Å mislike sitt eget barn!!!!!!

[Anonym bruker]

Hei. Jeg er en sliten alenemamma til en datter på 6 år. Jeg har i det siste tenkt alt for mye negativt om min datter og hennes oppførsel. Er ganske fortvilet og lei og ikke tør jeg snakke med noen om det heller.

Jeg er bare så lei til tider av henne og vil bare rømme langt vekk fra alt! Jenta mi er et veldig krevede barn- høyt og lavt-rastløst-meget aktiv-rampete-ulydig-hører ikke etter etc:( føler dagene går stort sett med på kjefting og bedskjer. Slitsomt!!! Er lei av å ha det slik- føler meg som verdens dårligste mamma-har ikke mye å gi til henne da jeg føler jeg blir dratt ned i et dragsug hver dag av alle bedskjene. Føler hun ikke har noe respekt for meg- men jeg har vell gravd min egen grav fra da hun var lien. var ikke så veldig autoritet-lot henne få gjøre alt for mye-var redd for å si nei-og hun er nok bortskjemt:/

Men-det er jo grusomt at det er komt så langt at jeg til tider misliker mitt eget barn-og vil ikke være rundt henne. Grøss- er dette normalt? Noen andre som føler det slik av og til?? Måtte bare lufte mine tanker. hmmm

[Anonym bruker]

Du har skapt et monster og nå må du leve med det

[blond]

Jeg forstår deg som at du misliker situasjonen dere er kommet opp i, ikke datteren din. Tror du trenger tid for deg selv til ettertanke og å få ny energi og pågangsmot. Og sikkert litt veiledning, selv om du sikkert har de fleste svarene selv på hva du kan gjøre for å snu situasjonen.

[Anonym bruker]

Jeg er også alenemamma til en gutt på 5. Han har veldig mye energi. Han høres veldig mye ut som datteren din. Opp og ned, hører ikke etter, maser og maser. Jeg føler også at jeg bruker mesteparten av dagen til å kjefte og maser på han, fordi han hører ikke etter. Så du er ikke alene

 

Har du ikke noe avlastning?

 

[Anonym bruker]

Jeg synes du burde svelge stoltheten din og prate med andre om dette. Dere behøver hjelp for å bryte det negative mønsteret. Har du hørt om "De utrolige årene"? Dette er et hjelpeprogram av kommunen som hjelper foreldre som har problemer med sine barns adferd. Ta kontakt med din helsestasjon for å få informasjon.

 

Et tips: belønningssystem og forsterking av det positive. Ikke kjeft, men snakk rolig.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar-det blir jeg glad for.

Nei-jeg har ikke avlastning- kun når hun er i bhg, men da er jeg jo på jobb. Å ta kontakt med helsesøster tror jeg kan være en god ide- vi trenger hjelp og vi trenger tid fra hverandre. Lurer på hvordan det er åå kjenne savn etter sine barn-det har jeg aldri opplevde på disse 6 årene! Hun er alltid der. Klart jeg er glad i henne- men føler vi blir snytt for mye glede sammen-når man alltid er med hverandre, sukk

Barnefar har aldri hatt kontakt med hene og det er også meget tøft. Lurer av og til på om adferden hennes har noe med "mangel" på pappaen henns---hmm

[Emil & Røra]

Jeg hadde det sånn med sønnen min for litt siden. han er aktiv, høylytt, emosjonell og krevende. vi kranglet hele tiden og han snakket aldri med hyggelig tone, bare sutret. Jeg kjente at jeg begynte å mislike ham og det gjorde veldig vondt.

 

Nå er jeg så heldig at jeg ikke er alene så dette kunen jeg dele med mannen min. Vi så på det som et ganske sterkt signnal om a tvi måtte gjøre noe. Vi snakket med barnehagen (som også slet litt med hans manglende respekt for voksne og regler) og la en plan.

 

Nå er vi kjempekonsekvente. Det er slitsomt, men det funker. Vi prøver å overhøre sutring, sier at vi ikke svarer før han snakker vanlig. Vi telller til tre for å få ting gjort. Hører han ikke eller ikke stopper med det uønskede blir han plassert i gangen og må sitter der i tre minutter uten oppmerksomhet (datteren din er eldre og kan sikkert sitte i fem min)

 

Jeg skjønner at dette kan være mye tøffere når du er alene. Jeg lurte derfor på om du kunne alliere deg med noen. Har du familie eller vennnner som kan komme på besøk og være moralsk støtte når du står på ditt så du kommer i gang? Eller kan du kanskje be om samtaler på helsestasjonen. Der kan du kanskje få støtte, få ut frustrasjon og også få noen råd?

 

Noen kommuner/bydeler har kommunepsykologer. Flere av disse er tilknyttet helsestasjon elelr familiekontor. Du trenger ikke henvisning for å få samtale med en slik psykolog. Han/hun kan hjelpe deg med hvordan du skal hjelpe datteren din "på rett kjøl" og støtte deg i mammarollen.

 

 

Jeg vet det er vondt og vanskelig!! lykke til!!

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Sign på rådet ang "de utrolige årene". Det fungerer!! Ta kontakt med helsesøster for mer info.

[Anonym bruker]

Emil&Røra- tusen takk for at du tok tid til å svare. Det var godt å lese at noen forstod meg. Leste om dine mange råd og de skal jeg ta til meg. Jeg må snu denne sirkelen en annen vei- vi kan ikke ha det slik lengre. Jeg er jo så glad i jenta mi og sitter ofte og gråter om kveldene av dårlig samvittighet:/ men- jeg skal ringe førstkommende i mmorgen til helsesøster og få en time og rett og slett bare være åpen og ærlig. Jeg må svelge min stolthet og lette sløret. Bare det at jeg tenker på å gjøre forandring hjelper:) Takk for fine svar. Kjenner bare av det at positiviteten kommer.

Takk

[Emil & Røra]

Så bra å høre!

Har selv grått mange tårer over dette og har flere gode venninner som har opplevd det samme. Og husk, det har ingen ting med om du er en "god" eller "dårlig" mor å gjøre! Samspill settes på prøve i alle hjem i løpet av barneårene. Noen sliter med avvisende og skrikete baby, noen med trassige småbarn, noen med obsternasige og følsomme førskole barn, og noen sliter med ufordragelige tenåringer. Noen har rett og slett barn som krever mer av en i alle faser. Men barna er like gode inni seg for det!!!!!! Og mammane også!!!!!

 

Jeg har stor tro på at du og datteren din klarer dette jeg!

[Anonym bruker]

Du er utslitt. Hvis du har familie rundt deg, krev avlastning. Slik at du kan få tatt deg en hvil.. Skal ikke komme med råd, men slitsomme dager har vi alle. Du misliker ikke datteren din, du er mammaen hennes.