Eier du et barn?

[Anonym bruker]

Er ikke meningen å hetse noen nå, men har merket meg at noen har "eier av xx barn" ol i nicket sitt, og for meg skurrer det litt. Føler dere at dere eier barnet deres? At barnet er bare ditt (og evt partneren sitt) og du må bestemme og styre absolutt alt rundt det til en hver tid?

 

For meg er barna egne individer som jeg, og mannen, har ansvar for å ivareta og veileide til de blir gamle nok til å klare seg selv, de er på låns på en måte, jeg kan aldri eie barna mine...? Jeg "deler dem" også gjerne med familie, og venner, og lar da dem gjøre ting på sin måte med barna (innefor rimlighetens og fornuftens grenser så klart), anser de rundt meg for kompetente nok til å ta seg av barna våres om de passer dem.

 

Hva tenker dere om dette?

[Mamma`n til Will& Ailo]

Ja ,jeg og mannen eier william ,det er kun vi som har bestemelsesrett over han .

[Gjest]

Mitt barn er nok bare på utlån, med alle de plikter det innebærer...Det eier seg selv, men fram til han er voksen er jeg master&commander så da går det vel an å kalle seg midlertidig eier... ;P

[Anonym bruker]

Man kan aldri eie et barn eller et annet menneske

[Anonym bruker]

Jeg er nokså enig med deg, men jeg har aldri tatt det veldig bokstavelig når noen i et nick "eier" et barn. Tror nok de fleste skjønner at man slett ikke eier et annet menneske, og tror nok slett ikke at noen her inne føler seg eid av sin mor.

[Gjest Månefuglen med twins]

Jeg eier barna mine til de blir 12.

[Anonym bruker]

Jeg er midlertidig eier av mine barn. Fra de ble unnfanget til de fyller 18 år. Jeg låner dem ikke. Hvem har jeg i så fall lånt dem av? Dem selv? Nei, de er under 18 og kan ikke eie seg selv. Jeg er ikke ansatt av noen til dette.

 

Grunnen til at jeg mener dette, er bl a at jeg er alene med dem, og har foreldreansvaret alene. OG jeg tar alle juridiske bestemmelser på deres vegne. Det er også jeg som setter grensene for hva de kan gjøre og ikke gjøre. Og det er jeg som utstyrer dem med det de trenger.

 

Og med dette midlertidige eierskapet følger mye ansvar. Jeg skal sørge for at de har all den ballasten de trenger til den dagen de eier seg selv fullt og helt, og også juridisk.

 

Vi hadde et eksempel på dette i dag; min tenåring vil reise bort for å gå på videregående. Jeg stopper ham effektivt i dette ved å nekte å signere å leiekontrakt og ikke signere på studielånspapirer osv osv. Jeg VET at tenåringen trenger ett meget tilrettelagt skoletilbud, og her er den eneste plassen vi får dette til. Tenåringen selv tenker mer på friheten enn skolegangen. Så her er det jeg som bestemmer, og jeg er den eneste. Dette kunne jeg ikke juridisk ha gjort om jeg bare "lånte" ungen.

 

Men så har en jo den mer filosofiske siden, med at alle eier seg selv og bestemmer over egen kropp, tanker og sjel. En gjør jo det, men innen visse grenser. Dette har mer med følelser å gjøre, enn realitet og praksis. Fullt og helt eier en seg selv først når en blir myndig. Da mister foreldrene all makt. Og da er det barna selv som overtar det ansvaret foreldrene har hatt. Og med det følger ansvaret for alt i eget liv. Slik vi foreldre har hatt det siden vi ble voksne.