Er det andre her som kun ønsker seg ett barn?

[Anonym bruker]

HEI!

 

Jeg merker at jeg føler meg litt dum ofte, vi har ett barn -som både mannen og jeg stortrives med å være foreldre til:-) Men vi får hele tiden spørsmål om når vi skal ha nummer to. Faktum er at ingen av oss egentlig har lyst på flere barn (kan hende vi tenker annerledes om noen år), vi har det supert i vår lille familie. Det virker ikke som noen egentlig skjønner dette, eller i det hele tatt godtar det. Er det så rart????

 

Lurer derfor på om det er andre som ikke vil ha flere barn, tenker ikke på de som ikke kan få flere barn eller der omstendighetene rundt nr en er veldig spesielle, sykdom, o.l.

-Lurer rett og slett bare på om det er andre som synes det er fint å bare ha ett.

[Neverstill]

for meg som har elsket å vokse opp med mange søsken er det utenkelig og bare få ett barn selv. men kan skjønne at andre ikke har det på samme måte.

 

heldigvis er vi forskjellige. tenk om alle skulle hatt 4 barn? hehe:)

[Anonym bruker]

har nok med en foreløbig, men tenker at det er fint å ha søsken så blir vel mest sannsynelig en til. Jeg har mange søsken og mannen min har ingen, han har savna søsken og jeg synes det er flott med søsken- så da blir det nok sånn...etterhvert

[Anonym bruker]

Åh ja, det er kjempefint med ett barn. Nå er lillegutt to og et halvt snart, og jeg klarer ikke tanken på å begynne på med en ny baby. Vi har det bare artigere for hver dag som går, og jo større han blir jo mer kan vi finne på som en familie. Så en baby til i huset ville bare ´satt oss tilbake´ sånn sett, hvis du skjønner. Mange som sier at det er greit å få småbarnstida overstått i en smell, men den skjønner ikke jeg. Jeg vil nyte hver baby for seg, ikke slite meg ut i en smell..

 

På den annen side så klarer jeg ikke helt å forsone meg med tanken på at jeg aldri skal få en baby til, så om noen år vil vi gjerne ha et søsken til han. De blir jo ikke lekekamerater så mye i barneårene med så stor aldersforskjell, men et søsken er jo godt å ha uansett.

 

Så sånn tenker jeg Plutselig kan det forandre seg..

[Anonym bruker]

Det er liksom akkurat sånn vi føler, at det bare blir mer og mer gøy. Synes liksom litt synd på barnet vi har som plutslig ikke får så mye oppmerksomhet mer hvis det kommer en til. Vet jo at det blir bra med et søsken, da, og at de sikkert vil få mye glede av hverandre.

Men likevel, akkurat nå frister det absolutt ikke med en liten en igjen. HI her, forresten

[Anonym bruker]

Min mann og jeg venter vårt første barn nå og vi er begge enige om at det kun blir denne ene. Vi er begge vokst opp i familie med tre barn så vi vet hvordan det er å ha søsken, men dette spesiell båndet mellom søsken som alle snakker om, har vi vel begge til gode å føle. Jeg for min del har vel alltid egentlig ønsket å være enebarn:)

 

Så ut fra våre erfaringer (og så hjelper det jo heller ikke at svangerskapet mitt hittil har vært helt grusomt, så kan i grunn ikke skjønne hvorfor jeg skal gå igjennom dette en gang til med viten og vilje) så ønsker vi faktisk bare å ha ett barn. Og jeg tror absolutt ikke at ungen kommer til å lide noen nød av det!

 

Men selvsagt, en kan jo aldri vite hva en tenker om noen år frem i tiden:)

 

 

 

[Anonym bruker]

Vi får bare holde sinnet åpent da, og ikke bestemme oss for noe egentlig. Jeg tror at plutselig lysten vil dette over oss en gang. Men det blir nok når eldstemann er litt mer selvstendig for vårres del ihvertfall

 

Kos deg med enebarnet, så lenge det varer

[Anonym bruker]

Vi

Har en liten gullegutt på snart 10 mnd. Og han blir den eneste! Elsker han over alt på jord, og har alltid vært veldig glad i, og glad i å være sammen med barn, men for oss er det perfekt med oss 3!

Er selv enebarn og har aldri savnet søsken. mannen min har søsken,men ingen ønsker om flere barn. Gleder oss til alt vi kan finne på fremover! Det er lov å være ulike!

[Anonym bruker]

Dere som bare vil ha et barn uten noen annen grunn at det er deiligst for dere: Tenker dere på at dere faktisk ikke lever evig?

Jeg mista begge mine foreldre i relativ ung alder og var sjeleglad jeg ikke var alene da.

Mann og barn er godt å ha, men i slike situasjoner er det ingen som kan erastatte et søsken.

Familie dreier seg ikke bare om småbarnskos, men de harde realiteter.

Ville aldri falle meg inn å sette mine barn i en slik situasjon.

