Psykiske problemer, bare til å "ta seg sammen"?

[Anonym bruker]

Skrev et innlegg som handlet om at jeg ikke klarer å komme meg i jobb pga sosial angt, fikk blant annet til svar at jeg virket sutrete og andre kunne ikke leve livet for meg..kunne ikke forvente at nav skulle ordne opp for meg osv. Fikk fine svar også da.

 

Er det sånne holdninger folk har til andre som sliter enda, i 2009?!

[Anonym bruker]

Det eg har sett, er at de som selv ikke har slitt på denne måten, ikke forstår hva det er. De sammenligner det med å være sliten, tror jeg. Noe de aller fleste har vært. Men de som virkelig sliter, kan ikke bare ta seg sammen.

 

Det blir litt som å si til en med influensa at nå må du ta deg sammen og bli frisk. Det er jo ikke fornuften som styrer dette, da.

 

En som sliter psykisk prøver jo å forbedre seg og "ta seg sammen", men det virker så lite, for en er ikke frisk. Som en med influensa.......

[Anonym bruker]

Har og sett det samme.

 

Mange som ikke har hatt psykiske problemer selv, sammenligner symptomene med latskap.

 

"Er jo bare å dusje, trene, gå ut og slutte å late den feite rævaen din på sofaen"

 

Man må jo nesten bare overse det, de vet jo ikke bedre.

[blond]

Det sier mer om dem som kommer med svarene enn om den de svarer. Synes forøvrig at du har fått gode svar på denne tråden.

 

[Anonym bruker]

De friske tror nok virkelig at det hjelper å kjefte på dem som sliter. Men i stedet skyver de dem jo enda lengre utfor stupet.

 

Dersom man har litt selvmordstanker vil de ikke bli færre om de friske og sterke kjefter på en. Hvis de som sliter ikke kan bli godtatt i samfunnet, bør man egentlig bare begå selvmord først som sist. Eller lyve på seg en fysisk sykdom som fibromyalgi, f.eks.

[Anonym bruker]

de som sier at det bare er å ta seg sammen, vet ikke hva de snakker om - de greier ikke å sette seg inn i en situasjonen til en som har angstanfall! må bare overse det

[Anonym bruker]

Herregud det håper jeg da virkelig ikke! Psykisk syke er på lik linje med fysisk syke. Jeg har arbeidet på psykiatrisk avdeling og vet at det virkelig ikke bare er å ta seg sammen. Ærlig talt dere som virkelig mener det: ta dere sammen! Dere vet ikke hva dere snakker om. Selv har jeg ikke hatt psykiske problemer, men jeg vet at dette er sykdommer som trengs behandling og som ikke bare kan fikses ved å "ta seg sammen"! Så hovedinnlegger, ikke hør på de som har den holdningen. De har tydeligvis ikke hatt samme problemer selv, eller vært borti noen som sliter psykisk. Håper du får hjelp til problemene dine. Ta kontakt med fastlege hvis du ikke har gjort det. Det er hjelp å få. Klem

[Anonym bruker]

Takk for fine svar, godt å se det er noen fornuftige her:) Har gått til behandling før, men ikke på lenge nå..

 

Hvilke svar en får kommer vel an på hvem som er her inne akkurat der og da, vet aldri hva en får til svar her..

[Anonym bruker]

Har ei venninne som i lengre tid har slitt med sosial angst, depresjon, sittet hjemme i ukesvis uten å gjøre noe, røyka 20 sigg om dagen++

 

Går på trygd, fått hjelp av psykolog, lykkepiller etc. Flere år slik uten bedring. Vi satte oss ned og hadde en "alvorlig" prat om hva det var som skulle til for å tvinge frem en endring når den "snille" hjelpen tydeligvis ikke var nok. Hun tok faktisk selv initiativ til dette...sa at hun trengte en spark bak, noen som tvang henne opp og ut.

