Møter du mange fordommer på din vei?

[signe maten]

Som "ung" mor syns jeg ikke jeg har møtt så mange fordommer som jeg kanskje trodde. Det eneste er at jeg merker at folk forventer at jeg skal synes det er veldig vanskelig å ha barn. Noe jeg ikke syns selv. Det har sikkert noe med at jeg er "ment til" å være mamma. Ikke at jeg er noen perfekt mamma - men det er det jeg har hatt lyst til å "bli når jeg blir stor". Noe jeg har sett frem til og "forberedt" meg til. Så da jeg som 20åring ble gravid og som 21 åring ble mamma gikk det veldig greit!

 

Som mamma og student møter jeg mer "motstand". Mer "det kommer til å bli vanskelig - du kommer til å angre" ol. enn "Ja, det går nok bra, så kjekt når han enda er liten".

 

Som mamma(22) og pappa(22) som fortsatt bor sammen, kjøpt hus, bil og har en sønn på 1 år møter jeg voldsomt med fordommer. Hehe. Selvfølgelig fra folk jeg da ikke kjenner så godt. Store øyne og "er dere fortsatt sammen, det er jo ikke vanlig - er det?" Og "Er det ikke skummelt å være så etablert når du er så ung?". Vel -nei, igrunn ikke.

 

Møter du mange fordommer på din vei? Selv prøver jeg så godt jeg kan å holde fordommene vekk til jeg har blitt kjent med folk. Noen ganger stemmer ikke fordommene - andre ganger er det full klaff

[:::) Frøken Velferdsrett]

ikke nå mer

 

men jeg har møtt mange fordomer.

mest pga dysleksien og som gravid alenemor.

 

men jeg skal bite dem alle i rompa å vise at de tar feil

[De tre gull]

Jeg traff mannen min da jeg var 17 og vi fikk vårt første barn da jeg var 19 år. Da jag ble gravid kjøpte vi leilighet og bil.

 

Og nei..kan ikke huske at jeg måtte noen fordommer, bare en mor og mormor som var beskymret.

 

Fra venner og resten av familien fikk vi komplimenter fordi vi klarte oss så bra til tross for at vi var unge..

[Gjest]

Jepp, som mamma til ei jente med Downs, så gjør jeg nok dessverre det...

[mer enn bare mor]

Nei, fint lite. Og i alle fall ikke av dem som kjenner meg. Hva andre evt måtte tenke om de går forbi meg på butikken har ingen betydning da de ikke vet noe om min livssituasjon.

 

Jeg er 22 (i en måned til) og ser på meg selv som en ung mor. Men eier hus, bil, fast jobb, god økonomi - ting som var viktig for meg og samboer før vi fikk barn. samboer er eldre enn meg da, og vi har et veldig trygt og stabilt forhold. barnet var planlagt og ønsket, og vi hadde snakket mye om hva det vil si å sette et barn til verden; både for oss, barnet, fremtidsplanene våre, osv.

 

En del ting er vanskeligere som ung, spesielt med studier etc - men det handler om innstilling. er man innstilt på å få ting til å fungere så er man kommet langt.

 

foreldrene sin alder har ingenting å si for barnet, det er omsorgen, oppdragelsen og levevilkårene som er av betydning.

 

Når det er sagt synes jeg hele diskusjonen om unge mødre (som ofte er negativ) som ofte florerer her inne på dib med jevne mellomrom er tåpelig. Men jeg synes jo ikke det er så rart da, når det er en del av de som får barn i ung alder som overhodet ikke er klar for det. skal man ta seg av et barn bør man (etter min mening) først være i stand til å ta seg av seg selv. Men, foreldre som ikke er klar for å ta ansvaret for barn finnes jo i alle aldre da. Men det er kanskje flest blant de unge?

 

[erteposen + 4]

Jeg ble jo mor relativt tidlig, i starten av et langt studie og vi hadde ikke vært lenge sammen. Fordommer? Nja. Jeg tror alle mente at jeg uten problem kunne ta vare på et barn, men fordommene jeg møtte var vel mer fra medstudenter, lærested og arbeidsplass. De synes vel det var synd, og mente vel at jeg kom til å gå glipp av mye, ikke gjøre det like bra og ikke delta sosialt og faglig på samme måte som andre. Det ble ikke fullt så ille, og flere har sagt i ettertid at de ble overrasket. Ellers så har jeg vel møtt en del fordommer knyttet til familie, nomade tilværelsen vår som familie, klær og musikksmak - men det ignorerer jeg stort sett:)

[Mille**]

