Barnet til et vennepar er ( i mine øyne) en "drittunge"

[Anonym bruker]

Foreldrene er brautete i oppførsel og stygge i språket når de snakker, og selvfølgelig tar barnet etter. Vi liker dem veldig godt, men ser at våre barn blir påvirket av oppførselen og språkbruken deres når vi har vært sammen med dem. Barnet deres er en miniversjon av sine foreldre, derav betegnelsen "drittunge" i overskriften. Jeg har selv klart å slutte å banne fordi jeg ikke ville lære barna mine dette, og barna våre kan ikke ett eneste banneord ennå. Jeg og min mann vil nødig at barna våre skal lære dette av dem. Hvordan håndterer man dette? De er som de er, og jeg kan hverken si til dem eller kreve at de er påpasselige med språkbruken og oppførselen sin når vi er der. Det er dumt og frekt i mine øyne.

[Anonym bruker]

Fortell ungene dine at det ikke er noe du vil høre i ditt eget hjem. Du har dine regler, andre har andre. Enkelt og greit.

[Anonym bruker]

Vi har et vennepar som jeg heller ikke er enig i måten de oppdrar sin sønn. Han hyler, kaster ting i ansiktet på barn og voksne, løper rundt og bråker og er helt rabiat. Alt dette mens foreldrene sitter i sofaen og ler og synes han er morsom. Etter å endelig ha innsett at de ikke kommer til å gjøre noe med dette, har jeg tatt saken i egne hender. Jeg tar fra ham lekene/ tingene han kaster på oss og ber ham være stille når han begynner med hylinga si.

[Anonym bruker]

Uansett hvor "drittunge" mitt barn hadde vært, og hvor idiotisk jeg hadde vært ift oppdragelse, så hadde jeg blitt forbanna hvi andre kommer å skal oppdra mitt barn mens jeg er til stede. Er det noen som skal irettesette et barn, så er det foreldre/slekt/dagmamma osv. Ikke besøkende.

[Gjest cunning stunts]

Så jævla synd for dere, da.

[Anonym bruker]

du har tydeligvis en slik "drittunge" selv.

Hadde ikke vært snakk om å ikke irrettesette eller frata en annens barn leker hvis oppførselen er slik HI beskriver. Herregud, det blir jo totalt anarki hvis du lar barna holde på sånn.

Jeg hadde aldri latt mitt barn oppføre seg sånn hos andre (ikke hjemme heller), da hadde jeg tatt ungen under armen og dratt hjem.

 

[Anonym bruker]

Det her synes jeg er et dritvanskelig tema, vi har også et vennepar som er herlige, med ei jente på rundt to år som også er herlig, MEN biter, slår, dytter og klyper..på våre barn, og de blir redde for henne.

Foreldrene står og ler og synes hun er så tøff, liten jente..

Jeg blåser i hvordan andres barn oppfører seg, så lenge det ikke går utover mine små. Men det er vanskelig å vite hvor grensen går og hvor mye eg egentlig kan si nei til jenta..

[Anonym bruker]

Utfordringen her er at barnet oppfører seg likt som foreldrene feks med språket. Når foreldrene oppfører seg slik også, mener de tydeligvis ikke at det er noe galt med barnets språkbruk. Dersom barna slåss, kaster leker rundtom osv så gir jeg grei beskjed at sånn gjør man ikke hos oss. Språkbruken derimot er vanskeligere å gjøre noe med siden det er direkte kritikk på foreldrenes språkbruk i tillegg.

 

Klart at jeg setter selv mine egne grenser for mine egne barn, men språbkruk og brautete er ikke noe problem hos oss pr i dag, og jeg ønsker ikke at det blir et problem i vår oppdragelse heller.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har ingen barn fra før av, så den tydeligvisen din skal du bare glemme. Bare vet at hvis noen ikke tolererer oppførselen til mine barn, så kan de ta det opp med meg når den tid kommer, så tar JEG det opp med barna.

[Anonym bruker]

Ta det med ro. Kanskje blir dine barn som dine venner. Men om vennene skriver du jo:Vi liker dem veldig godt :-)

[Anonym bruker]

Hos oss har vi en regel. At samme regler gjelder for alle. Er de hos oss gjelder våre regler enkelt og greit.

Fungerer kjempe fint på alle "drittungene" som kommer innom.

 

[Anonym bruker]

hvis du ikke har barn selv så kan du jo ikke uttale deg om temaet!

 

Det er stor forskjell på å mene ting om hvordan man takler ting FØR man får barn enn etter.

 

 

 

[Anonym bruker]

Ungene til mannen min er likedann. Ordentelige drittunger, språket, kroppsholdninger, støy, rot og gris, samt at de snakker om tull hele veien, mongo, ekkelt, folk som ikke har penger, ikke kler seg riktig, håner lærere og andre elever, ordentelig guffne er de mot andre.

