Samboer, men er forelsket i en annen

[Anonym bruker]

Jeg sliter om dagen...

Jeg er i et forhold - vært sammen i 10 år og har to barn (4 og 1 år) - men har blitt forelsket i en kollega. Hjemme er ting slik det har vært det siste året - lite nærhet og sex, men også lite hvis noe krangel. Vi har det egentlig greit nok, men jeg føler at vi kanskje har blitt gode venner mer enn noe annet.

Men nå har jeg truffet en kollega og vi har innledet et forhold. Han er en del eldre enn meg og har også en familie med samboer og to små barn. Han gir meg den oppmerksomheten jeg savner hjemme, og jeg har blitt forelsket i ham. Nå sniker vi oss rundt på jobb for å treffe hverandre og vi lager anledninger hvor vi kan treffes utenfor jobben. Jeg liker ikke dette, men jeg klarer ikke å kutte ut å treffe ham heller. Følelsene jeg har for ham blir sterkere og jeg fantaserer litt i det skjulte om å bryte ut og bli sammen med ham.

Jeg liker ikke meg selv da jeg holder på slik.

Er det noen der ute som har opplevd noe av det samme? Noen som vil "snakke" litt med meg? Jeg har ingen som jeg kan snakke med dette om, og føler at jeg trenger å snakke nå.

(Fint hvis noen gidder å legge innlegget over på skravleforumet for meg også)

[Anonym bruker]

Hei,

 

Er du 100% sikker på at denne kollegaen er en mann du vil være sammen med på riktig da?

Det er ikke bare spenningen som trekker?

Gresset er ALDRI grønnere på den andre siden -og hverdagen kommer fort og brutalt tilbake når spenningen ikke lenger er den samme..

 

Dere har to barn - han har også to barn .. her blir det mange involverte..

 

Jeg kan ha en tendens til å ske spenning .. blir liksom så lei av dagliglivet .. og drømmer meg litt bort iblandt.

MEN - nå når det er barn inne i bildet, er det ikke bare samboer man "dumper" .. man "dumper" hele familien ..

 

Synes du skal tenke grundig over ALT før du gjør noe her .. hva var det som fikk deg til å falle for mannen din? osv..

 

Ønsker deg lykke til med alt, klem fra meg

[Anonym bruker]

Når forholdet hjemme begynner å bli "kjedelig" og en vane, må man sette seg ned å prate om det. Ta tak i problemene, og gjør noe med det. Gå i parterapi om det kan hjelpe. Få tips om hvordan man kan få tilbake gnisten. Når det er barn i bilde bør man gå den ekstra milen for å få forholdet til å fungere. Samboeren din må iallefall få en sjanse til å forbedre både seg og forholdet før du gir han helt opp.

Din mann fortjener ikke at du er utro mot han, og det gjør heller ikke dine barn. Utroskap er det værste jeg vet. Da bør man iallefall avslutte det man er i før man går videre. Tenk deg om!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med hun over,er du 100% sikker og hva er det som gjør at du tror han vil bryte med sin familie og være sammen med deg på heltid.

 

Jeg forstår godt at spenningen kan falle når man har barn og alt det der,det går bare i den samme duren støtt.

Men det er da jeg tenker at kanskje det er på tide og finne ut av,som hun over her sier,hva var det som gjorde at du fallt for samboeren din.

 

Kanskje finne på ting litt sammen,gjøre ting som kanskje kan piffe opp spenningen litt igjen.

 

Jeg har vært der jeg....ikke at hadde et forhold,men var forelsket i en annen som jeg vet likte meg også veldig godt og vi var på nære nippet til å få et forhold...han også ga meg en oppmerksomhet på en helt annen måte enn min mann..bare spenningen av at en annen enn min Mann syntes jeg var atraktiv var spennende..så jeg forstår hva du mener..og da da hadde vi ikke barn heller....men det fikk meg igrunnen til å tenke etter..

 

Jeg lurte på hva i all verden jeg holdt på med,jeg hadde en fantastisk Mann hjemme som jeg hadde vært med så lenge,ville jeg ødelegge det eller ville jeg prøve å gjøre noe med det som ikke var bra.

 

Jeg er utrolig glad for at jeg tenkte meg virkelig godt om og heller gjorde noe med det...vi har det fantastisk idag,6 år senere,et giftemål og et barn.Jeg kunne ikke hatt det bedre enn jeg har det idag og jeg skal virkelig sørge for at vi finner spenningen og at vi har noen dager som bare er oss...vi skal få det til.Man trenger litt tid bare for å være kjærester.

