Er lei meg nå...støtte trengst..

[Anonym bruker]

Sitter nå hjemme med data`n og mannen på andre sofaen. Føler ingen verdens ting for han kjenner jeg, vi har "vokst oss fremmende" for hverandre disse siste årene. Vi venter barn nr 2 sammen (mitt nr 3) og det er tett mellom de siste. Føler jeg har vert gravid nå i 2 år i ett strekk, og er lei.

Men det er ikke grunnen tror jeg, merket det i det siste og tatt meg i å tenke over det mer, føler jeg noe? Er det slik livet mitt skal være?...svaret er skremmende....

Er redd jeg undertrykker følelser, kanskje ligger noe i underbevistheten som ikke kommer frem nå? Kanskje vil det bli bedre etter barnet har kommet, jeg har kommet meg, kroppen er ikke tung å hormonene ikke taler for meg lenger. Kanskje samvittigheten min kan bli bedre (for de barna jeg har, orker ingenting for tiden) og at jeg da vil bli bedre å være sammen med...?

Kanskje kan mannen min vise meg at han bryr sej mer, kanskje han kan ta initiativet til mer samvær, mer komunikasjon osv....

Føler meg på en blindvei her og synest det er skummelt og skremmende, vil jeg virkelig være alene, vil jeg miste han?? Eller vil jeg i det hele tatt leve med han??

[Anonym bruker]

hva med et lite samlivskurs?

[Anonym bruker]

Familieterapi kan være en veldig bra ting! Prøv det :-)

[Anonym bruker]

Jeg får han ikke med på dette, og derfor lurer jeg også på om han virkelig vil dette...

[Anonym bruker]

sikker på at du ikke bare er deprimert (ikke at det er bare da)? går man gjennom en depresjon kan det føles som om man ikke er glad i de rundt seg-been there done that... eneste måten å virkelig finne utav det på er å komme seg ut av sofaen og prøve å finne tilbake til det som var...det kan starte med noe så enkelt som å bare holde godt rundt hverandre...familieterapi som nevnt over her er og en ting dere bør prøve...utenforstående ser det gjerne litt klarere enn de som er midt oppi det

 

Lykket til!!!

[Anonym bruker]

Jeg har vert innom deprisjonen dette svangerskapet, også angst... føler dette er annerledes, mye grunnet at mannen også er usikker.

Det er heldigvis ikke lenge igjen til jeg er ferdig å være gravid, og håper bare dette kan gå rette veien etterpå. Ikke att svangerskapet har skyld i alt, men jeg har ikke verken overskudd eller energi til å takle dette nå, og lar det derfor skurre å gå disse siste dagene til det er over. Det er også innført besøksforbud på sykehus for alle andre enn partner, ser på dette som litt positivt, da mannen ikke kan være der sååå mye, han må være hjemme å ta seg av de andre barne og vi får litt luft mellom oss.

Vil virkelig ordne dette, men er bare redd følelsene som jeg håper befinner seg der inne et sted ikke skal være der, at dette bare er ønsketenkninger...

Takker mye for svaret til deg siste nn, godt å få noen ord i en sånn tid.