 

Vi ble enige om at hvis hun gikk til treningsstudioet og trente en økt 3 dager i uka skulle jeg betale for det (hun hadde naturlig nok dårlig råd). Dette gjorde hun, om enn litt motvillig til å begynne med..jeg måtte ringe og mase litt og sånn. Der kom hun i snakk med mennesker og fikk prøvd seg litt sosialt samtidig som hun i løpet av bare noen måneder ble i utrolig mye bedre form. Ikke bare fysisk, men depresjonen slapp taket som følge av treningen, som hun sa. Det er ikke uten grunn at flere forskningsrapporter konkluderer med at trening kan ha en svært positiv effekt mot depresjoner.

 

Siden hun var så flink i lang tid kjøpte jeg et helgekurs i leire og keramikk laging til oss begge (noe jeg vet hun elsker å drive med). Vi dro på dette og kom i prat med mange hyggelige mennesker noe som gav henne enda mer trening i det å være sosial.

 

Hun har nå selv tatt initiativ til å begynne å jobbe litt igjen. Er nå to ettermiddager i uka på SFO, trener fortsatt, sluttet med lykkepillene og føler seg bedre enn noen gang. Dette har hun fått til selv! Hun har tatt tak for å bedre sin situasjon! Hun imponerer meg! Du, som kun søker trøst og sympati hos likesinnede DIB'ere imponerer ikke så veldig.

[Anonym bruker]

Unnskyld meg, men her var det mye rart å lese!

Har selv tendenser til p ville isolere meg, og vet at jeg lett kunne vært en av dem som satt trygdet hjemme og så formiddags-tv hvis jeg tillot meg selv det.

 

Har hatt perioder i livet hvor jeg har kjent sterk motløshet, og slitt med selvtilliten til de grader at det er vanskelig å få gjennomført de enkleste hverdagslige ting som å handle, gå til frisøren, ringe venner eller familie.

 

Jeg vet at det verste som kan skje meg er at jeg er uten jobb. Jeg trenger absolutt noe som driver meg. Jeg har høy utdannelse, og egentlig ingen grunn til å slite med selvtilliten på denne måten, så det eneste jeg har kunnet forklare det med er brister i psyken.

 

Har aldri ville gått til psykolog. Føler det ville gjøre mye verre for meg.

 

Det som hjelper her er å holde seg i aktivitet. Jobb, og andre sosiale nettverk og forpliktelser er uhyre viktige. Det verste som skjer meg nå for tiden er faktisk ferie! Da får jeg tilbakefall av tiltaksløshet. Jeg må ha noe å gjøre.Noe som gir meg følelsen av at jeg har stor verdi og som ikke gir meg tid til å gruble.

 

Kom deg ut i arbeidslivet. Lediggang er roten til alt ondt.

 

Og til slutt: Lykke til.

 

 

[Anonym bruker]

Problemet er jo at jeg mener at jeg trenger hjelp til dette, jeg vil virkelig ikke sitte her lenger, men da får jeg svar som at jeg må ta meg sammen, andre kan ikke få ting til å skje for meg osv.. at jeg ikke imponerer akkurat som du over skreiv..jeg klarer jo ikke gjøre noe selv, så sterk er angsten! Jeg har skjøvet bort venner fordi jeg klarer ikke snakke i telefonen med annet enn helt få, klarer ikke spørre om ting, gå på besøk noe særlig osv.

 

Jeg får ikke den hjelpen jeg trenger, har aldri fått det, har vært hos legen, psykologer og hele pakka ørten ganger!

 

HI

[Anonym bruker]

"Du, som kun søker trøst og sympati hos likesinnede DIB'ere imponerer ikke så veldig."

 

 

Takk, for at du fikk noen som allerede er langt nede til å begynne å grine!!

 

 

[Anonym bruker]

Men det er nok sånn det er....det er bare du som virkelig kan endre dette.

Jeg har aldri tillatt meg selv å motta trygd blandt annet. Har gått i perioder uten noen form for inntekt, bare levd på sparepenger. Dette gir meg panikk til å foreta meg noe. Opplever rett og slett en form for nød som har tvunget meg ut av inndullinga mi. Det har løst problemet, for er jeg i jobb, er livet helt annerledes.

Det er fryktelig skummelt å begynne i en ny jobb. Men hvis man bare må, og det må man jo, så går det seg fort til og livet bedres ca 100%.

 

Vær så snill, gjør et forsøk da!