Tror det er der mange trår igjennom og glemmer seg selv oppe i det hele når man har skaffet seg familie..man sier man ikke har tid,men man kan gjøre seg tid.Det ser jeg hos folk jeg kjenner hele tiden som også har barn.

Kjenner en som tillomed har 6 barn som får det til...så vi skal nok klare det vi også.

 

Håper du virkelig tenker deg godt om før du gjør noe ut av dette....det er snakk om to familier her og hva hvis denne forelskelsen går over,hva gjør du da???

Spenning er noe helt annet enn den vanlige hverdagen,det er IKKE sikkert den vedvarer.

[Anonym bruker]

Et forhold som har utgangspunkt i to som bedrar er dødsdømt.

Aldri sett et sånt forhold bli bra.

Kan han bedra sin familie nå så kan han bedra sin neste familie og. Hvorfor kan ikke damer se den???

Nei prøv å rydd opp hjemme kanskje du er litt skyld i at det er blitt som det er blitt?

[Anonym bruker]

Mine, dine, kanskje på sikt våre. Høres ut som et forhold man må jobbe hardt med det også. Alt virker mer spennende når man bare har seg selv å tenke på.

 

Tenk litt på hvordan det vil bli å forholde seg til hans barn, to ekser som dere må ha kontakt med pga barna. Hvordan vil barna komme overens. Vil di synes det er like greit å jobbe sammen med kjæresten din etc.

 

Jeg ville kostet på meg et samlivskurs. Modum bad har et veldig fint PREP-kurs for par. Etter 10 år og 2 barn skylder du vel deg selv og familien å prøve før du velger "enkleste" vei ut. Ikke nødvendigvis like lett å komme tilbake, hvis msn angrer seg.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Ja, jeg er nok skyld i at forholdet har blitt slik det har blitt jeg også... Vi er to om det. Hverdagen har nok satt sitt preg på forholdet og jeg savner nærheten og det å være kjærester. Jeg har jo klart følelser for samboeren min, men som jeg har sagt føler jeg nå at vi er bare gode venner. Vi vet det nok begge to, men vi snakker ikke noe særlig om det.

Jeg er fullstendig klar over moralen - eller mangel på moralen - og jeg liker det ikke. Men nå har det blitt slik og jeg har fått følelser for kollegaen min. Han har lyst til å fortsette forholdet vårt skjult i en stund til, men ser nok for seg at vi blir sammen om noen år. Jeg klarer ikke å se så langt frem...

Jeg hater meg selv for at jeg har latt dette skje - både at forholdet til samboeren går dårlig og at jeg har innledet et forhold til kollegaen min. Hvorfor har jeg havnet i denne situasjonen?

Hvis jeg bare skal tenke på meg selv, har jeg lyst til å bryte ut og bli sammen med kollegaen min. Men barna - de fortjener bedre.

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke risikert min familie pga en mann som ikke engang har nok tro på et evt forhold enn at han vil holde det skjult.

 

Synes du det er greit å tenke på at utenom deres små møter i det skjulte så lever han familielivet sammen med samboeren?

Det er de to som kryper sammen i sofaen med en flaske vin.

Det er de to som deler gleder med deres felles barn.

Det er hans samboer som henger opp klærne hans, stryker skjortene, deler middag, utgifter og hjem.

Det er til henne han vender seg når ting ikke går som han vil på jobben.

Det er hun som er i hans tanker når han tenker tilbake.

 

Hva han forteller deg? Ja, du mener virkelig at du tror på han når han sier at han ikke har det noe bra hjemme? At det mellom de to er kjølig og at det føles som de bare er venner? At han vil gå fra hanne, men vente til barna har blitt litt eldre?

 

Gratulerer, da er du like dum som alle de andre elskerinnene som går fem på. Mannen kommer ikke til å gå fra henne for deg. Hadde han vært så glad i deg som du tror, så hadde han ikke klart å leve i et samliv med en annen. Da hadde han flyttet ut.

 

 

[Anonym bruker]

 

 

Er du sååå sikker på at dere bare har blitt venner du og Mannen..har dere virkelig prøvd å gjøre noe med det...

 

Men jeg signerer hun over her,hun har rett .... hva han sier er en ting,hva han gjør er en annen.

Dette er sikkert enda en Mann som bare vil ha både i pose og sekk.

[Anonym bruker]

Hvorfor velge enkleste utvei og gi opp?

Er det ikke viktig å jobbe med forhold lenger?

 

Jeg synes det er naivt å tro at man kan gå og være forelsket hele livet. De fleste par går faktisk over til å bli gode venner - og så må man jobbe med å blusse litt forelskelse innimellom.