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn og har hatt det supert. Men samtidg, nå som mine foreldre begynner å bli gamle føler jeg meg ganske alene. Nettopp fordi vi alltid har vært så knyttet sammen vet jeg at å miste dem vil knuse meg, selv om jeg nå har en egen familie. Jeg tror at det ofte krever mer av foreldrene å ha en. Da må man stille opp hele tiden. Min egen erfaring med å være enebarn er jo som nevnt positiv og kan derfor tenke meg kun ett barn selv. Det med å stå alene når foreldrene dør er mitt største argument for å få flere barn.

[Anonym bruker]

personlig synes jeg det er helt utrolig vilt og skulle ha flere barn, kun med tanke på at man en gang (tidlig eller sent) mister sine foreldre! Er absolutt IKKE gitt at søsken får et nært forhold i voksen alder.

[Anonym bruker]

Skjønner at folk synes det føles godt med bare ett barn men skjønner ikke at de ikke "forstår" hvor betydningsfult det er for det ene barnet at de kommer flere.

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Jeg skjønner deg:)

 

For min del er jeg storfornøyd med bare ett barn. Og har ikke noe ønske om flere. MEN, jeg har en søster og setter veldig pris på at jeg har henne. Så jeg tror nok kansje vi kommer til å lage et til barn om noen år. Men foreløpig vil vi egentlig ikke ha flere:)

[Gjest Filifjonka]

Nå er vel ikke jeg i målgruppa di, jeg har tre barn selv. Men her er min erfaring i forhold til at folk ikke skjønner at dere bare vil ha ett barn:

 

Det blir aldri bra nok.

 

Her er min historie, noe forkortet.

Min eldste var fem år da vi fikk nr to. Da hadde vi i fire og et halvt år blitt spurt og mast på om når vi skulle ha nestemann. For enebarn er jo, som alle vet, bortskjemte ekle skapninger. Og merk: enkelte syns det var helt greit å legge ut om brtskjemte enebarn foran barnet mitt, som i en alder av fire-fem godt forsto at det ikke var pent, det de sa om barnet...

 

Da nr to kom, var også det galt. For stor aldersforskjell. De ville aldri bli "ordentlige søsken" og ville ikke kunne krangle. Ja, for "ordentlige søsken" blir man bare hvis man krangler hele tiden. (Nå viste det seg fort at de to klarte helt utmerket å krangle da...)

 

Ja, så skulle vi ha nr tre, og da kan du tro folk fikk vann på mølla. Trodde vi at vi skulle befolke verden helt alene vi? Og hadde vi ikke hørt om prevensjon? Og ville jeg virkelig gå gjennom et svangerskap til, jeg som hadde vært så dårlig?

 

Jeg forteller min lille historie i håp om at du kan le litt. Poengene er at dette er et område "alle" føler at de har noe med, og derfor kan kommentere fritt. I tillegg blir det aldri bra nok, uansett hva du gjør.

 

To tette? Alt for hardt for mors kropp. Dessuten blir de pseudotvillinger og det er jo ikke bra. Stor aldersforskjell? Ikke bra. Da oppdrar du to enebarn, og det finnes lite her i verden som er verre enn enebarn. Bare en? Det er jo nesten barnemishandling det, å nekte barnet søsken. Det eneste som er verre enn å oppdra ett enebarn, er å oppdra to enebarn.

 

Jeg lærte meg å gi temmelig kvasse svar tilbake, kamuflert med sukkersøt stemme og et høflig smil. Trikset er å høre etter hva folk _egentlig_ sier, og slenge det tilbake i ansiktet deres i den mest mulig brutale formen. Eksempel:

 

Gamle tante Olga: Ja, men dere skal vel ha en til snart? Dere vil da ikke la ham vokse opp uten søsken?

Brutalt svar: Nei, vi skal ikke ha flere. Så hva syns du vi skal gjøre? Avlive ham eller adoptere ham bort?

(Sjansen er stor for at gamle tante Olga blir dypt fornærmet...)

 

En annen variant er den følelsesladde. Begynn å gråte og kast deg ut i en hulkende usammenhengende forklaring som ingen skjønner fordi du gråter så voldsomt. Eksempel:

Gamle tante Olga: Ja, men dere skal vel ha en til snart? Dere vil da ikke la ham vokse opp uten søsken?

Følelsesladd svar: Nei, vi (hulke hulke). Og alle spør (snufs hulke hulke) vil ikke snakke mer om det (hulke tørke tårer hulke) og nå (hulke hulke).

(Sjansen er stor for at gamle tante Olga blir brydd og pinlig berørt og synes fryktelig synd på deg. Sjansen er også stor for at hun vil spre rykter om at dere ikke kan få flere, ledsaget av blodige detaljer om alt som gikk galt under den første fødselen. Og antagelig vil hun aldri mer ta opp temaet.)

[Anonym bruker]

Synes faktisk ikke det er helt riktig det du sier, at en ønsker seg ett barn bare fordi det er mest deilig for foreldrene. Skrev i mitt innlegg at jeg selv alltid har ønsket å være enebarn og hva vet vel du om at mitt barn også helst vil være enebarn?

