Hvordan opplevde dere keisersnittet?

[Turtelduen]

Hva er deres ettertanker ang keisersnitt?

[Gjest 5 andre]

Første tanken er at det kunne jeg ikke tenke meg å gjøre igjen.

Det var ikke noe hastesnitt, men uplanlagt. De tok fostervannet for å få ungen lengre ned i bekkenet. Dette var etter en drypprunde. Deretter fikk jeg to drypprunder til, uten progresjon. Siden vannet var tatt, måtte ungen ut. Egentlig etter ett døgn, jeg ventet to.

 

Ventetiden føltes veldig lang, og jeg ventet veldig bekymret. Når de først gjorde istand gikkt det greit. Har hatt spinalbedøvelse en gang tidligere, kjente at denne gangen var det litt annerledes. Det ilte litt ned over benet, og var sårere i ryggen.

 

Jeg ble varm og nummen som jeg skulle, men mente selv at jeg kjente ikke bare berøring men at kniven var skarp. Følelesen da de jobbet seg innover, håndteringen, var en absurd følelse. Alt gikk greit. Jenta mi skrek med èn gang Det var litt sårt at hun ikke kunne bli liggende på brystet mitt slik de to første. Hun måtte bli med pappaen ut.

 

Da de skulle sy sammen (etter at livmoren var sydd), begynte jeg å få igjen delvis følelse, det var utrolig vondt. Legen mente at jeg ikke kjente hva som skjedde - fantomsmerter mente han. Anestesisykepleieren sjekket etterhvert som jeg forklarte hvordan han stakk, dro osv. og det stemte. Anestesilegen hadde gått (var jo eg. bare plankekjøring igjen), så han måtte ringes etter. Han ga beskjed om at det skulle gis Rapifen (morfin), så da ble jeg neddopa under resten av lukkingen (som gjorde veldig vondt allikvel).

 

I timene etter inngrepet var jeg som sikkert mange andre godvenn med Fentanyl og senere Ketalar. Det som allikevel var verst, var å måtte ligge på oppvåkningen adskilt fra datteren min.

 

Jeg har fått en unnskyldning av legen i etterkant, som mente spinalbedøvelsen var feil satt. Dette ble bekreftet ved at bevegeligheten kom tilbake lenge før normalt. Som i utgangspunktet skeptisk til keisersnitt, er jeg ikke mer overbevist om at det er en grei fødselsmetode. Nå er det utrolig sjeldent at det som hente meg hender, og jeg er glad det er et alternativ der vaginalfødsel ikke er mulig.

 

[2SmåTroll]

Du er ikke alene. Spinal bedøvlesen fungerte ikke helt som den skulle på meg heller. Og jeg kan love deg at det er noe av de verste smertene jeg har kjent.

 

Hadde planlagt ks. Og hadde jeg vist hvordan det skulle bli, så skulle jeg aldri tatt det.

 

Blodtrykket mitt datt til lik null. Ble dårlig pga det og kasta opp. Stod bak meg rimelig nervøse og hadde barnelegen på tråden. Ikke mye moro. Kjente ikke så veldig til smerter før de skulle rense og sy meg igjen. Fytti. Ble fylt på med morfin og de satt lokal bedøvelse.

 

Oppvåkningen var fryktelig lang og kjedelig.

 

Men tulla var frisk og rask

[erteposen + 4]

Jeg hadde et acutt sectio 1 (der de bryter prosedyrer) og det gikk få minutt fra jeg kom inn på sykehuset til jeg hadde en maske over ansiktet og gutten kom ut. Komplikasjoner, sykt barn og en ganske traumatisk for hele familien. Jeg fokuserte sånn på at gutten skulle bli frisk at jeg ikke bearbeida det skikkelig, og oversåg smerter og mine komplikasjoner. Jeg gikk til samtaler før tvillingfødselen, og var ikke redd for et nytt ks:)

[Rampongi]

Mitt snitt var hastesnitt da jeg etter 24 timer med rier hjemme, dro til sykehuset for å sjekke. Hadde kun 3 cm åpning jordmor mente jeg kunne dra hjem å vente. Hun sjekket alikevel hjerteslagene til tuppa under 3 rier og fant ut at hun hadde puls på 50 under riene, det er jo veldig lavt, så jordmor ombestemte seg angående hjemsending og tok vannet i stedet. da åpna det seg til 4 cm og det var altfor lite mente legen og vips så ble det keisersnitt, noe jeg faktisk ville ha i utgangspunktet, men ikke ville mase om.