Tja, fikk vel noen kommentarer om at livet mitt var over, når jeg ble gravid som 20 åring. At jeg aldri kom til å bli noe mer enn husmor og kiosk-ansatt. Feil tok de. Ellers føler jeg ikke jeg møter mye fordommer mot meg. Noen blir kanskje overrasket over hva jeg jobber som, og syns ikke jeg ser typisk sykepleierl ut. Hvordan er typisk spl skal se ut aner jeg ikke. ;o) Mulig det er fordi min tvillingsøster jobber på klesbutikk, og at jeg ser mer ut som en som jobber på klesbutikk, jeg også. ;o)

[lille sprelle]

Jeg kommer mer i kategorien "gammel mor" i forhold til dere her, men kjenner igjen beskrivelsen av at andre alltid skal kommentere mine livsvalg.

 

Eksempel. Kjøpte leilighet på 120 m2 alene da jeg var 22 - hva skal du med så stor plass? var kronspørsmålet jeg fikk av "voksne" folk som satt alene i kjempevillaer etter at barna hadde flyttet ut.....

 

noen skal bare kommentere/se ned på andres valg - tror det er for å forsvare sine egne valg/mangel på å faktisk velge noe aktivt selv i livet.

 

Stå på!

[signe maten]

Jeg er veldig glad for at jeg ikke møter så mange fordommer. Jeg hadde faktisk trodd at det ville være mer, spesielt i forhold til "ungmor".

 

Og de med mest fordommer er jo gjerne de man ikke kjenner så godt. Og hva de mener betyr jo ikke allverden

 

Jeg syns synd på deg som møter mye fordommer ift barnet med Downs -det må være tungt!

[ツ]

Jo, jeg har nok møtt en del fordommer...

Både her på DiB, og ute i RL ;0)

 

Men.. fordommene har gjort meg sterk!! Har faktisk gjort meg til et bedre og sterkere menneske!!

 

Jeg ble samboer og fikk 2 barn med en psykopat ( og, som vanlig - var jeg den siste person som "forstod" det...)

 

Så var jeg var alene med 2 barn, og fikk et 3'barn. Vi bodde ikke sammen da, ikke før tulla var 6 mnd.

Denne person var en rusmisbruker (som jeg dessverre ikke skjønte før jeg var på vei med nr 4... året etter...)

Det var mye slit! Avrusing etc....

 

Men, det gikk bra noen år. Vi giftet oss, fikk barn nr 5...;0) en liten "attpåklatt"....

Så gikk det galt!!

Og, nå er jeg skilt, alenemor til 5. Og fordommene er nok der! Jeg leser her inne på DiB bl.a., jeg hører noe her ute i RL...

 

Men, til 7 og sist! Så får jeg høre, at jeg er en sterk person. Som har taklet dette bra! (det er selvfølgelig familie og gode venner som roser meg der...)

 

Så joda, fordommer har jeg vært borti ;0)

Men, de har ikke "knekt" meg )

 

Jeg har 5 flotte, vidunderlige, vakre og flinke barn

jeg er så utrolig stolt av dem! Eldste er nå 17, gjør det utmerket på skolen, har en på 15 som snart kan velge hvilket fag (skolegang) han vil :0))

De to neste, på 10 og 12 scorer høyt i alle fag de og. )

 

MEN!! Ikke minst!! Jeg får stadig høre fra lærere, foreldre til vennene etc, at ungene mine er respektfulle, de tar vare på de som "sliter", de som blir erta, bekymrer som om klassekamerater blir holdt utenfor osv...)

Rett og slett har jeg en vidunderlig ungeflokk!! :0)

Og de holder meg tusen ganger mer oppe, enn fordommene jeg eventuelt møter på )

 

Jeg vet folk har tanker om meg, men det er antagelig de som minst kjenner meg og mine barn.

Og det er selvfølgelig litt trist, men slik er det bare ;0)

 

jeg får ikke gjort noe med det, og jeg vet mine barn er utrolig unike )

Tar vare på hverandre

 

Så, fordommer får folk heller bare ha, tenker jeg )

 

(hmm, kanskje det er fordi jeg nå er blitt "godt voksen" at jeg tenker slik... Jeg vet at da jeg ble alene med 2 barn som 23 åring, tok jeg meg mye mer av om hva andre synes om meg )

 

men, ikke nå lenger )

 

ja, dette var mine tanker for kvelden... dessverre ble det kanskje litt langt...

 

[ツ]

Mammaen til verdens fineste <3

 

??.... hvorfor får du/møter du fordommer om det?

 

*rister på hodet jeg*

 

Trist...

 

;0)