Han sa "kjerringen min" om sin X og jeg stakk

[Anonym bruker]

Vi snakket om en tv episode i går som var om barnevernsbarn. Og da sa han "spørr kjerringen min hun jobber i barnevernet". Og jeg fik et stikk i hjertet og klarte ikke noe annet en å gå derifra

 

De var gift i 14 år, har barn sammen. Selvom det er slutt imellom de for noen år siden så føler jeg meg som en inntrenger i demses familie

 

Så når han forsnakket seg i går så ble jeg bare dårlig og satt der en stund før jeg sa jeg måtte gå hjem. Selvom planen var at jeg overnattet.

 

Når man går inn i et forhold der man har mine og dine barn, klarer man noen gang å føle seg vel med hele "kabalen" rundt forholdet ?

[Anonym bruker]

Stakkar mann, det var helt sikkert ikke sånn ment. Er vel bare gammel vane...

 

Sambo sa at han hadde vært innom svigerfar en tur, for å levere noe. (Han var sammen med ei jente i seks år da han var ganske ung,- deretter singel fra 21 til 27 år, før han ble sammen med meg...) Jeg holdt fikk hakeslepp og tårer i øynene, og visste ikke helt hva jeg skulle si, mens han bare lo det bort og sa unnskyld. Var ikke sånn ment.

 

Eksempelet er bare for å få frem at det egentlig ikke ligger noe bak kommentaren, annet enn at det er det han er vant til å kalle henne... Ikke ta det så tungt:)

[Anonym bruker]

Huff, skulle gjøre så mye i dag men har i grunn bare ligget og tenkt grundig om dette er noe for meg

 

Like etter at han sa det så ringte telefonene, datteren hans svarte og sa det var "xxx" navnet på hans x. og han tok telefonen og gik et annet sted slik at vi i stua ikke hørte noe. Og jeg fik på følelsen at han hadde noe å skjule med å gjøre det.

 

I dag så sa han at det ikke var x'en hans som ringte men en annen dame (mor til en venninde av datteren med samme navn) og at hun hadde ønsket at de snakket alene slik at ikke barna hørte på. Så den er jo grei den egentlig.

 

Var vel bare at følelsen av at han skjulte noe som ble for mye for meg i går også.

 

Kansje min holdning om at det er unaturlig at kjernefamilien blir brutt opp som gjør at jeg syns hele opplegget med mine og dine barn blir så rart. Selvom både jeg og han har gode grunner for å gi opp tidligere forhold.

 

Så er det jo forskjellen på kommunikasjonen som vi har med våre X'er. Hans barn er tenåringer og de har ofte kontakt med hverandre. Feks. når datteren har brukt opp kontantkortet på mobilen sin, så får hun ikke mer penger til nytt. Nei, da ringer hun sin mor hvis hun må få tak i faren sin (mor har fri familie med datteren) og så ringer mor til far og gir beskjeder. Og så blir det sånn fram og tilbake. Syns det er så merkelig at de ikke lager en annen ordning rundt mobilbruk men føler også at jeg har ingenting å si i saken. Er jo ikke min plass.

 

Jeg har svært lite kontakt med faren til mine barn, kun når det gjelder praktiske saker rundt samvær. Ellers er han svært lite interessert å vite om barnas hverdag.

 

Huff, har avtalt et møte med han i kveld og vet rett og slett ikke hva jeg føler. Om jeg orker en sånn "ny moderne" familie opplegg, spesiellt siden det er hele 3 år til vi eventuellt kan bli samboere. Og vi ser hverandre kun annenhver helg.

 

Dette blir litt rart, så uvant.

 

Noen andre med erfaring fra mine dine barn som kan dele litt. Klarer ikke helt å sortere følelsene her

[Anonym bruker]

Hvorfor er det 3 aar til dere evt kan bli samboere...?

[Agehya]

Jeg har et slikt forhold med min eks. Vi snakkes ofte om smått og stort ang. barna, og videreleverer beskjeder fra barnas venner og ang. fritidsaktiviteter.Vi kan også sitte og ha samtaler på msn og facebookchatten.

Har et helt uanstrengt forhold til han, og vi er gode venner. Men det betyr ikkje noe mer enn det. Hverken jeg eller han har noe som helst ønske om å komme sammen igjen, og det er over to år siden bruddet. Han er etablert med ny partner, og jeg håper ikke at hun har noe problemer med kontakten vår. Heller ikke at vi tar en kopp kaffi og slikt i forbindelse med levering av barna. Og det er tydelig at våre barn setter pris på kontakten mellom oss foreldre.

 

Å bare være sammen annenhver helg i 3 år høres for meg mer slitsomt ut enn "den moderne familie". Du sliter nok med å finne din plass i familien når dere har så lite kontakt. Er det ikke mulig å treffes oftere? Ta deg en lang og god prat med kjæresten din, og fortell han om dine tanker og følelser.

Lykke til!

[Anonym bruker]

HI her,

 

Vi kan ikke bli samboere før om minst 3 år av hensyn til hans og mine barn. Vi bor ikke i samme by men det er ikke langt imellom oss, men det å flytte sammen ville involvere at barna våre måtte bytte skole/miste venner osv. Men om noen år så er hans barna så store at de flytter sannsynligvis pga skolegang så da har han muligheten å flytte på seg.

 

Trist hele greie egentlig, er jo kjempeglad i han men vet ikke om jeg orker hele situasjonen. Føler meg jo alene selvom vi er sammen.