Er den lille jenta vår blitt deprimert??

[Mamma'n til Mia]

Ja, jeg lurer veldig på det. Hun har alltid vært ei mammajente, men nå er det helt ute av kontroll.

 

Jeg er sjelden bortreist slik at jeg overnatter uten barna. Er jeg ute på ting, er jeg alltid tilbake om kvelden/natta og tilstede når barna våkner. Denne høsten har jeg vært på to week end reiser, en fra fredag til søndag og en fra fredag til tirsdag. Jeg vet det kom tett og at siste turen var litt lang, men jeg trodde ikke det skulle være noe problem. Begge barna var sammen, den ene helga med pappaen sin og den andre med mormor og morfar, da pappaen og jeg var på tur sammen.

 

Kontinuerlig etter at vi kom hjem fra siste tur, tre uker siden nå, har jenta vår på 4 år så godt som fotfulgt meg. Hun vil være hos meg hele tiden, vil være med meg på do, opp på soverommet for å hente noe etc. Og selvfølgelig har hun ikke lyst i barnehagen. Hun gråter nesten hver gang jeg leverer (noe hun ikke har gjort siden hun var 1,5 år). Og de sier hun er mye lei seg på formiddagen. Da hun var på dans sist, kom hun gråtende ut etter 10 min.

 

Hun vil ikke sovne uten at jeg legger henne og hun vil at jeg skal sitte hos henne til hun har sovnet. I starten gikk jeg jo ikke med på det, vi kunne jo ikke endre på alt etter en helg vekke. Men hun gråter sårt og inderlig, hun er oppriktig lei seg og klarer ikke la være. Jeg forsøker å være der for henne som best jeg kan, gi positiv oppmerksomhet, gjøre koselige ting sammen og snakke om at mamma alltid er her for henne etc... Men det ser ikke ut til å hjelpe. I dag leverte jeg ei gråtende jente, hun begynte å gråte før vi dro hjemmefra. Jeg tenker at jeg ikke kan ta en sykedag fordi hun er lei seg. Og hun kan jo ikke lære at å gråte er måten å få mamma på...

 

MEN HVA SKAL JEG GJØRE???

Er det noen som har opplevd noen lignende? Er hun deprimert? Jeg vil ikke tro det, hun er jo glad når vi er sammen og gjøre koselige ting. Men når hun ikke er sammen med meg, er hun mye lei seg....

 

Jeg er helt rådvill og blir snart deppa selv....

[*Bluberrypai*og 3 prinsesser=)]

Deprimert synes jeg var et litt vel sterkt ord. Hun er "bare" redd for at du skal forsvinne igjen. Og det eneste du/dere kan gjøre med det er å ta tiden til hjelp. Hun er vant at du alltid er der og så forsvinner du flere dager av gangen to ganger ganske tett, og når hun er vant med at du alltid er der så blir det vanskelig for henne. Hun er nå mest sannsynlig redd for at du ikke skal komme igjen neste gang du forsvinner, derfor hun alltid vil være der du er og gråter når hun blir levert i bhg. Det er dessverre dette som kan skje når de er vant til at en av eller begge foreldrene er der alltid. Når man da først blir borte så blir det en krise for barnet:(

 

Bare ta tiden til hjelp så blir det bedre etterhvert:)

[frøkenfrekk]

Hei mamma'n til Mia!

 

Dette høres nøyaktig ut som stesønnen min da han var på samme alder. (Han er snart 7 år nå da.) Den våren han var 4 år, var han helt lik som du beskriver din datter. Jeg tenkte også tanken om at han var deprimert.

 

Som jeg skjønner, så er du og barnefar sammen, så det var jo litt annerledes hos oss den gangen. Da bodde han fast hos oss og var hos mamman sin bare annenhver helg. Så han gråt mye og sa han ville til mamma. Han ville heller ikke i barnehagen, og begynte ofte å gråte med en gang jeg vekket han, fordi han skjønte at han måtte i barnehagen. Jeg var rimelig frustrert. I tillegg var jeg jo ikke mamman hans, og jeg var ganske ny i stemorsrollen. Hadde ikke peiling på hvordan jeg skulle takle det. Og det var som regel jeg som leverte han i barnehagen.

 

Jeg tror ikke vi gjorde noe spesielt. Det gikk bare over av seg selv. Men jeg husker at vi prøvde å spørre han om han visste hvorfor han var så lei seg, om han var redd for noe, om noen var slemme mot han, om det hadde skjedd noe skummelt i barnehagen etc. Men han var jo for liten til å klare å svare på det. Han svarte bare at det var fordi han ikke ville i barnehagen, og at han ville til mamma. Men det rare var at når han var hos mamman, så savnet han pappa, og ville hjem til oss. Og når han kom hjem til oss (en times kjøretur), så ville han med en gang tilbake til mamman. Men sånn har jo ikke dere det, så det er nok ikke grunnen.

 

Men du, har hun vært borte fra barnehagen i det siste? Vært mye syk? Hatt ferie eller noe sånt? For jeg husker at dette med stesønnen min startet etter påskeferien. Før ferien hadde han vært MYE borte pga sykdom, vært masse hjemme og kost seg med pappan. Og så kom påskeferien, og barnehagen var stengt. Så da han måtte i barnehagen igjen etter ferien, så ble det krise for han. Det kom nok litt brått på, og det ble litt mye forandring for han.

 

Jeg tror det går over av seg selv. Det er nok bare en periode. Stesønnen min ble fulgt opp litt ekstra i barnehagen i denne perioden, så kanskje de kan hjelpe dere litt i barnehagen til dattern din også.

 

Ønsker dere lykke til! Det går seg til!

 

Hilsen mamma og stemor

[KristineMed2Sønner<3]

Det høres veldig ut som sånn som jeg var når jeg var liten. Jeg hadde seperasjonsangst fra moren min. Kan det være det tror du?