Mora er akkurat lik, de har det jo fra noen, og faren er absolut ikke sånn.

Det påvirker jo våre barn også, liker ikke når jeg hører igjen språket, ser hodningene, støyen eller rotet i egne barn. Mine barn får ikke svare meg frekt tilbake, himle med øynene til eldre i familien el.

Det er veldig vanskelig å korrigere disse ungene for de ser på det som direkte kritkk av sin mor.

Er ikke så lett når en sier nei, eller irettesetter noe for å være ufint, og få slengt i trynet tilbake at det ikke er noe feil med deres oppførsel for mora gjør akkurat det samme. Vi vet jo at det stemmer, mora er helt håpløs, og de tar det veldig ille opp når vi, eller da særlig jeg kritiserer mora deres. Kjefter for ting som hun lar passere etc.

Mora har ikke utdanning, jobber ufagelert, eller får ulike stønader, mora greier ikke styre økonomien sin og har betalingsproblemer, stor gjeld, får stengningsvarsel på strøm, namsmannen på døra, bare tull i det huset.

Det er jo svært synd for ungene, de kunne jo absolut ha utbytte av å se litt mer til oss, både hvordan vi oppfører oss, manerer, vennlighet, språkbruk, men de benytter hver anledning til å vise at de ikke er som oss, de er tøffe og kule og vi er ordentelig kjipe.

Jeg kommer selv fra et pent og kjærligt hjem, vi hadde en streng oppdragelse, foreldrene mine godtok ikke noe tull fra noen av oss søsken. Jeg er selv streng med mine barn, og blir temmelig fortvila over disse ungene sin oppførsel.

Faren kommer fra en mer beskjeden bakgrunn enn meg, men han har en god oppdragelse. Når det gjelder våre barn er vi for det meste enig, men han synest det er veldig vanskelig å legge om i forhold til disse barna, for han også var temmelig sløv når det gjladt dem.

Foreldre gir barna sine manerer, verdier, holdninger og lærer dem empati og sympati. Det er foreldrene som svikter når det går ille med barna.

[Anonym bruker]

hva er det som er så ille med å banne egentlig? har lurt på det mange ganger.... det er jo bare ord! greit nok at man ikke skal kalle andre ting, men om man bruker banne ord som forsterkende ord for å beskrive følelser e.l så er det vel ikke verdens undregang om noen velger å gjøre det? har selv en sønn på 3 år, han har ikke begynt å banne enda, men tror ikke jeg kommer til å ta helt av den dagen det skjer, da blir det jo bare mye "kulere" å gjøre det fordi man får en reakjson på det.

 

så synes jeg foreldre idag ofte er så opptatt av at det skal være så mange regløer for barna, og jo strengere man er som forelder, jo bedre... hvorfor det? barna er født med sosial kompetanse, og om man lar de få ordne opp selv(så langt det er mulig selvfølgelig) så finner de som regel en løsning tilslutt, og kanskje også en bedre løsning enn vi voksne hadde klsrt i enkelte situasjoner. Jeg jobber selv i barnehage, og har prøvd dette ut flere ganger, og har blikk skikkelig inponert over barnas problemsløsning! klart de kan trenge veiledning osv men det holder ofte med enkle spørsmål som: hva kan vi gjøre for å løse dette problemet? så har barna masse gode forslag!

 

når det kommer til å slå,sparke,dytte osv, så er jo ikke det lov! det er jo klart at man må sette enkelte regler som en voksenperson, men veldig ofte så ordner barna opp selv kardemommeloven bør fungere bra!

 

Jesper Juul mener jo nå at barna skal få så lite oppdragelse som mulig, han har jo fått ekspert tittel innen tema, så da må det jo være noe i det

 

 

[Anonym bruker]

Hva som er så galt med å banne? Annet en at man framstår som "enkel" dersom man ikke klarer å poengtere noe uten å bruke banneord?

 

Jeg ønsker ikke at mine barn skal banne og oppføre seg slik som voksne og barn gjør i denne familien. Hvor har jeg skrevet at konfliktløsning er problemet? Det er oppførselen generelt som er problemet. De voksne banner mye, og bruker mye ironi. Små barn forstår ikke ironi, og resultatet er da et lite barn som blir frekk i kjeften fordi barnet ikke forstår hvordan dette brukes. Barnet blir disiplinert, men på en måte som ikke harmonerer med mitt syn på oppdragelse, og som gjør barnet ennå mer utagerende.

 

Mine barn har ikke for mange regler å forholde seg til. En god regel er likevel å være høflig og ha folkeskikk. Det er VI som må oppdra barna til å vise folkeskikk og bli individer som tar hensyn og har omtanke for andre.