 

[Anonym bruker]

Tro meg HI!

 

Denne mannen du fantaserer om og har fått følelser for. Hehe, han kommer ALDRI i verden til å forlate sin familie. Det kan jeg love deg. Hehe.

 

Jeg jobber som Psykolog og har hatt x antall pasienter som har vært i det dilemma du er i. De fleste blir i forholdet med sin nåværende mann mens noen andre gjør det slutt i håp om at den de hadde et tilleggsforhold med skal gjøre det samme og at de kan leve lykkelig. Det skjer i 1 av 50 forhold med menn.

 

Menn liker bare spenningen i det dere holder på med. De liker å tro de er forelsket for å leve et spennende liv på si av sin normale hverdag. De får ikke samme følelsene som du har nå for de kun liker spenningen i dette og klarer dermed å skille fantasi fra virkelighet utrolig nok.

 

Så hadde jeg vært deg så si nei til denne kollegaen din fra jobben. Slutt å ha kontakt med han. Så gjør du ting litt friskere hjemme, overask mannen din med fine ord, kos i sofaen, ta en dusj sammen... Sprit det litt opp hjemme. Snakk gjerne med han hvordan du føler dette så skal du se det blir bedre. En må gjøre en innsats, et forhold blomstrer ikke av seg selv etter 10 år. Man har grunn fundamentet men en må gjøre litt utav det selv også.

[Anonym bruker]

Akkuart sånn hadde jeg det også! Ble trukket mer og mer mot kollegaen min. Spenninger hele tiden når vi så hverandre på jobb. Små berøringer. Ble hele tiden pirret. Førte til sex. Masse sex. Over alt og hele tiden. Fant på unnskyldninger for å komme meg litt bort hjemmenfra. Hadde egentlig ganske stor frihet til det også, da mannen min jobber turnus og jeg har alene hjemme på kvelder og netter. Var spennende å være sammen med elskeren min og vi var hodestups forelsket i hverandre. Snakket masse sammen, også mye om å forlate mann/kone og barn. Hans barn litt større enn mine og han tenkte mye på hvordan barna ville takle det. Ble hele tiden utsatt, for ingen av oss hadde lyst til å såre noen. Når jeg satt hjemme alene på kvelder så kunne jeg gråte fordi jeg savnet han sånn. Kunne stille gråte meg i søvn når mannen lå ved siden av meg, fordi jeg savnet elskeren min.

 

Forholdet vårt pågikk i 5 år. Hadde sex minst en gang i uka, mye oftere enn med mannen min... HAdde set så fint sammen med elskeren min som jeg aldri før har hatt det. Følelser så sterke som jeg aldri tidligere har opplevd. Ble til at jeg tok et skikkelig oppgjør med meg selv. Mannen og elsker egentlig veldig forskjellige og de prioriterer forskjellige ting. Jeg fant ut at jeg setter mest pris på mannens prioriteringer og verdier. Jeg er glad i ham og vi krangler ikke. Jeg fant ut at jeg ikke ville gi slipp på ham, selv om følelsene for elskeren var mye sterkere. JEg verdsetter verdiene til mannen min så høyt, at jeg ville prioritere ham.

 

Ble til at jeg måtte bytte jobb for å komme vekk fra elskeren,. Kunne ikke se han hver dag og bli minnet på. Pirret. Er nå 3 år siden ejg byttet jobb. Tok en stund før jeg klarte å kutte ut kontakt med elskeren, selv om den fysiske kontakten ble kuttet nesten umiddelbart. Jeg treffer han innimellom tilfeldig og kroppen bare bobler av lyst. Jeg må ta meg selv i nakken for ikke å gå lenger... Jeg vet at dersom vi får blir alene et øyeblikk, så kommer det en berøring, et kyss. spenningene og følelsene er for store. Det går nå kanskje en uke mellom hver gang jeg tenker på ham, men savner han ikke. Først når jeg ser ham eller snakker med ham...

 

Ikke la det utvikle seg. Gresset er ikke grønnere. Mannen din har mange fine egenskaper som du ønsker å holde på. Du kommer til å irritere deg over noen av egenskapene til elskeren din. Hold på det trygge. Bytt jobb om nødvendig!! Spenning er i seg selv pirrende, noe som forleder oss. At kollegaen gir deg oppmerksomthet er en naturlig følge av flørting. Vennskapet med mannen din er verdt å holde på. Lidenskapen i forholdet kommer tilbake, Det går i bølgedaler. Ikke la en dødperiode i forholdet ditt ødelegge alt.