 

Jeg har ikke mistet mine foreldre og dette må selvsagt ha vært forferdelig for deg og dine. Min venninne mistet sin far i ung alder og hun har to søsken hvor alle står hverandre veldig tett, og uten de så hadde hun nok hatt det meget værre.

Men det jeg vil frem til er at alle er forskjellige. Selv om du, og min venninne, har søsken som er uerstattelige, er det ikke alle som føler slik. Jeg har ikke spesielt nært forhold til mine søsken og foruten min mann som selvsagt står meg aller nærmest, så har jeg et par venninner som jeg er mer knyttet til enn mine søsken. Det var de som trøstet meg når mine besteforeldre døde med kort mellomrom.

 

Vi vil alle våre barns beste, og jeg synes faktisk ikke det å tenke på sin egen død skiller de gode fra de dårlige foreldrene. For å sette det litt på spissen; jeg kan ikke skjønne at mine foreldre kunne sette meg i en slik situasjon at de fikk to barn til.

[Anonym bruker]

Vi har hatt snart fire gode år med bare ett barn. Kjenner at livet er godt som det er, og jeg forstår at det er fristende å tenke på seg selv og velge å kun ha ett barn. Men jeg syns den største gave jeg kan gi min datter er søsken. Vi venter nå på en lillebror og hun er selvsagt stolt og forventningsfull.

Og, jo, jeg syns det er viktig å tenke på framtida. Livet er ikke bare her og nå.

Dere har kanskje opplevd å miste besteforeldre. Den påkjenningen jeg har sett hos spesielt min mor da hennes foreldre gikk bort kan jeg nesten ikke forestille meg at hun kunne holdt ut uten sine søsken.

Min datter skal ha noen å dele livet med. Noen som har vært nær henne bestandig, og som hun uansett forhold har et helt spesielt bånd til.

Så for hennes skyld har vi valgt å få et barn til. Ikke for vår del; vi har jo henne!

 

[Anonym bruker]

He-he et godt poeng filifjonka!

 

Sannheten er vel at det er positive og negative sider ved alle mulige varianter. Det er liksom bare et litt sårt tema. Vi gjør jo bare det vi føler er best. Akkurat nå synes vi at vi har det kjempefint som en liten familie og da er det ikke noe gøy å få høre hvor egoistiske og forferdelige foreldre vi er som kommer til å få en helt ufordragelig unge. Dersom man er glad i barn og bruker tid med barnet tror jeg det vil få det kjempebra og bli en fantastisk person:-) Skjønner liksom ikke hvorfor man må ha søsken for å lære å dele, oppføre seg fint osv. Tenker det har med helt andre ting å gjøre. Og som noen sier, det er ikke gitt at søsken har et godt fohold heller. Men som nevnt tidligere, kan jo godt være vi skifter mening om noen år.

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Akkurat den argumentasjonen sliter jeg litt med å godta.

 

Dere fikk et barn -det første- fordi dere ønsket dere et barn.

 

Dere velger å få nr to fordi den eldste fortjener å ha søsken, ikke fordi dere ønsker dere det barnet.

 

Håper at det yngste barnet ikke finner ut dette da.

[Anonym bruker]

Jeg tror faktisk at det får mer andre veg; de som er for flere barn har overhodet ingen forståelse for at noen velger å få bare en. De som bare vil ha en unge blir stemplet som egoistiske. De mener at det umulig kan finnes barn som har det bra uten søsken!

 

Men de som faktisk bare vil ha en, skjønner godt at barn kanskje vil ha søsken, og som regel vet de jo også tmerket godt at en kan forandre mening.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Mulig min foreldre også tenkte slik, men de glemte iallefall å spørre meg, for jeg ville ikke har søsken.

I dag er vi begge voksne med egen familie, men vi er fremdeles "fremmede" ovenfor hverandre.

[Gjest Filifjonka]

Da vil jeg også nevne at av mine er det den eldste som var enebarn i fem år, som alltid har vært flinkest til å dele. Har alltid delt alt, godteri og leker, med alle. Mens nr tre virkelig har måttet kjempe for sin plass her i verden og nekter å dele noe som helst med noen.

 

Og hvis du er tøff nok, kan du rett og slett avfeie forståsegpåerne med å si noe slikt: "Jeg syns det er fryktelig sårende at du skal stå her og kritisere vår avgjørelse og vår familie på denne måten. Dette er vår avgjørelse og ikke noe du har noe med."

[Anonym bruker]

Selvfølgelig ønsker vi oss barnet!

Du er virkelig ikke vel bevart i argumentasjonen din, og hun under virker drøyt egoistisk. Tenk å ønske sine søsken ufødt. Da har du et oppmerksomhetsbehov av en annen verden!

[Anonym bruker]

JEG er ikke vel bevart i argmentasjonen min? Du skrev i ditt forrige innlegg:

 

"Så for hennes skyld har vi valgt å få et barn til. Ikke for vår del; vi har jo henne!"

 

Fint at dere ønsker dere det neste barnet også da...