Litt problemer her nå... :-( Langt....

[Anonym bruker]

Samboeren min er stefar for mine tre barn, og vi venter vår første felles. Forholdet vårt var veldig bra frem til sommeren. Men etter at jeg er blitt gravid, så har det dukket opp en del saker og ting.

 

Samboeren min mener plutselig at mine tre barn fra før er et problem, selv om de er "ordentlig oppdratt" og ikke krever allverden av meg. Dette har han selv kommentert tidligere, at det er bra ungene mine kan å oppføre seg, og han ønsker at vår felles skal få samme oppdragelse. Men han mener at jeg får for lite tid til ham. Ettersom han er blitt uten jobb må jeg jobbe mer i tillegg til at jeg studerer, og nå synes jeg at jeg også får for liten tid til ungene, som jeg må følge opp 100% alene fordi han nå ikke ønsker å være med på det heller. Jeg prøver å fortelle at om han hjelper til mer med husarbeidet, så går jeg tid til ham om kvelden. Nå er jeg uslitt fordi jeg er gravid, jobber/studerer 120%, har 3 unger alene og gjør nesten alt av husarbeid. Når ungene har lagt seg stuper jeg også i seng. Men han er lite villig til å gjøre noe. Han har ganske gammeldagse holdninger til det aktuelle tema. Noe som forsåvidt hadde vært greit om HAN forsørget oss og ikke jeg.

 

Siden han ble arbeidsledig har han gjentatte ganger sagt at han trolig må flytte langt bort for å få en jobb han liker og kan trives med, noe som samtidig betyr at han da må forlate oss. Han har sagt han ikke mener det, men jeg oppfatter det som en direkte trussel mot vårt forhold. Jeg har konfrontert han med dette og sagt at kommer det fra hans munn en gang til, så får han bare flytte, for jeg kan ikke leve med at han kanskje vil velge bort familien til fordel for en jobb, når han blir lei av å være arbeidsledig.

 

I tillegg krangler vi en del pga dette og en del småting, og jeg har mistet følelsene for ham. Tror jeg i alle fall. Er også redd for å satse på forholdet, siden han "truer" med å forlate oss. Jeg har ikke lyst til å gå fra ham, vi venter felles barn og jeg har lite lyst til å bli alenemor igjen. Denne gangen med 4 barn. Samtidig vet jeg at jeg klarer det, og er nå veldig i tvil. Vi klarer oss bedre både praktisk og økonomisk uten ham slik det er nå, men samtidig synes jeg det er dumt å ikke prøve å jobbe med forholdet og se om vi kan finne tilbake til hverandre. Ungene mine er også glad i ham og ser på ham som "pappa", og jeg vil helst at de skal få slippe å oppleve et samlivsbrudd. Han behandler dem fint, og er glad i dem, men han har plutselig bestemt seg for at det er for mye bagasje. Han har også bagasje, bl a gjeld på en eiendom som han ikke vil selge (vi kan ikke bo der) og en lang historie med psykiske problemer.

 

Må bare få ut litt frustrasjon her, mulig ting blir bedre om han får ny jobb, mulig er han deprimert mm, men han vil ikke søke profesjonell hjelp. Kanskje er det et utslag av panikk for å bli pappa? Han sier han ønsker å bo sammen med meg og er villig til å jobe for forholdet. Han sier også at han ikke mener at han skal reise fra oss (når han har gode dager). Beskjeden kommer når han er fortvilt. Men den sårer ikke mindre av den grunn, og jeg vet ikke lenger hva jeg skal tro på. Jeg slites mellom ønsket om å hjelpe han og oss gjennom dette, og å gå min vei. Håper kanskje noen har erfaringer på dette å dele med meg? Jeg kan ikke snakke så mye med venninnene mine om dette. Jeg har lurt på familerådgiver, men jeg får ham neppe med meg dit.

 

Noen som har erfaringer og råd?

 

Signerer denne gangen med...

