Tvangstanker. Noen som har blitt bedre? Medisiner eller terapi?

[Anonym bruker]

Har helt siden barnet mitt ble født for over et år siden vært veldig plaget av tvangstanker. Forferdelige, morbide tanker som jeg skammes over. Tankene går mest på at jeg kan skade barnet, og det utløser en forferdelig angst. Jeg vet jo at jeg elsker dette barnet høyere enn alt på jord, men allikevel så klarer jeg ikke å fri meg fra slike tanker. "Tenk hvis" osv.. "Hva er det verste som kan skje"... Uff, det er helt grusomt. Har alltid vært engstelig av natur, men utad har jeg alltid virket positiv, sterk og utadvendt. Nesten skremmende hvor godt skjult jeg kan holde dette. Har hele tiden tenkt at jeg skal være "sterk" å skjule dette for omgivelsene, og tenkt at dette skal gå over av seg selv, men har nå tatt skrittet og søkt hjelp.

Har også hatt et barn som har våknet hver 2. til 3. time omtrent hver eneste natt fram til 10 måneders alder, som har forårsaket søvnproblemer hos meg. Barnefaren er gudskjelov veldig forståelsesfull, og har tatt barnet mye om nettene for å avlaste meg.

Samboer har visst om tvangstankene mine hele tiden, og finnes ikke redd for at jeg skal skade barnet vårt, og mener at jeg er samvittigheten selv. Det beroliger jo, men samtidig så klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om "tenk hvis...".. Jeg var livredd for å være hjemme alene med barnet mitt under permisjonen, men jeg måtte jo bare. Hver eneste dag gledet jeg meg kun til barnefar kom hjem fra jobb. Jeg anstrengte meg fra morgen til ettermiddag om å være "tilstede" for barnet mitt og være en god mor, men inne i meg var jeg livredd for at tankene skulle ta overhånd, og rett og slett redd for å miste besinnelsen. Jeg har ennå ikke turt å være alene med han en natt, i frykt for at jeg kan skade han.

Det var en lettelse da barnet mitt begynte i barnehage, men på den annen side har tankene blitt verre. Jeg sliter med dårlig samvittighet da han har nesten har fulle dager hver dag, og jeg jobber kun deltid for øyeblikket.

Jeg har i det siste begynt å tvile på mine egne følelser rundt barnet og barnefar, men vet jo innerst inne at jeg ELSKER dem begge to. Hadde jo slike høye forventinger om å bli mor og om det å få min egen familie, og når den totale lykkefølelsen lar vente på seg føler jeg meg så tom og skamfull... Jeg har jo virkelig all grunn til å være lykkelig, men kjenner det ikke.

Jeg tror ikke barnet mitt har tatt noen "skade" av lidelsen min da jeg utad har fungert helt greit. Jeg føler meg heller forstenet enn at jeg gråter, men klarer å få til gode samspill med barnet og deltar i alle de daglige aktivitetene. Det er bare det at inni meg er alt et stort følelsesmessig kaos. Føler meg rett og slett helt falsk! Helt forferdelig, og jeg får så dårlig samvittighet overfor barnet mitt som ikke aner om de grusomme tankene til sin egen mor. Tenker ofte at han fortjener å ha det bedre, men vet jo innerst inne at jeg er en god mor og bare vil han godt.

 

Jeg har nå begynt hos psykolog, og han er visst ekspert på tvangstanker/handlinger, så håper jeg kan få hjelp der. Har jo slitt med slike tanker mer eller mindre hele livet, men de har aldri vært så påtrengende som nå. Nå er de jo der nesten 24 timer i døgnet, og har blitt mye mer morbide enn tidligere.

Vi har lyst til å bli gravide igjen om ikke så altfor lenge, men jeg føler det er viktig at jeg må komme meg først. Skrekken for å gå inn i en ny graviditet uten å bli bedre sitter virkelig i.

Noen som har noen lignende erfaringer, og evt hvor lang tid det tar å bli frisk? Bør jeg begynne på medisiner, og evt hvor lang tid bør man gå på disse?

 

Takk for svar.

 

Hilsen frustrert og trist mor

[Anonym bruker]

Det sies at fødselsdepresjoner er en eskalering av tidligere problemer man tar med seg opp igjennom årene, gjerne fra barndommen av. Når man forventer at man kommer til å elske sine barn høyere enn alt, men hormonene og endringene i familien står på hode den første tiden, er det fort gjort at lykkefølelsen lar vente på seg eller rett og slett blir overkjørt av alle andre følelser.

