Svangerskaps depresjon.

[Anonym bruker]

Er i uke 33+5 nå. Og hadde egentlig håpet på at dette skulle gi seg. Men nei. Føler bare at det blir værre å værre. Humøret er bånn i bøtta og føler egentlig at jeg har bare en grunn til å stå opp om dagen å det er lillemor på 14 mnd.

 

Jeg gleder meg fortsatt ikke til lillegutt i magen skal komme. Å om jeg prøver å tenke på han blir jeg kvalm å uvell. Jeg vil virkelig ikke ha denne gutten. Hva er galt med meg?? Fikk noen klær her i arv for noen dager siden. Jeg bare fikk med meg hva det var før jeg satte esken bort å ned i kjelleren. Jeg har ikke ordnet noe til gutten å blir ikke mindre kvalm av å tenke på at det må gjøres snart.

 

Jeg angrer enda på at jeg ikke tok abort når jeg hadde sjansen. Men det er jo forseint nå. Gutten kommer å jeg kan ikke stoppe det. Jeg går til psykolog nå å vi prøver å få orden på dette. Hun ville at jeg skulle tvinge meg selv til å gjøre ting. Men hver gang jeg gjør blir jeg bare mer deppa. Gubben skjønne meg ikke å er bare positiv hele tiden.

 

Dette er jævlig. Noen ganger føler jeg at det er enten meg eller denna ungen som kommer hjem i hus. Hva skal jeg gjøre.. ?

 

 

[miepia30]

det er bra du får hjelp av psykolog! viktig å ikke gå alene med dette. håper det ordner seg for deg etterhvert og at du vil klare å glede deg over gutten med tiden.

[Anonym bruker]

Høres ut som du har det skikkelig tøft. Bra du har tatt kontakt med psykolog som kan hjelpe deg. Min venninne hadde det likedan som du beskriver og hadde det nokså tøft i starten etter fødselen. Heldigvis turte hun fortelle det til oss rundt, venninner og familie, slik at vi var mer tilstede i tida før og etter enn vi sikkert ellers ville vært. Hun snakket med psykologen sin om muligheter for hormonell ubalanse ( i tillegg til tankemønstre etc) og det viste seg (etter blodprøve) at hun nok både var deprimert på grunn av hormoner som herjet med henne OG fordi hun opprinnelig ikke hadde så lyst på dette barnet. Hun fortsatte hos psykologen, men fikk i tillegg litt støttehjelp med noen medisiner (husker ikke hvilke det var). Det er nok vanskelig for mannen din å forstå at en blivende mamma faktisk ikke ser frem til det som skal skje, men det er nok mer vanlig enn folk tror. Det er bare det at ingen tør si det høyt Kanskje er det greit om samboeren din også blir med i noen samtaler med psykologen slik at dere har noen felles samtaler om utfordringene?. Når det gjelder min venninne så tok det litt tid, men hun er hønemor mer enn noen nå da :-) I de månedene hun hadde det som vanskeligst med å være mamma tok han mye av ansvaret, og han var sykemeldt fra jobben for å kunne ivareta barnet. Legen KAN sykemelde ham med henvisning til at mor er for syk til å ivareta barnet. Det er ikke feil å si det som det er og få hjelp når man trenger det !

 

Når det gjelder psykologen: om du ikke synes de rådene du får fungerer som de skal eller du ikke synes temaene er de riktige så si fra om dette. Psykologen er ekspert på psykologi, men du er ekspert på deg selv :-) Best resultat får du om dere klarer å jobbe sammen og finne løsninger som baserer seg på din kunnskap om deg og psykologens kunnskap om psykologi. Kanskje skal dere ha et team-møte med fastlege, jordmor og samboer tilstede? Andre viktige personer rundt deg? Du er jo ikke alene om dette barnet!

 

Lykke til :-) Det meste går bedre enn man tror :-)