Etter 20 min med fantastiske sykepleiere, lege, jordmor og andre nødvendige folk ble snuppa tatt ut. Dette skjedde fort og proft og jeg gjør det gjerne igjen. Ikke noe problem med verken sying, spinalbedøvelse eller recoverytiden på 2 timer etterpå. Eneste som var ubehagelig med hele opplegget var å måtte stå opp dagen etterpå.. faderullan så vondt.

 

Dette er 10 uker siden og jeg har ikke hatt noe problem what so ever med verken såret eller helingen.

Fikk vel et par morfintabletter og gikk på pinex forte noen dager og deretter paracet i noen dager etter hjemsendelsen.

[Gjest]

En helt fantastisk opplevelse!

 

Jeg var helt i hundre fra jeg fikk lagt meg over på operasjonsbordet til jeg var inne på oppvåkningen, hehe.. Anestesisykepleieren (tror det var det han var), var hos meg hele tiden, og han var en skikkelig koselig fyr! Vi prata om alt mulig, og jeg var i et utrolig godt humør (selvom det var tidlig på morgenen, hehe). Fikk beskjed om at spinalbedøvelsen kunne virke litt som et myggstikk, men da den ble satt sa jeg: Neinei, dette er minst som et vepsestikk! Så bare lo de rundt meg;)

 

Jeg var veldig redd for at jeg skulle kjenne det kalde stålet mot magen min idet de begynte å kutte, men da sykepleieren ved siden av meg sa at nå hadde de begynt å kutte, fikk jeg sjokk. "jamen, jeg kjenner jo ingenting!"hihi. Utrolig morsomt å vite at de kuttet i meg uten at jeg kjente noenting. (Da de holdt på ble jeg litt småkvalm, kjente jeg ble veldig blek, men da sa jeg bare fra til anestesisykepleieren at jeg var kvalm, så fikk jeg noe medisin og ble frisk som en fisk igjen på null komma niks:) Jeg kjente jo selvsagt at de dro og sleit i meg da det var på tide å dra ut ungen. Hele operasjonsbordet riglet jo på seg Og akkurat i det de dro ut babyen, kjente jeg et skikkelig sug i magen. Aller beste følelsen i hele verden var da jeg hørte hun begynte å skrike med engang hun kom ut. Jeg begynte å grine, hikstet, for det var verdens vakreste lyd for meg akkurat da Jeg fikk sett henne med engang, de løftet henne over "veggen" til meg,s å jeg fikk se den blå, rynkete, SKJØNNE babyen min De tok henne bort litt og tørket litt av fettet og blodet, før jeg fikk holde henne for første gang. Eller det vil si, hun lå på brystet mitt, mens jeg febrilsk prøvde å holde rundt henne (ikke så lett med masse nåler og ledninger i armene, hehe). Her lå hun nesten hele tida mens jeg ble sydd, før jordmor sa til pappaen at de måtte gå (teite kjerring!) for å måle og veie henne. Hvilket betydde at det kunne ta en stund før jeg kunne treffe henne igjen. Men, det betydde også at pappaen og datteren vår fikk en god mulighet til å bli godt kjent Og det betød en hel masse for meg! Og ham selvsagt;)

 

De første dagene etter keisersnittet hadde jeg jo ganske vondt i såret, men var oppe og sto allerede 5 timer etter operasjonen.

 

Nei, om jeg må, gjør jeg gjerne et keisersnitt til. Det var bare helt fantastisk å ligge å få være med på en så stor operasjon og få mitt vakre barn i premie!

[Verdens tøffeste mamma]

Jeg skulle egentlog ha planlagt keisersnitt, men jenta mi meldte sin ankomst åtte uker før tiden, med det som kalles hastesnitt..

 

Det gikk veldig fint. HUn var ute raskt og jeg lå igjen fordi de måtte operere litt..

 

Lå på overvåkning natten over, mens jeg fikk følelsen i beina igjen..

 

Jeg kom meg raskt. Var oppe og dusjet allerede neste dag. Såret grodde fint og jeg hadde ingen komplikasjoner..Hadde veldig vondt første døgnet men etter det hadde jeg lite vondt.

