trist og oppgitt

[Anonym bruker]

over hele situasjonen her hjemme. Jeg har to barn, ett på 6 fra tidligere forhold og der er det problemer med komunikasjon ,barnet skal utredes, og har nå xtra ressurs, og det er viktig med like rutiner o.l., noe det IKKE er. Barnets far stiller ikke opp , er mye prat og lite handling. I tillegg gjøres det ting som ikke er bra for barnet , bl.a. når det gjelder kosthold og rutiner.

Har et lite spedbarn med min samboer (?) .

På grunn av eldstes behov o.l. , kreves det mye av meg som mor, men også av min nåværende samboer da han er den som barnet har mest kontakt med. Dette klarer han ikke helt å forstå, det blir for vanskelig og for krevende for ham. Nei, jeg vil ikke han skal overta farsrollen , men være en god støttende voksen for barnet og meg.

Alt er kommet i en vondt sirkel , og det sliter så på meg. Og selvfølgelig barna. Særlig eldste merker dette.

Vet ikke hva jeg skal gjøre... Ska jeg bare pakke sammen og flytte ?

Er ikke så enkelt det heller. Føler jeg har gjort en feil, igjen...

Elsker barna mine over alt på jord!

 

[Anonym bruker]

uff jeg forstår deg veldig godt. Har litt av det samme problemet, har et tenåringsbarn fra tidl forhol som har endel spesielle behov og som det er endel ekstra med. Vi har to små sammen, noe som er slitsomt nok i seg selv.

Jeg har nå kommet til det punkt at barna går foran alt(selvfølgelig) og hvis min samboer ikke kan klare å føre noe godt inn i livet til min sønn så har jeg det bedre alene.

Dette har jeg sagt til han. Samtidig så unner jeg jo mine minste å få vokse opp med begge foreldrene så det er jo ikke noe jeg ønsker, å gå....

 

Menn er gjerne enkle skjeler, må ha det litt med teskje osv, mange har ikke innebygd forldrerolle, men må forklares nøye. Hva om du prøver å gi han litt ansvar for største, nå vet ikke jeg hva problemet er men ta han med, evt snakk om hva som har vært på møter etc.

 

En annen ting er om han faktisk er uintressert, det er veldig trist og sårt for en mamma og da synes jeg du skal tenke deg om to ganger.....desverre.

 

Masse lykke til:)

[Anonym bruker]

eldste har muligens adhd, og vi har flere involvert (ppt , bup o.s.v) og det er slitsomt for meg å måtte videreformidle. Far til barnet stiller Kanskje opp ¨på halvparten av møter, og han overlater mye til sin familie eller til sin samboer.

min sambo er jo flink og grei mot barnet mitt, men når det blir for vanskelig og jeg sier hvordan vi må gjøre ting i forhold til det, så trekker han seg unna (da orker han ikke, da er det bare mitt). Har også høye krav til barnet, forstår ikke alltid at det er et barn han har med å gjøre. Når det gjelder vårt felles barn så er han glad i det og skifter jo bleier o.l., men har aldri badet, stått opp e.l.

Ser ikke at det kan behøves litt hjelp fra ham i ulike situasjoner som kan bli litt stressende (middaslaging, kveldsstell o.l). Blir avvisende og krever at jeg/vi Må spørre.. istedet for at han bare kan Se at det er behov..

Slik jeg ser det er det som om det er for mye ansvar, for vanskelig for ham.

Alt jeg tenker på er barna, særlig eldste siden det er spesielle behov, og man hele tiden må finne løsninger og måter å løse ting på.

[Anonym bruker]

Er anonym over her.

Jeg kan ikke gi deg annet råd enn at du må sette deg ned å fortelle han hvordan du har det. Forbred deg på at det kommer til å ta tid før han har lært hvordan barnet ditt har det inni hodet sitt.Har samme problematikken her, og jeg lærer bort fortsatt etter 5 år.....

 

Er ikke så lett for de heller. Han kan ikke vite f.eks at impulskontrollen til jenta di er større enn andre barn. At det går et tog inni hodet hennes. Forklar sånne ting enkelt. Menn er enkle.

 

Spør han om han virkelig ønsker å leve et familieliv med deg. Om han vil jobbe for det, møt han litt på halvveien. Ikke still for store krav.

Han høres jo ut som en alright fyr også

 

Håper det ordner seg for deg:)

[Anonym bruker]

Hei...

 

Jeg ville kanskje spurt om han var intressert i å prøve å forstå for det kan være ganske slitsomt å si hva du trenger at han skal gjøre hele tiden.

Jeg regner vel med at da denne samboren ble sammen med deg,så hadde ditt barn allerede vanskeligheter og ADHD og alllikevel inngikk han et forhold til deg.

Jeg mener inngår man et forhold til noen som har barn fra før,så gjelder jo det også dette barnet,ikke bare deg og det nye.

 

Huff,skjønner han ikke at han trengs???Må han bli fortalt det???Må han bli fortalt at han kanskje kunne lagd middag en dag,skiftet bleier osv hvor enkle skal disse mannfolka være da,og hvor mye inn med teskje skal de ha??

 

Jeg syns virkelig synd på deg,det må jeg si...du kan virkelig ikke ha det lett når du må ha ansvar for alt og du har to menn som ikke gjør sin bit...det må jo være slitsomt!

 

Jeg tror kanskje jeg ville spurt om han var intressert i å hjelpe til og om han var intressert i deres samliv og tid sammen med både deg og barna??

 

Sier han JA til det,ja litt som hun over her sier.Så trengs dere møtes litt på halvveien,med litt krav.

Greit at han ikke kan vite impulskontrollen til jenta di,men da ville jeg kanskje foreslått at han leser litt om hva det vil si å ha et barn med ADHD og hva det innebærer at han hjelper til med....

 

Det skal jo ikke være nødvendig at du sier hver gang du trenger han, at nå trenger jeg at du gjør sånn el sånn.

Jeg mener du har to barn,ikke tre.....

 

Stakkars deg,jeg håper virkelig at det ordner seg for deg,for man vil jo helst at barna ska ha begge foreldrene sine der..:-)

 

 

[Anonym bruker]

Jeg stiller vel ikke så veldig høye krav, iallefall ikke i forhold til enkelte andre. Tror også han har vanskelig å forstå at forholdet mellom ham og eldste min er viktig for meg , og det er mye avgjørende (tror alle alenemødre er slik) og dette har jeg sagt til han.... Men går det inn ??

Vi har hatt litt veiledning , noe motvillig fra hans side. Og mer skal det være , og jeg ønsket at alle var med på det (vi og far og hans samboer) slik at informasjon skulle bli likt.

Har jo ingen ønske om at han skal bli ny far, da barnet har jevnlig kontakt med far (faste samværshelger), men har er en mye bedre rollefigur på mange måter.

Som sagt så er det som om hver gang det blir litt ekstra krevende , så trekker han seg unna.

Han Vet jo i hvilke daglige situasjoner det trengs mer hjelp fra ham , men...

I forbindelse med jobben er han borte i lengre perioder (en til tre uker i slengen)...