Havner jeg her enda en gang?

[Anonym bruker]

Legger inn innlegget her også. Mulig her er noen med mine erfaringer som kan ha noe å komme med. Historien er slik:

 

Samboeren min er stefar for mine tre barn, og vi venter vår første felles. Forholdet vårt var veldig bra frem til sommeren. Men etter at jeg ble gravid, så har det dukket opp en del saker og ting.

 

Samboeren min mener plutselig at mine tre barn fra før er et problem, selv om de er "ordentlig oppdratt" og ikke krever allverden av meg. Dette har han selv kommentert tidligere, at det er bra ungene mine kan å oppføre seg, og han ønsker at vår felles skal få samme oppdragelse. De er utrolig greie og snille unger. Men han mener at jeg får for lite tid til ham. Ettersom han er blitt uten jobb må jeg jobbe mer i tillegg til at jeg studerer, og nå synes jeg at jeg også får for liten tid til ungene, som jeg må følge opp 100% alene fordi han nå ikke ønsker å være med på det heller lengre. Jeg prøver å fortelle at om han hjelper til mer med husarbeidet, så har jeg tid til ham om kvelden. Nå er jeg uslitt fordi jeg er gravid, jobber/studerer 120%, har 3 unger alene og gjør nesten alt av husarbeid. Når ungene har lagt seg stuper jeg også i seng. Men han er lite villig til å gjøre noe. Han har ganske gammeldagse holdninger til det aktuelle tema. Noe som forsåvidt hadde vært greit om HAN forsørget oss og ikke jeg.

 

Siden han ble arbeidsledig har han gjentatte ganger sagt at han trolig må flytte langt bort for å få en jobb han liker og kan trives med, noe som samtidig betyr at han da må forlate oss. Han har sagt han ikke mener det, men jeg oppfatter det som en direkte trussel mot vårt forhold. Jeg har konfrontert han med dette og sagt at kommer det fra hans munn en gang til, så får han bare flytte, for jeg kan ikke leve med at han kanskje vil velge bort familien til fordel for en jobb, når han blir lei av å være arbeidsledig.

 

I tillegg krangler vi en del pga dette og en del småting, og jeg har mistet følelsene for ham. Tror jeg i alle fall. Er også redd for å satse på forholdet, siden han "truer" med å forlate oss. Jeg har egentlig ikke lyst til å gå fra ham, vi venter felles barn og jeg har lite lyst til å bli alenemor igjen. Denne gangen med 4 barn. Samtidig vet jeg at jeg klarer det, og er nå veldig i tvil. Vi klarer oss bedre både praktisk og økonomisk uten ham slik det er nå, men samtidig synes jeg det er dumt å ikke prøve å jobbe med forholdet og se om vi kan finne tilbake til hverandre. Ungene mine er også glad i ham og ser på ham som "pappa", og jeg vil helst at de skal få slippe å oppleve et samlivsbrudd. Han behandler dem fint, og er glad i dem, men han har plutselig bestemt seg for at det er for mye bagasje. Han har også bagasje, bl a gjeld på en eiendom som han ikke vil selge (vi kan ikke bo der) og en lang historie med psykiske problemer. Han har omsider godtatt at hans bagasje er like tung som min. Flytter han så blir det ca ikke samvær på vårt felles barn de første årene.

 

Må bare få ut litt frustrasjon her, mulig ting blir bedre om han får ny jobb, mulig er han deprimert mm, men han vil ikke søke profesjonell hjelp. Kanskje er det et utslag av panikk for å bli pappa? Han sier han ønsker å bo sammen med meg og er villig til å jobe for forholdet. Han sier også at han ikke mener at han skal reise fra oss (når han har gode dager). Beskjeden kommer når han er fortvilt. Men den sårer ikke mindre av den grunn, og jeg vet ikke lenger hva jeg skal tro på. Jeg slites mellom ønsket om å hjelpe han og oss gjennom dette, og å gå min vei. Håper kanskje noen har erfaringer på dette å dele med meg? Jeg kan ikke snakke så mye med venninnene mine om dette. Jeg har lurt på familerådgiver, men jeg får ham neppe med meg dit.

 

Noen som har erfaringer og råd?

 

Signerer denne gangen med...

[noLadyjustME]

Hei..

Gratulerer med kommende baby

Jeg har ikke noe erfaring, siden jeg ikke har vert i din situasjon, men lurer litt på om hans noe merkelige oppførsel kom sammen med arbeidsledigheten? For det høres ut for meg, ikke at det er noen form for godtatt oppførsel eller unnskyldning, at det sannsynlig sliter på han å være uten jobb.

 

Men at han ikke vil delta i dine 3 barns oppdragelse eller i det hele tatt, syns jeg er skikkelig dårlig, og du må ikke godta det. Du kan ikke gjøre alt alene, og når det også kommer en liten til, så må han være med 100% for HELE familien eller ikke i det hele.

 

Ønsker dere bedre lykke

[Anonym bruker]

Takker for svar.

 

Problemene kom to mnd etter arbeidsledighet, så jeg tror noe ligger der. At han føler han ikke er bra nok som "mann" siden det nå er jeg som forsørger oss.

 

Det med ungene tror jeg kommer av at han nå har utviklet en depresjon i forb med arbeidsledigheten. Han har ikke overskudd til andre enn seg selv, selv om han nesten ikke gjør noe. Og jeg har ikke overskudd til ham fordi jeg jobber meg ihjel, ettersom han nesten ikke gjør noe. Men han vil ikke søke hjelp heller, sier det ikke har hjulpet ham før. Men nå har han andre enn seg selv å tenke på...

[Newton & Prinsessen på erten]

Ta kontakt med familievernkontoret.. Høres ut som om det er litt mye følelser ute og går for han.. Deppa pga. arbeidsledigheten, og litt uttafor som førstegangsfar.. han trenger definitivt hjelp til å sortere tankene side og å få et mer realistisk "verdensbilde"..

[Anonym bruker]

Ja jeg vet det. Men jeg får ham ikke med meg på familievernkontoret. Han takler ikke at fremmede forteller ham hva han bør/ikke bør gjøre. Han er vannvittig stolt av natur, og det er forsåvidt greit det, men jeg mener han kan svelge den stoltheten for en kort periode dersom det gir oss løsningen.

 

Vi har fått snakka en del mer siste to dagene, og det kommer fram at det er arbeidsledigheten som gnager ham mest. Eller som ei på dine-mine... sa; "Han føler seg sikkert, som så mange andre arbeidsledige, mislykket, usikker, udugelig, og litt lite mann også, siden han blir forsørget av deg. Nå skal han i tillegg bli far, og kjenner sikkert et økt ansvar, og føler seg enda verre for ikke å greie å forsørge familien sin. I stedet for at han skal føle seg ekstra mislykket forsøker han å kutte forsørger byrden, med å kutte ut barna dine. Da strekker dagpengene lenger."

 

Ho er neppe helt på jordet der. Jeg vet også at han er deprimert pga arbeidsledigheten, men jeg har ikke råd til at han drar med seg meg ned, når jeg har 4 barn å tenke på også. Alt hadde vært lettere om han var villig til å søke hjelp.