Melken kom etter iherdig pumping.

 

Morsfølelsen kom ikke med en gang, Det var faktisk ganske uvirkelig. Skjønte ikke helt at jeg hadde fått barn med en gang.. Men den kom etter etpar dager,,, Sterkt!! :-)

 

Jeg må ha keisersnitt så jeg skal ha det igjen når nestemann nå skal komme til verden. Jeg gruer meg ikke, men jeg skulle ønske jeg kunne føde..

[AO3]

Jeg tok hastesnitt på full åpning etter å ha presset i to timer, så jeg var naturlig nok fullstendig utslitt da det kom så langt som til keisersnitt. Jeg var egentlig bare lettet fordi noe endelig skjedde, og fordi jeg slapp å gjøre mer selv, jeg hadde presset så lenge til ingen nytte. Jeg holdt på å sovne under preppingen, den eneste grunnen til at jeg kjempet for å holde meg våken, var at jeg var redd for at anestesilegen skulle bli sinna på meg.

 

Jeg fikk spinalbedøvelse, det kjente jeg ikke noe til i det hele tatt. Jeg hadde epidural inne fra før, den var også omtrent smertefri. Det var ikke kjempehast, så operasjonssykepleierne tok seg god tid til å snakke med meg under preppingen.

 

Så begynte snittet, og det gikk veldig fort. 12 minutter fra de begynte og til de var ferdige med å sy igjen!! Jeg fikk blodtrykksfall pga spinalbedøvelsen, og holdt på å besvime. Jeg fikk derfor ikke helt med meg at babyen min var født. Jeg skjønte at han måtte være det fordi jeg i det fjerne hørte at noen sa at det var en gutt (vi visste ikke kjønnet), men jeg hørte ingen skrik. I virkeligheten skrek han av full hals, men jeg var så langt borte at jeg ikke hørte det. Derfor trodde jeg at han var død, og at det var min skyld, det var det verste av alt. Jeg husker bare at jeg sa, om igjen og om igjen: "Puster han? Puster han?" Endelig var det noen som sa ja, og da bare gråt jeg av glede fordi det ikke var mitt ansvar å puste for ham lenger, nå kunne noen andre ta seg av ham.

 

Jeg kjente ikke noe til snittet i det hele tatt - ikke engang bevegelser i magen, som mange forteller om. Jeg tror jeg fikk litt vel mye bedøvelse. Jeg fikk se ham en kort stund under syingen, og så lå jeg der litt alene etterpå mens de gjorde seg ferdige. Jeg lå faktisk og så på at de sydde igjen meg, siden jeg så speilbildet i operasjonslampa.

 

Jeg fikk bra med smertestillende for såret i dagene etterpå, det var absolutt ikke så vondt som jeg hadde fryktet. Klart man kjenner det, men etter omstendighetene - særlig tatt i betraktning at det var et hastesnitt - var jeg overrasket over at det ikke gjorde vondere. Dessverre fikk jeg spinalhodepine etterpå, det ødela den første uka etter fødselen fullstendig, det gjorde så GRUSOMT vondt!

 

I ettertid har jeg ikke særlig gode minner fra keisersnittet, men det kommer vel mest av en kombinasjon av:

- det var ikke planlagt - jeg hadde kjempet så hardt, og så på keisersnittet som et stort nederlag

- episoden jeg nevnte over - at jeg trodde at han var død, og at jeg holdt på å besvime

- spinalhodepinen jeg ikke fikk behandling for

- lite informasjon før, under og etter keisersnittet

 

Jeg håper på bedre lykke neste gang - da skal jeg ha planlagt ks. Jeg gleder meg ikke, men alle sier at planlagt ks er mye bedre enn akutt ks, så da må jeg bare finne motet et eller annet sted!

[Turtelduen]

Veldig mye forskjellig her... Takk for svar!

Jeg har født 4 stk, men de to siste har jeg hatt angst med og ingen gode opplevelser.

Epidural var himmelen med de to første, men med 3 man fikk jeg spinalhodepine pga epiduralrommet lå unormalt langt ute, så anestesilegen stakk inn til spinalrommet.

Også det at jeg beveget meg ganske med en gang etter fødsel = hodepine 1 uke.

Jeg fikk to blodlapper, en først som ikke funket, og en til etter iherdig masing...

 

Ved neste fødsel så fikk jeg epidural igjen, men da var de litt redde for å sette den og prøvde seg lengre ned. Jeg kjente at det ikke var samme følelse som de 3 andre, og jeg fikk ingen effekt av den. Bare smerter i bena etter fødsel.

 

Jeg kjenner nå at jeg har kjempe angst!! 1 uken etter at jeg fant ut at jeg var gravid gikk med på psykisk bearbeidelse av fødsel. Det endte med at jeg innstilte meg totalt på at jeg får KS.

Har ikke tenkt på det siden.

Men nå begynner jeg å tenke...

Er fortsatt god til før jeg skal føde, men jeg tør ikke det. Og ikke tør jeg ta keisersnitt.

KS skremmer meg fordi jeg har hørt mye, men samtidig så er jo også de to første timene etter en fødsel verdens deiligste! Har heller ikke lyst å gå glipp av dem...

Men så er det de helvetes timene under fødsel. Jeg kan ikke forklare akkurat hva jeg er redd for i grunn... Men kjenner skrekken tar meg...

 

Er også redd for at de tror jeg er en lett sak, iom dette er femte fødsel...

 

Uff og off... Hvordan skal dette ende...

[1+2=3jenter]

Planlagt KS som endte i hastesnitt pga fødselen startet før. Hadde grudd meg som en gud til spinalbedøvelsen, men den kjente jeg nesten ikke de satte. Jeg trodde de skulle teste bedøvelsen(spørre om jeg kjente noe når de vaska eller noe), så etter en stund spurte jeg om de ikke snart skulle begynne... Da fikk jeg beskjed om at tvilling 1 snart var ute:-)

Fikk se og ta litt på begge jentene før de forsvant med pappaen. Klødde litt i ansiktet når bedøvelsen begynte gå ut, men det gikk fint.

Hadde jentene hos meg på oppvåkningen en times tid for amming. Det var midt på natta, og de var litt kalde, så de ble lagt i kuvøse for å varme seg, og pappaen fikk ei klappseng på gyn;-) Og jeg sov et par timer på oppvåkningen, før alle ble gjenforent på barsel. Der tok de kateteret, og etter noen timer begynte smertehelvete... For de ville ha meg opp av senga og på do før vaktskiftet, men det var aldeles grusomt å reise seg opp. På første forsøk kom jeg ikke opp på sengekanten en gang. Fikk mer morfin, og så begynte de å snakke om å legge inn kateter på nytt eller bekken i senga, og da bestemte jeg meg for at jeg skulle opp. Brukte 1 time, prekestol, og noen liter svette på å komme meg de få meterne til badet og tilbake til senga(som ble kjørt til badedøra), klarte bare flytte meg ved å dra føttene bortover gulvet med storetærne... Prekestolen fikk gubben lov å flytte noen millimeter av gangen... Men tror dere jeg fikk til å tisse...Neida...så det ble kateter ett døgn til likevel... Mye morfin... Og kraftige etterrier under amming er ikke spesielt godt med et vondt operasjonssår... 3.kvelden klarte jeg slepe meg ut av rommet for første gang. Smertestillende brukte jeg i 14 dager.

Da vi reiste hjem på dag 6 kom jeg på at jeg ikke hadde trent på trapper, og hadde et svare strev med å komme meg inn i bilen(Caravelle) utenfor sykehuset... Så sikkert lite smart ut...

 

Ett år etter sitter jeg fortsatt med følelsen av å ha blitt snytt for en vanlig fødsel(fikk ikke lov å prøve pga seteleie på begge jentene, men har hørt om andre som har fått lov i ettertid..) Min første fødsel gikk kjapt og greit, 4,5 time fra vannet gikk, og stor unge, og tror en setefødsel faktisk hadde vært bedre enn KS... Hadde jo faktisk 8cm åpning en halv time etter vannet gikk og 20min etter riene startet...

[Gjest]

Jeg opplevde det som en tanke traumatisk, og veldig brutalt. Jeg kjente det de gjorde (dog uten smerter), jeg ble utrolig dårlig og kastet opp i ett sett, jeg svimte av et øyeblikk og mistet mye blod.

