Skal jeg bære fram et fjerde barn?

[yogamamma]

Jeg og min mann har klart å bli gravide og det er ikke et gunstig tidspunkt for oss å få en unge til. Jeg tenker likevel at det ansvaret må vi ta og er i tillegg ikke tilhenger av abort som en lettvint løsning, for å gjøre livet lettere. Min mann er rasende uenig og ønsker ikke flere barn. Han mener han ikke har stemmerett i ekteskapet og at hans meninger ikke teller. Om jeg velger å bære frem barnet sier han at han kommer til å melde seg ut av ekteskapet og kanskje gå fra meg.Jeg forstår hans syn og at dette er en strek i regningen for han, men tar jeg abort gjør jeg det av frykt for å miste han og lurer på hva det kan gjøre med mine følelser for han i ettertid. Kjære vordende mødre og gjerne dere med mange barn. Hva ville dere ha gjort og er det noen som har 4 barn- hvordan er det i forhold til 3?

 

 

 

[anaina]

Syns du skal ringe familievernkontoret og kanskje be om en samtale med en familieterapeut for dere. Sånne vanskelige tema kan være fruktbart å diskutere med en nøytral 3.part til stede, som hjelper dialogen.

[yogamamma]

Vi har gjort det, var forsåvidt fruktbart siden vi begge fikk luftet tankene ovenfor en 3 nøytral part, men vi har jo ikke endret synspukt. Her finnes ingen kompromiss, den ene må svelge den andres kamel. Så spørs det hvem som taper- for å bruke min manns retorikk... Men takk for råd.

[maysa 1979 ter 3 okt]

jeg vil bare si at jeg hadde nok valgt barnet frem for mannen om han ikke kan svelge det...jeg fikk akkurat rede på at jeg hadde positiv test og hele kroppen ropte gravid...min mann ble glad så der er det stor forskjell...nå tror jeg at jeg har spontanabortert det skulle blitt vår 4...og det er kjempe synd...men jeg hadde aldri tatt abort for og velge noen andre ...hadde ikke klart og leve med det og hver gang jeg hadde sett ett annet barn i den alderen den skulle vært...

 

men det valget er det ingen andre enn deg som kan ta, for du kjenner deg selv best og er det ikke stor sannsynlighet for at han vil elske deg og barnet etterhvert......er vel bare du som kjenner han slik og hvordan han har vært mens du var gravid før....

 

skal tenke på deg og ønsker deg lykketil.......

[TBM28 er lykkelig 4barnsmamma]

 

Heisann...

 

Jeg hadde det akkurat samme som deg, dårlig timing.. men ingen tilhenger av abort...

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, men nå er jeg 25+3 uke, og vi alle gleder oss veldig til babyen kommer i mars....

 

t.o.m mannen gleder seg, snakker om navn osv.. Han som var sterkt imot det og ville fjerne det..

[anaina]

Ettersom du allerede er gravid syns jeg det stiller seg annerledes enn om dere var i en diskusjon om dere skulle planlegge nr 4 eller ikke.

Nå _er_ dere gravide, og nr 4 er på vei.

 

Jeg tenker som så at de færreste angrer på et barn når det er født, uansett hvilke kvaler man har i forkant. Lettere å angre på at man har valgt det bort, særlig i deres situasjon, der man allerede har familiekonstellasjonen.

 

Hvis mannen din melder at babyen kan få ham til å vende seg bort fra ikke bare deg, og de tre barna deres, så tenker jeg at han får jaggu ta seg en bolle, unnskyld uttrykket. Skjønner at han er frustrert og at dette ikke er så "gunstig", men er han en bra fyr, så ofrer han ikke familien pga en "ugunstig" tilvekst, vel?!

[yogamamma]

Takk for tilbakemeldinger. Jeg synest også han burde ta seg en bolle og i dag er jeg sint. Man går gjennom mange faser når man har slike samlivskriser. Synest det er ufattelig tungt å se for meg et liv med fire barn og uten mannen min. Blir så ufattelig sliten av å måtte sloss og være i beredskap nå som jeg egentlig har mer enn nok med graviditet og 3 barn. Dersom det eneste alternativet blir å ta bort dette livet så tror jeg nok jeg blir enda sintere på min mann og ender opp med å hive han ut av huset allikevel...... Han er en fin man men sta som et esel og som aldri har hatt et liv voksende i sin egen kropp. Han har nådd sitt metningspunkt, noe jeg forstår. Men det er vel noe i uttrykket som sier at som man reder, ligger man. Det ender nok med at jeg må ta den beslutningen jeg mener er riktig, selv om det betyr å ikke ta hensyn til min mann sine følelser og tanker. Tror jeg..

[....mammatilto... :)))]

Synest dette var veldig trist og lese. Men det er jo ditt valg og du som skal bære frem barnet...dette med at han sier han skal melde seg ut i fra ekteskapet høres ut form meg som tomme trussler,som en liten guttungen som ikke får det som han vil. Jeg skal vedde på at om du bærer frem dette nydelige barne noe jeg er sikker på at du kommer til og gjøre så vil han bli hos dere,han er nok bare redd for og veldig usikker derfor reagerer han kanskje med trusler. Er ihvertfall slik jeg leser det mellom linjene.

 

Jeg er selv gravid nå 6+3uker på vei og jeg følte ikke noe spesiell glede over dette svangerskapet her,kansje er jeg litt depirmert...men vi har bestemt oss for og at vi skal klare og komme oss igjennom det tross alt bare to soverom

 

Lykketil og håper du finner ut av det. Har hatt to spontanaborter og det og ta abort selv synest jeg ikke noe om. Det og få barn er jo en gave og den gaven har mannen din vært med på så skjønner ikke hvorfor han er sint,da får han i såfall slå knute på den .. hihi )

[Lady lovely locks]

Jeg ville nok valgt abort, men ikke for å beholde mannen. jeg har 3 barn og det holder for meg.

 

Men det store spørsmålet synes jeg er: Vil du leve med en mann som setter slike krav til deg. Aborter bort barnet vårt ellers går jeg fra deg. Uannset hva du bestemmer deg for bør du vurdere om du vil tålerere en slik oppførsel. Jeg synes det er rart at ikke den terapauten du var hos satte han ordentlig på plass.

[yogamamma]

takk og takk for styrkende ord.