[Anonym bruker]

Problemet virker på meg som er arbeidsledighet. Han føler seg sikkert, som så mange andre arbeidsledige, mislykkelt, usikker, udugelig, og litt lite mann også, siden han blir forsørget av deg. Nå skal han i tillegg bli far, og kjenner sikkert et økt ansvar, og føler seg enda verre for ikke å greie å forsørge familien sin. I stedet for at han skal føle seg ekstra mislykket forsøker han å kutte forsørger byrden, med å kutte ut barna dine. Da strekker dagpengene lenger.

Han er sikkert deprimert av å være arbeidsledig. Om forandringen kom med det, og graviditet så er det sannsynligvis dette i sammenheng som får han til å være sånn. Mange, særlig menn, takler arbeidsledighet svært dårlig.

Det er heller ikke så ille om han må reise litt for å ta seg jobb. Det er mange som ukependler, drar bort for å jobbe. Det er tross alt bedre å være sammen og jobbe borte, enn ikke å være sammen. Om han reiser for å ta seg jobb, reiser han ikke fra dere. Det er jo bare tull. Det er mange mennesker som må være borte fra familien sin for å jobbe. Tusenvis, på tusenvis. Det er jo for å forsørge familien at en gjør det, og at du ser på det som å forlate dere er bare tull.

Begge vi to har reist bort for å jobbe, kjenner mange andre som har gjort det også. Er selv vokst opp med en far som hadde hybel ved jobben, og kom hjem når han kunne. Men hjemmet hans var jo hos oss. Det er jo bare bra at han er villig til å ofre mye for å jobbe. Trygd og gjeld er en dårlig kombinasjon. Han ville sikkert ha følt seg bedre også.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Vi har fått snakket litt mere oss i mellom, og ja, du har helt rett, det er arbeidsledigheten som gnager mest på ham. Dvs at en del av problemene trolig vil forsvinne om han får seg jobb. Han har kanskje fått en mulighet nå da, søker om midler til en prosjektstilling i fylket her. Krysser fingre og håper! Han har ellers unnskyldt en del av oppførselen sin, men det har satt seg godt ned i meg dette. Så her er det en del å jobbe med i så fall, i tillegg til alt det andre.

 

Dersom han skal ukependle så må han tjene så mye at jeg slipper å jobbe 100%, for det er umulig for meg å jobbe 100% og følge opp 4 barn m ulike behov alene hele uka. Pluss mesteparten av helgene. De 3 jeg har, har ikke særlig samvær. (Jeg har allerede erfaring i en barnefar som har flyttet laaaangt bort - det gjør meg nok ekstra sårbar her). Og med de ønskene samboeren min har for jobb er ikke dette mulig, han kommer ikke til å tjene nok. Jeg tjener allerede mer enn han kan drømme om med sin utdannelse. Dessuten er det snakk om så store avstander at han kanskje kan komme hjem en helg pr mnd, max. Kostbart å fly fra finnmark og samtidig måtte bytte fly begge veier. Langt fra flyplass bor vi også. Men vi får se. Håper det skal ordne seg. Alt som er positivt vil være et steg i riktig retning.

[Anonym bruker]

Får vel også legge til at det er han som har snakket om å forlate oss pga jobb, det er ikke noe som dukker opp i hodet mitt som et resultat av det vi snakker om. Både han og jeg har veldig dårlige erfaringer med avstandsforhold fra før. Han har også mest lyst til å være der sønnen hans kommer til å være. Og jeg har sagt at reising i forb med jobb er helt greit, men han kan ikke være borte HELE tiden. Da blir han jo verken far, mann eller stefar i det hele tatt. Jeg har også tilbudt at vi skal klare oss økonomisk så han får studere seg opp på en master (betyr ukependling) med vesentlig bedre arbeidsmuligheter i et trangt marked. Men da må han selge eiendommen så han ikke har gjeld på den i tilleg. Han får nok for den til å kvitte seg med både boliglån og studielån, og da er det ikke allverden som kreves utenom. Det er bare noen timer herfra til høyskolen også. Og det klarer vi. Men så var det dette med å ville det da... :-(