 

Selv fikk jeg hjelp først åtte år etter fødselen. Da hadde jeg slitt med utagerende sinne siden et par måneder etter fødselen. Før dette trodde jeg alt var "baby blue" og forsto ikke at man ikke nødvendigvis er tris når man er deprimert, men at man også kan få eksempel aggresjonsproblemer. Sinne i en versjon når det går over til å bli vold er såpass skamfult, tabubelagt og ikke minst ulovlig. Jeg snakket derfor ikke med noen om disse problemene.

 

Det jeg vil si til deg er at jeg synes det er så flott at du har fått hjelp og du bør ikke gi deg før du føler deg langt bedre. Husk for all del å jobbe med problemene i mellom timene du har med psykologen. Da går det mye raskere. Selv lagde jeg tankekart for å kartlegge alle de negative episodene. Bruk også tankekartet til å tenke over ting psykologen sa som du kanskje ikke forsto/var enig i. Ofte kan man få seg en aha opplevelse da.

 

Husk også at barna merker dine følelser veldig godt, de leser ditt forstenede ansikt/holdning veldig godt og merker dine følelser som "jeg vet ikke helt om jeg elsker barnet mitt" Mitt barn kjente på denne følelsen i 8 år. Vi hadde det veldig fint sammen når jeg ikke var sint, men jeg hadde også panikk for å være alene med barnet, ville helst ikke være alene med det fordi det gjort meg så frustrert. Derfor synes jeg det er så flott at du får hjelp nå slik at dere får riktig kvalitetstid sammen.

 

Som du leser har jeg aldri hatt samme tvangstanker som du, så jeg kan ikke gi deg råd ang medisiner eller hvor lang tid det tar. Jeg ble voldsfri på ca et år, men skal få hjelp nå igjen fordi depresjonen har kommet tilbake etter at jeg ble gravid igjen. Kanskje jeg også vurdere medisiner/antidepresiva for å skåne familien min litt.

 

Lykke til da :-)

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg har slitt med mye av det samme som deg. Har i alle år vært en samvittighetsfull og engstelig jente med mange tenk hvis tanker....Føler det er min personlighet å tenke sånn og at jeg må lære meg å leve med det....

Da jeg fikk mitt første barn opplevde jeg mye av det samme som du beskriver. Som usikker og ung mor var jeg redd for alt. Dette kom seg etterhvert som barnet mitt ble eldre,men jeg kvidde meg veldig til å bli gravid igjen pga dette.

Nå er jeg hjemme i permisjon igjen. Tankene har delvis kommet tilbake,men ikke så kraftig som før. Har lært meg å takle de tror jeg. Ekkelt når de kommer,men vet de går over igjen. Elsker barna mine overalt og grunnen til tankene er at jeg er så livredd for at noe skal skje med de. Er alltid på vakt overfor farer.

Vet at det er helst snille og samvittighetsfulle personer som opplever tvangstanker.

Ønsker deg lykke til:-).

[Anonym bruker]

Jeg har hatt mye av de samme tankene som deg, men har jobbet veldig med meg selv, samtidig som jeg har tatt antidepressiva.

 

Husk at du er ikke tankene dine, de dukker opp men de definerer ikke deg og hva du kommer til å gjøre.

[Anonym bruker]

"Godt" å høre at det finnes flere der ute. Det får en til å føle seg litt mindre gal. Prøver å forstå at dette ikke definerer meg og at tankene er uønskede, men når de er der nesten 24/7 blir man så utrolig skremt, og tenker "tenk hvis" det ikke er tvangstanker jeg har, men at jeg er helt sinnsforvirret og kapabel til å skade barna mine... Uff, det er virkelig helt forferdelig. Jeg er jo så overbeskyttende ellers, så henger jo ikke på greip i det hele tatt... Men kjenner allikevel at jeg tviler på meg selv... Er så redd for at det plutselig skal klikke, og da vil konsekvensene være så fatale. Går med en konstant uro i kroppen og redd for at noe forferdelig skal skje. Terapeuten min sier jeg har et klassisk tilfelle av tvangstanker, men klarer jo ikke å tro på han heller.. Har begynt med eksponeringsterapi, så får se om det hjelper.. Det verste å tenke på er hvis jeg aldri skal bli kvitt disse plagene. Det kjennes virkelig helt uutholdelig å leve sånn jeg gjør nå til jeg blir gammel. Jeg vil ha livskvalitet og livet mitt tilbake! Vurderer å begynne på SSRI. Noen som har hatt god effekt av disse? HI