Hormoner og å være alene!

[Balanse_ubalanse]

Ojojojoj! Hva har jeg egentlig gjort?? Å være alene om graviditeten og det å få barn var jeg ikke sååå engstelig for før - men må si at nå som hormonene begynner å komme seg opp på topp så er ikke livet barebare! Leste litt i de andre trådene her inne om de som lot alt gå ut over pappaen og er egentlig litt misunnelig. Her stopper alt opp inne i hodet mitt og jeg har ingen å la det gå ut over. Finnes det virkelig ikke noen greier for aleneforeldre in spe? Tror jeg hadde hatt behov for å vite at jeg ikke er alene og at tankene er normale. Tenker jo som så at så lenge jeg tenker på ting og er småredd og nervøs for alt som skjer så blir jeg på en måte forberedt. Snakket med ei venninne for en stund tilbake - før jeg ble gravid - og hun hadde et vennepar som var sikker på at dette kom til å bli rosenrødt og de gikk voldsomt på trynet når babyen kom ut. Jeg tror at hos meg så kommer alt som går bra etter fødselen kommer til å være en seier.