Bør jeg søke lege....

[Anonym bruker]

Har den siste tiden hatt det ganske trasig.

 

Føler meg som en dårlig mor, siden jeg enkelte dager ikke makter å stå opp. Vil bare at dagen skal forsvinne. Det er de dagene jeg ikke skal på jobb og jeg synes oppriktig synd på min 5 åring som må MASE på mamma som konstant sutrer om "jeg er så sliten vennen... se en film kan du ikke jeg er så sliten"....

 

Jeg er sliten konstant. Jeg får angst på jobb, samt at jeg blir svimmel. Tankene jeg tenker hver dag er hvilken elendig person jeg er, hvor få som faktisk liker meg... Hvor dårlig jeg har det i forholdet, hvor dårlig jeg har det med mine foreldre og hvilken dårlig mamma jeg er... Jeg sier jeg elsker sønnen min, jeg sier det til ham hele tiden. For det gjør jeg. Prøver å finne på ting med ham som han liker, men føler jeg ikke gjør det bra nok, kunne gjort det bedre. Snakker ikke godt nok til ham? Prøver men føler jeg er falsk. Føler nok engang at jeg er ukomfortabel foran andre og må bevise noe. Har konstant dårlig samvittighet. Hodepine, er svimmel og orker så og si ikke annet enn det jeg må: som gå på jobb, lage middag, leke litt, lese og ta meg av gutten.

 

 

Ellers føler jeg at hver dag er den samme. Jeg føler at det flotte huset vårt er stivt og lite personlig. Samme hvor mye levende lys jeg tenner føler jeg at det ikke er koselig nok, jeg gjør det ikke koselig nok for gutten vår og meg. Pappaen bor halve året i utlandet og det er værre når han er hjemme enn borte for meg, siden vi ikke har noe "passion".

 

Vi har mye penger, men det er alt. Han har vel egentlig mesteparten.

Jeg ser mørkt på alt, som jeg sa, hver dag er lik. Når jeg våkner tenker jeg: æsj jeg skal på jobb. På jobb tenker jeg: hva skal jeg når jeg kommer hjem? samme gamle og så blir det kveld og jeg skal sove og opp på jobb igjen og det samme gjentar seg.

 

Har null energi. Er totalt tappet. Har innimellom tenkt at alle har det bedre uten meg, men jeg ville aldri tatt mitt liv eller noe. Jeg bare tenker at jeg duger ikke til noe og jeg er ikke en god mor heller. Skal litt mer til enn å elske sitt barn og gi det daglig omsorg. Jeg viser jo liten interesse for det meste. Tror jeg kommer til å råtne opp innvendig snart......

 

 

[utrolig78]

Kjære deg. For meg høres det ut som om du har en depresjon. Kan jo være greit å oppsøke lege, kanskje få henvisning til psykolog slik at du får snakket med noen. Tror du trenger å få snakket med noen utenforstående, som ser DEG og ikke kjenner hele din familiesituasjon. Dernest tror jeg du trenger å finne tilbake til DINE behov, gjøre ting DU har lyst til. Fordi du har lyst, og ikke fordi du må eller at det forventes av deg. Det kan være vanskelig å få det første "sparket" i en slik situasjon som du er i nå, da alt føles meningsløst. Så kanskje en psykolog e.l. kan være en god start? Det er mange som kan komme i din situasjon, og det er viktig å huske at dette er en tilstand/lidelse som man kan komme ut av, dette definerer ikke deg for alltid. DU har masse positivt og godt i deg, det er jeg sikker på, det har bare "stokket" seg litt slik at du ikke ser det så klart akkurat nå. Med litt hjelp, kan du få åpnet opp igjen slik at livet igjen blir godt å leve.

Kan selvfølgelig ikke si at dette er fasiten, men kanskje det kan hjelpe litt? Ønsker deg masse lykke til, og håper at du vil få det bedre snart.

[Anonym bruker]

Psykolog, kanskje? Du mangler en ting i livet ditt, og det er kjærlighet. Blir krevende over tid hvis du føler at forholdet til dine nærmeste ikke gir noe. Ikke rart at du blir sliten, når du kritiserer deg selv hele tiden. Lekestunden med sønnen din er ikke en konkurranse du skal vinne, det viktigste for sønnen din er at du sitter ved siden av en stund.

[Anonym bruker]

Du må søke hjelp for å komme deg ut av den destruktive tankesirkelen du er inne i! Du høres ut som du er dypt deprimert. Gå til legen å få sjekket stoffskifte,jernlager, få henvisning til psykolog og ha en lang samtale med legen. Dette høres alvorlig ut!

Ønsker deg all mulig lykke til!!