Jeg lå lenket til sengen to døgn etterpå med lammelser. Sønnen min lå på intensiven og var kritisk syk. Det var igrunnen bare pyton.

 

Nå er det ytterst usannsynlig at jeg noen gang skal ha flere barn, men jeg håper det ikke blir keisersnitt om det skulle akje at jeg ble gravid.

[Gjest irismor]

Fikk hastesnitt etter diverse årsaker som kan fylle resten av kvelden.

Men hastesnittet gikk veldig greit. Snuppa er født kl 21.25 tirsdag, jeg fikk ved et uhell morfin (som jeg IKKE tåler) så jeg måtte ligge litt lenger på overvåkningen. Var på barselavd ca 03.00 og ut av sengen kl 07.30 onsdag. Har ikke hatt noen problemer i det hele tatt etter snittet. Reiste hjem på torsdagen. Ville ikke hatt noe problemer med å tatt keisersnitt en gang til. Men ikke faan om jeg skal gå gravid igjen.

[Grigri m/3 gutter]

Jeg ønsket og fikk keisersnitt pga diverse traumer under første fødsel pluss at jeg bar tvillinger og førstemann satt i sete.

 

Jeg hadde en veldig fin opplevelse av fødselen, det skjedde i uke 37 og ingenting hadde satt i gang av seg selv før heldigvis. Alt skjedde i rolige former, jeg slapp unna rier og pressing og alt det. Hadde ingen spesielle problemer med spinalbedøvelse, kjente ikke at de stakk engang, etterpå gikk den ut som den skulle, arret plagde meg ikke spesielt(bekkenløsningen var verst), og jeg har ingen traumatiske ting å fortrenge etter denne fødselen.

 

Det verste var at jeg var nervøs på forhånd, nervøs for at stikket i ryggen skulle være vondt, redd for at veneflonen i hånda skulle være vond, redd for å bli skjært i....alt gikk jo kjempebra, veneflonen var vondest og det var jo egentlig ingenting.

 

Skulle jeg hatt flere barn hadde jeg bedt om ks igjen.

[lillelu09]

Jeg fikk hastesnitt, og det gikk utrolig bra! Jeg skalv så veldig før, under og etter snittet, det er det mest ubehagelige som jeg sitter igjen med (i tillegg til at jeg var enormt flau over alle de dume platte vitsene jeg fortalte da de sydde meg igjen, jeg var bare i overstadig lykkerus og hadde ikke kontroll over hodet mitt). Selvsagt var det vondt etterpå, men jeg var oppe på do 12 timer ette jenta mi var ute, og sår og alt har gått fint. Av smertestillende fikk jeg ikke noe annet enn paracet to dager etterpå, og det gikk fint. Fikk riktignok en alvorlig urinveisinfeksjon senere pga kateteret, men alt i alt sitter jeg igjen med en god følelse etter inngrepet.

 

Det er mange skrekkhistorier om keisersnitt, men det er det jo om vaginale fødsler også (du har jo tom opplevd det). Lykke til med valget ditt, og håper det blir en bedre opplevelse enn de to siste!

[lille sprelle]

at de burde gjort det før, så hadde det ikke blitt så kritisk - og hadde de gjort det skikkelig, så hadde jeg sluppet å være nær døden et par ganger etterpå

[Gemini7]

Jeg har egentlig et ok minne av KS'et, rent bortsett fra at de begynte å snitte i meg før bedøvelsen hadde slått inn helt!! Det kjentes!! en intens svie bortover magen- men skrek til og de stoppet opp og ventet litt til på epiduralen. Amatørmessig å ikke klype meg skikkelig for å kjenne at jeg var helt bedøvd!

 

Jeg hadde ligget med prematur vannavgang på sykehus i 10 dager og de hadde prøvd å sette i gang fødsel de siste 5 dagene (uke 34). Igangsetting funket ikke, kom fra fødestua hvor jeg hadde ligget med 2 dagers drypp (uten særlig effekt på åpningen) og epidural i ryggen, så de trodde antakelig jeg var mer bedøvd enn jeg var..

 

Bortesett fra det synes jeg det var en overraskende grei og enkel prosedyre. Overstått på en halv times tid. rar følelse når de drar og styrer inni magen da, kjenner at de herjer, men ingen smerte.

 

Tida på post.op. var imidlertid ekkel- jeg skalv som et aspeløv, hakket tenner da epiduralen gikk ut (normalt) OG hadde noe inni helvete vondt i ene hjørnet av snittet (ikke så normalt). Var livredd de hadde glemt igjen noe i såret. De måtte gi meg 2 el 3?doser morfin + en pillecocktail m smertestillende før smertene omsider avtok. Da gled jeg inn i en herlig døs. Sykepleieren som stelte meg hadde beroliget meg med at det ikke var uvanlig at man kunne kjenne smerte i såret, men da jeg gled inn i døsen (og hun sikkert trodde jeg var helt borte vekk), hørte jeg at hun ringte barsel for å gi rapport om meg siden jeg skulle overflyttes. Da hørte jeg hun sa "..men det som er litt spesielt med ho, er at ho har noken fryktelige smerter i såret. Tårene spratt på ho, stakkar, jeg har aldri sett noken med slike smerter etter et keisersnitt før! Måtte få xxxx med smertestillende før det endelig hjalp". Da ble jeg jo litt urolig igjen, men da jeg våknet var jeg helt fin og smertefri, heldigvis.

 

Såret grodde pent og fint, ikke hatt noen komplikasjoner etterpå

[Fire småtroll]

Jeg skulle ha planlagt snitt med fjerdemann pga tidligere traumatiske fødsler med store barn. Jeg fikk ikke noe valg, siden barn nr tre ble skadet under fødselen måtte man sette barnets sikkerhet først da fjerdmann kom, slevfølgelig!

 

Men så startet fødselen av seg selv 15 dager før termin så det ble et hastesnitt istedenfor det planlagte snittet. Alt gikk rolig for seg da, det var jo ingen hast eller fare for liv og helse. Alle var blide, rolige og koselige. Selve keisersnittet var en helt grei opplevelse, følte meg trygg og rolig. Spinalbedøvelsen kjentes bare som et lite stikk i ryggen og anestesilegen satt ved hodet mitt og passet på meg hele tiden. De sjekket nøye at bedøvelsen virket før de startet, men de fortalte ikke når de starte så jeg trodde de bare drev å vasket og klargjorde enda da de plutselig med litt rugging og napping i kroppen min hentet jenta ut. Hun skrek med en gang og jeg fikk henne på tvers av brystet mitt så jeg fikk både luktet, kost og nusset på henne før pappaen og jordmora gikk for å stelle henne.

 

De slet med å få livmoren til å trekke seg sammen så jeg mistet mye blod og fikk et blodtrykksfall, det var ubehagelig, men jeg fikk noe i veneflonen som virket med en gang og det gikk over. Siden jeg hadde bestilt sterilisering i samme slengen tok det ca 10 min lenger tid før jeg var ferdig sydd sammen og kunne kjøres til overvåkningen.

 

Der følte jeg meg helt elendig, svettet og var uvel, gled ut og inn av en ubeskrivelig trøtthet så jeg sov en del. Pappaen og jenta kom til meg så hun kunne amme, men jeg orket ikke ha henne i sengen, jeg følte meg virkelig helt pyton. Men etter 4-5 timer var bedøvelsen ute og jeg følte meg mye piggere. Ble kjørt til barsel og fikk en smertestillende sprøyte i låret før jeg sov litt igjen. Måtte ha to poser med blodoverføring pga blodtapet under oprasjonen, og jeg fikk noen sinnsyke luftsmerter. Luften du får i buken under oprasjonen kan begynne å vandre i kroppen og det gjorde det hos meg. Smerten satt i skulder/nakke og var mye værre enn oprasjonssåret..

 

Ellers gikk det greit, oprasjonen var halv ti på kvelden og neste formiddag var jeg oppe på do og i dusjen. Fra tolvtiden dagen etter klarte jeg meg selv, skiftet bleier, ammet og hentet meg mat på egenhånd. Fikk paracet og voltaren fire ganger i døgnet mot smertene og det holdt greit. Etter at jeg kom hjem tok jeg voltaren første dagen etter å litt overmodig ha prøvd å smøre matpakker og ta ut av oppvaskmaskinen, men etter de klarte jeg meg på paracet.

 

Fryktelig kjedelig å ta hensyn til et oprasjonssår, og veldig slitsomt å ikke kunne løfte storesøster på 21 mnd. Såret væsket og brukte 5 uker på å gro, helt pyton synes jeg.

 

Så selv om keisersnittet var helt nødvendig, og opplevelsen var helt grei, hadde jeg heller tatt to tøffe fødsler enn et keisersnitt til.

[barbalib har to fine gutter]

Jeg dro inn på sykehuset etter fire timer med rier. Jordmødrene mente jeg hadde lang tid igjen til fødsel, og sendte mannen min ut for å parkere bilen. Da de hadde fulgt med på fosterlydene en liten stund, kom plutselig en lege inn med et ultralydapparat. Jeg forsto at det var dårlig fosterlyd både under og mellom riene, og plutselig løp de med meg bortover gangen til operasjonssalen. Vi møtte mannen min på veien, og de sa de måtte infomere han senere. Jeg tenkte bare at nå måtte jeg ikke bli hysterisk, legene måtte få gjøre det de trengte for å redde gutten min. Jeg lå på operasjonsbordet med rier mens de satte kateter og venefloner og prøvde å svare så godt jeg kunne på hvor mye jeg veide. Jeg våknet av narkosen halvannen time senere. I ettertid slet jeg mye med at jeg ikke husket hva jeg følte da jeg ble kjørt til operasjonsavdelingen og da jeg våknet. Var jeg redd? Jeg husket bare at jeg hadde vært iskald, følelsesløs. Var gutten min det første jeg tenkte på da jeg våknet? Heldigvis fikk jeg mann og barn ned til meg med en gang, og trengte ikke lang tid på oppvåkningen.

 

Den første dagen var jeg bare glad og neddopet. Den andre dagen gikk det opp for meg hva som hadde skjedd, og jeg kjørte hele scenarioet i hodet om og om igjen, jeg spurte legen hva som hadde skjedd hvis jeg hadde kommet en halvtime senere, og da han svarte "Det finnes en gud", knakk jeg helt sammen. I lang tid ble det en tvangstanke for meg å se for meg sønnen min død, og jeg gråt mye. Heldigvis har jeg fått bearbeidet mye av dette i ettertid.

 

Neste gang håper jeg på en vaginal fødsel, og satser på at jeg kan få komme med noen spesielle ønsker siden jeg kan vise til et "katastrofesnitt" i journalen min.

 

Dette var kanskje ikke svaret du var på jakt etter, men jeg har visst ikke kommet meg mer enn at jeg benytter en anledning til å lette hjertet litt .

 

 

Jeg tror en del av problemene mine ikke ville vært tilstede under et planlagt ks. Jeg hadde ingen fysiske problemer som følge av ks, ikke noe vondt, bare en ubetydelig blodansamling.

[Sistah*G07*J09*]

1.gang: hasteKS etter 40timer med rier, drypp, vannavgang osv. Var da bare glad for å ha det overstått. Ikke noen plager etterpå, spinalbedøvelsen fungerte som den skulle, å jeg hadde en fin opplevelse, tiltross for at jeg var dønn sliten etter å ikke ha sovet på 3døgn.

 

2.gang: PlanlagtKS pga stort barn og forrige fødsel gikk som den gikk. Stresset anestesilege som plagdes med spinalbedøvelsen, stakk meg 3ganger før hun hentet en annen som traff på første forsøket!!! Spinalbedøvelsen gikk nesten for langt opp, jeg ble kvalm men fikk heldigvis noe for det. Operasjonen var hyggelig, pratet masse med sykepleierne og legene etter at snuppa hadde kommet ut. Begynte å få følelsen igjen i beina helt på slutten, men var ikke vondt når di sydde og stiftet meg. Var sprek på ettermiddagen samme dag, men dagen etter fikk jeg spinalhodepine, som jeg først bare trodde kom av at jeg var sliten. Men ble da sengeliggende i nesten 2 døgn før jordmor "trodde" på meg og kontaktet anestesien. Fikk da utført bloodpatch ganske fort. De plagdes også da med å stikke meg i ryggen, så de stakk 3ganger før de traff. GANSKE VONDT JA!!

Etter det var jeg i fin form, helt til jeg kom hjem. Fikk da høy feber og måtte tilbake på sykehuset. Konstantert infeksjon, men heldigvis ikke så alvorlig at jeg måtte legges inn på nytt. Fikk dra hjem med antibiotika og siden da har jeg vært i fin form