[Anonym bruker]

Hvis det bare var å ta seg sammen, så hadde det jo ikke vært noe problem. Jeg har selv vært der du er HI og jeg vet at det ikke "bare er å ta seg sammen".

 

En annen ting er jo at en positiv holdning og tro på at en kan bli bedre selvfølgelig hjelper! Positive mennesker har det som regel bedre her i livet, og det er noe man kan være bevisst på og trene seg på. Men det er jo milevis unna å si at en skal ta seg sammen.

 

Fatt mot kvinne. Det finnes håp, selv om veien aldri er lett. Tenk slik at det er i motbakke det går oppover

[Loglady]

Mye uvitenhet her. Psykiske lidelser har ulik årsak. Ofte skyldes det kjemiske ubalanser i kroppen, andre ganger skyldes det livssituasjonen, eller bakenliggende historikk, eller, eller, eller.

Ergo vil behandlingen og tiltakene også være ulike. Umulig å komme med enkeltløsninger. Det er leger, psykiatere, psykologer o.l bedre skikket til.

[Anonym bruker]

Hvordan i all verden skal jeg klare det, når jeg knapt klarer å føre en samtale med de ansatte i barnehagen eller si hei og hadet til dama på rimi uten å skjelve og bli varm, snuble i ordene..? Hvem vil ansette meg?

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke du bør ha det å bli ansatt som ditt første mål, men for eksempel å mestre å gå på butikken. Har du prøvd noen som driver med "adferdsterapi"? Nå husker jeg ikke hva det het i farta, men jeg måtte øve meg på å mestre det jeg syntes var vanskelig og lære å ikke frykte frykten, hvis du skjønner?

 

Jeg fikk hjelp i utlandet, ellers skulle jeg kunne anbefale deg noen.

 

Ellers bør du få en skikkelig utredning. En del som sliter med sosial angst har underliggende problemer som Asbergers som må tas tak i (eller helt andre ting da). Det kan være at du har noe som forårsaker angsten som gjør det vanskeligere for deg å bli bedre. Da er det ikke bare å pøse på med medisiner heller.

[Anonym bruker]

Alle psykiske lidelser skyldes jo kjemisk ubalanse. Ofte lav produksjon eller intileranse for transmitterstoffer. Man MÅ ikke til medisinsk behandling for dette så sant det ikke er snakk om psykoser. Depresjoner kan man komme ut av ved å endre livsførsel.

[Anonym bruker]

Hadde jeg bare visst hvor jeg skal begynne, har liksom vært inni alle systemer før..har hatt problemer siden jeg var 12.. altså over halve livet.

Er vel arvelig belasta.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg hadde selv problemer som startet da jeg var på den alderen. Godt mulig det var arv for min del også. Jeg kan tenke meg at det er to framgangsmåter. Den ene er å finne noen som er god på "adferdsteknikker".

 

Du trener deg i å mestre gitte situasjoner og i å mestre angsten, men gjør ikke nødvendigvis noe forsøk på å fjerne angsten eller å finne dens årsak. Slik har jeg det. Jeg lærte meg å leve med angsten. Man kan også få medisiner hvis en føler at det hjelper. Det tok meg rundt 3 år å føle at jeg fungerte greit, men det gikk stadig litt framover (det var meg som skrev ovenfor også)

 

Eller du kan prøve på nytt å undersøke om det er noe underliggende som forårasker angsten. Men til syvende og sist tror jeg man ofte faller tilbake til medisiner og det å lære seg å mestre ting da. Men for noen hjelper det gjerne å vite hvorfor en har problemer.

 

Ikke gi opp i hvert fall

[Loglady]

Feil. alle psykiske lidelser skyldes ikke nødvendigvis kjemisk ubalanse. Kjemisk ubalanse kan også være et resultat av andre tankemessige, nervemessige, osv. prosesser som igjen forstyrrer den kjemiske ubalanlsen. Dermed har man en sirkel. Høna og egget problematikk, med andre ord.

Man kan med andre ord ha en psykisk ubalanse uten at det gir utslag på den kjemiske med det første.

Har man derimot en testmessig klar kjemisk ubalanse, hjelper det mye å korrigere den.

[Loglady]

"som igjen forstyrrer den kjemiske balansen", skulle det stå. Går skått for deg sent på kvelden.