,det gleder jeg meg til:) Snille jenter dere!! Hilsen HI
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå