Stoooort problem med morragretten mann! Hjelp!!!

[Anonym bruker]

Hei! Mannen min er ekstremt morragretten. Nå har det begynt å bli så ille at jeg ikke tør å vekke han om morgenen. Jeg lar han heller komme for sent på jobb enn å starte dagen med å få kjeft.

 

Da dattern vår var litt mindre (hun er snart 9 mnd nå), så var det hun som fikk han til å våkne om morgenen, for da lå hun litt i senga vår og koste og sånn før mannen min etterhvert stod opp. Men nå vil hun ikke det lenger, hun har bare maur i rumpa og vil ned på gulvet og krabbe. Og da bare snur mannen min seg rundt og sover videre. Prøver jeg å vekke han og spørre om han har satt på vekkeklokka på nytt (han har flexitid, så som oftest snoozer han i over en time til klokka skrur seg av av seg selv), så sier han "mmmmm". Hvis jeg spør på nytt, svarer han kanskje "ja", men fortsatt så tror jeg ikke at han har verken hørt meg eller gjort det jeg har spurt om. Så jeg spør gjerne igjen, og da blir han sur og nesten roper "JAAAAAAA, jeg haaaaar gjort det! Jeg har henta den jævla pc'n!!!" Hæ? Pc? Jeg har da aldri sagt noe om noe pc! Så da forstår jeg jo at han snakker i søvne og at han IKKE har hørt hva jeg har sagt om vekkeklokka. Etter enda litt forsiktig masing fra meg og masse drittslenging fra han, så løfter han endelig hodet og setter på klokka på nytt.

 

Eks: I går så våkna dattern vår kl.6, fikk mme, og sovna igjen rett før 7. Da gikk jeg og la meg igjen også, siden ingen i huset trengte å stå opp så tidlig. I søvne hørte jeg vekkeklokka til mannen min 7.30, men jeg klarte ikke å reagere. Kl.7.50 våkna dattern vår igjen, og jeg vekket mannen min og ba han veldig pent om han hadde giddi å hente henne, og samtidig vekke sønnen sin (min stesønn) som skulle på skolen. Da svarte han først "ja", men jeg måtte spørre igjen så klart, og han sa vel "ja" igjen, men ingenting skjedde. Jeg ba han pent enda en gang, for jeg tenkte at han skulle jo stå opp nå og dra på jobb uansett, så han kunne jo være grei å vekke sønnen sin og hente veslefrøkna for en gangs skyld (det er alltid jeg som gjør det ellers). Det var da han svarte "JAAAAA, jeg skal gjøre det! Jeg skal hente den jævla pc'n!!!" Også mumla han ett eller annet uforståelig.

 

Jeg svarte at jeg ikke hadde snakket om noe pc, og at jeg bare hadde bedt han om å vekke barna. Da fikk jeg er tungt sukk/grynt, og så stod han demonstrativt opp, trampet inn på rommet til sønnen sin, lagde en masse bråkelyder, henta dattern vår, ga henne til meg og gikk og la seg igjen.

 

Da bare gikk jeg ut fra rommet og gadd ikke å snakke med han resten av morgenen. Eller jo, jeg sa at jeg syns det var så unødvendig å være så sur om morgenen. Det eneste jeg gjør er jo å prøve å vekke han, stille og forsiktig, også får jeg bare dritt slengt i trynet! Da svarte han at han kan jo ikke noe for det, han er jo ikke våken. Han snakker og gjør ting i søvne. Ja, jeg skjønner jo det, men hvordan skal jeg få slutt på dette? Det har begynt å bli ekstremt! Han var ikke sånn før! Hva i alle dager skal jeg gjøre?

 

I dag har vi avtalt at han skal få sove lenge, også skal jeg sove lenge i morgen. Soverommet vårt er rett ved kjøkkenet, mens barnas rom er rett ved stua. Vi holder oss i stua, for å si det sånn, for hvis barna er på kjøkkenet, så blir han jo vekket. De tenkter jo ikke på å bruke lav stemme, hvertfall ikke hun på 9 mnd. Så jeg tør omtrent ikke å hente brødskiver til oss i frykt for at han skal våkne og starte dagen med å kjefte.

 

Nå høres det sikkert ut som mannen min er veldig agressiv og sint hele tiden, men det er ikke tilfelle. Han er bare ekstremt morragretten, og det er ikke mulig å snakke med han i det hele tatt før det har gått hvertfall en time.

 

Er det noen som har noen råd til meg? Eller kan det være at det ligger noe annet bak? Han har alltid vært morragretten, men før var han bare litt sur og stille. De siste månedene har det derimor tatt helt av.

 

Hjelp meg, noen!!!!

[Anonym bruker]

Hadde noen mast så mye på meg om morgenen, hadde nok jeg også vært litt gretten ;p Jobber ikke du? For om du ikke gjør det så er det vel like greit at du står opp å gjør ting om morgenen så han får sovet skikkelig før jobb?

De fleste mannfolk er dessuten ikke tilsnakkende om morgenen, det er iallefall ikke min. Men det veit jeg, så jeg driver ikke å maser og plager han uten at det er nødvendig.

[Anonym bruker]

Jeg er morragretten deluxe! Derfor tar jeg selv ansvar for å komme meg opp. Jeg legger meg tidlig fordi jeg vet jeg trenger mye søvn, jeg har min rutine om morgenen og den har faktisk hele familien klart å respektere. Det er jeg som åpner dialog med resten av familien når jeg er klar for det, da får vi alle det bedre ( trenger 20 min for å bli folk).

 

Forøvrig så er det ikke ditt ansvar å vekke mannen din, det er hans ansvar å komme seg opp selv. Dere skal heller ikke gå på glass om morgenen fordi han skal sove, det er jo en middelvei dere må finne.

Mannen din høres ut som en egoist pga av alt dette, be han ta ansvar og innse at han har valgt å ha en familie rundt seg, da bør han også velge å tilpasse seg den!!

[Anonym bruker]

Jeg har en her i huset også, som ikke er våken før etter 3 kopper kaffe.

For det meste er han bare lite tilstede før han våkner skikkelig, men kan også være sur og gretten. Da får han rimelig klar beskjed fra meg om å ta seg sammen dersom det går utover jenta vår, som i motsetning til han er som en solstråle om morgenen. Jeg tar mye hensyn til han i helgene, da får han sove lenge. Men i ukedagene, da alle skal opp på jobb og i barnehage forventer jeg å få hjelp, da er det på med lyset, vesla kommer inn og prater høyt og jeg snakker med han til jeg får ham ut av senga, jeg setter på kaffen, skrur på radio/tv og lager masse lyd. Noen ganger har jeg også dratt av ham dyna Men så fort jeg får i ham kaffe og lar han få lese nyhetene på pc'n først, så er alt ok etter det.

 

Det kan være at mannen din ha en dårlig periode på jobb, sover dårlig om natta, er bekymret eller liknende. Har du forsøkt å snakke med han om dette?

[Anonym bruker]

Unnskyld meg, mase på han og plage han? Han skal jo opp og på jobb uansett jo!!! Og i går var et engangstilfelle omtrent. Jeg bare han nesten aldri om å stå opp og vekke sønnen sin. Jeg er jo som du sier hjemme, så jeg kan gjøre sånt, men i går tenkte jeg at siden klokka var 7.50, og han skulle stå opp uansett, så kunne han vel bare gå og vekke sønnen sin og passe på at han fikk seg litt mat, mens jeg for en gangs skyld kunne ligge og kose litt med dattern vår i senga (ikke at hun vil det, men...)

 

Jeg syns det er litt ille at han skal være så grinete at han begynner å kjefte på meg for at jeg stryker han på ryggen og sier: "Kjære, skal du stå opp snart eller?" Kaller du det virkelig å mase???

 

Og du sier at du ikke maser og plager mannen din uten at det er nødvendig. Hva når han burde ha vært på jobb for en time siden da? Er det nødvendig å mase da? For det er det som skjer hos oss HVER dag!

 

Jeg prøver ikke å forsvare meg selv, men jeg syns svaret ditt var noe overraskende!

 

HI

[Anonym bruker]

Ja, vi har hatt problemer oss i mellom i ca. et år nå, og jeg syns ikke vi gjør annet enn å krangle og hakke på hverandre om dagen.

 

Og ja, han sover dårlig, svetter og snakker i søvne. Han har det fint på jobb, men er nok litt bekymret, siden det er et vikariat som bare varer til juli.

 

En annen ting er at han kan sitte oppe til kl.01.30 på hverdager, og da klarer han jo ikke å stå opp.

 

De dagene i helgene som det er hans tur til å stå opp med barna, og vi har har avtalt det på forhånd, så er han en helt annen person. Da er han kjempeglad og fornøyd. Og det har jeg sagt til han også. Jeg har også snakket med han om at han/vi bør legge oss tidligere, og vi har prøvd denne uka, men han klarer det ikke alltid likevel.

 

Verken kaffe eller nyhetslesing hjelper på mannen min. Ingenting hjelper! Greit å være morragretten altså, men når kona og barna får kjeft for den minste lille ting, så går det litt langt.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg må bare skrive under på at jeg har en mann som er likedan som din HI. Og vi har vært sammen i over 10 år og har 3 barn sammen, men det nytter ikke å forandre på ham. Jeg får aldri avlastning i helgene heller, han står aldri opp først. Ganske håpløst. Ender opp med at jeg også blir sur og kjeftete pga han og humøret hans, og at han aldri står opp og hjelper til. Ganske så frustrerende ja... har ingen råd å komme med

[Gjest]

Det er ikke ditt ansvar at en voksen mann kommer seg ut av senga og på jobb i tide. Jeg hadde bare oversett ham på morningen. Lat som han ikke er der. Han sier at han ikke kan noe for det, men det er tull. Han får oppføre seg ordentlig, akkurat som andre voksne folk. Dette hørtes så barnslig ut at jeg ikke ville blitt sammen med ham, hadde jeg visst dette i begynnelsen av forholdet...

[Anonym bruker]

Min sier forresten også at han ikke kan noe for det... En mann på godt over 30, som ikke hadde kommet seg på jobb om det ikke var for meg... uff...

 

Anonym over..

[Anonym bruker]

Har en som er likedan...og er vel ikke så mye bedre sjøl. Prat om det. Lag en avtale. Følg den slavisk. Og som hun over her, det hjelper å bare bråke mye. Jeg må gjerne ligge i et kvarter- 20 min. før jeg klarer å åpne øynene og fungere som et normalt menneske. Maser noen på meg i den stunden der, så blir jeg jammen meg kjeftete jeg og.

 

Det er vanskelig å forstå for de som ikke er morgengretne. Men en kan virkelig ikke for det. En har ikke våkna ennå, så en går på instinkter omtrent. Og som du sa. Han begynte å snakke om en pc? Da er det jo klart og tydelig at han ikke er våken og bevisst over hva han gjør!

 

Får bare bråke i vei om morgenene, UTEN å mase på han. Gi én beskjed. "Nå har vi stått opp, så nå må du snart opp og" og bare lag leven med barn og snakking o.s.v. Heller bare forklar barna at pappa er ikke helt våken om morgenene og at han derfor blir litt sur. Barn kan være morgengretne selv de? Så tror de klarer og forstå det. Blir jo sure og irritable barna når de er trøtte...... '

 

Men som sagt. Lav en avtale. Noe som fungerer for dere begge, uten at du føler du må tåle drittslenging, og uten at han føler det er "du som maser!!".

 

Det er heilt ok at du sliter med dette, og syns det er tungt og vanskelig. Men han kan nok ikke noe for dette. Ha det i bakhodet. Det er ingen unskyldning! Men det er jo ikke bare bare å forandre noe en ikke har kontroll over!

 

Håper dere finner utav dette Er kjipt når en egentlig liten bagatell forsurer alt sånn!!

 

Lykke til!!

[Hufsla]

du skriver at han ikke er gretten utover dagen, bare på morgenen. Da ville jeg tatt en prat med han kanskje etter at ungene var i seng, eller tidligere på dagen om det er et alternativ. IKKE på morgenen.

Si at slik som dette vil du ikke ha det lenger, og at dere må finne ut hvordan dere skal løse problemet.

Han er en voksen mann, og bør selv ha ansvar for å komme seg opp om morgenen når han skal på jobb.

Om du ikke er morragretten selv skjønner du nok ikke at du maser. Jeg har ganske kort lunte selv om morgenen, og bare at noen prater vennlig til meg kan føles fryktelig tungvindt før jeg er ordentlig våken!

Lag dere en uhøytidlig plan over hvem som skal stå opp med ungene, du i ukene og en dag i helga kanskje? Og la han for all del være når avtalen er at han skal sove. Vekk han kun om huset brenner, men ikke ta ekstra hensyn til han dere som er oppe...

[Anonym bruker]

Du får bytte ut "stille og forsiktig" med "brask og bram". Vekk han skikkelig 1 gang. Og la resten være opp til den voksne mannen selv. Kommer han seg ikke på jobb har du hvertfall gjort ditt..

 

Evnt la han ta ansvar selv og ikke vekk han i det hele tatt.. Du ER jo ikke mora hans..;-)

[Anonym bruker]

høres ut som om mannen din må ordne slik at han kommer seg i seng om kveldene. Nytter ikke å sove til halv 2 om natten og så være så sur og grinete om morgenen

[Anonym bruker]

Her er noen tips!

 

1) Lag avtale om leggetid. Det nytter ikke at han legger seg så sent! I seng senest kl 23. Dette av hensyn til dere andre ikke minst..

 

2) Vekk han kun en gang og lag masse lyder. IKKE ta hensyn!

 

3) FORLANG at han snakker hyggelig til deg og ungene, selv om han er sur inni seg.

 

Problemet bunner nok i lite søvn, så mye bør være gjort når han legger seg i rett tid. Å ha en baby som bråker om natta, pluss bekymringer om jobb, hjelper vel ikke på heller

 

Lykke til. Ikke finn deg i noe piss, han må ta ansvar selv også...

[Gjest losen]

Det er merkelig dette med å være så gretten. Av og til kjenner jeg meg så sur, jeg kjenner at jeg bare har lyst å synke i jorda. Det går over, men det tar en liten time. Det er helt irrasjonellt, og det er helt kjempe ille. Alt blir feil, jeg kjenner det koker over, stakkars han jeg bor sammen med, han får gjennomgå!

Det påvirker ikke resten av dagen min, bare den første timen. Det er heldigvis ikke alltid like ille. Men jeg virkelig bobler når det er som verst.

[Anonym bruker]

Jeg er nok som din mann.....

 

Jeg er ikke helt våken om morgnene, og trenger noen minutter for å klare å fungere og tenke etter at jeg har stått opp. Ingene kvitrende "god morgen" her. Hjernen på liksom koble seg på før jeg klarer å gjøre det jeg skal.

 

Men det jeg ville frem til er at det likevel er mitt ansvar å komme meg opp, oppføre meg overfor andre og gjøre som jeg skal. Jeg er enslig forsørger, så ingen her tar ansvaret for at jeg kommer meg opp. Jeg er også treg i seng om kvelden, så det blir vel litt lite søvn hver eneste natt. Jeg er vel det en kaller typisk B-menneske, og vet at jeg ikke klarer å endre dette. Det har jeg innsett. Og jeg er ansvarlig selv.

 

Dess mer sliten jeg er, dess verre blir morgenene. Og dess lenger tid dette går over, dess verre blir det.

 

Din mann må ta ansvar for sin oppførsel og sine egne leggerutiner. Det er ikke ditt ansvar. Men jeg tror at vi kvinner lettere tar ansvar om vi selv er slik, enn menn. Mange menn har en tendens til å se litt på sin partner som "mamma", eller en som har samme ansvaret for dem som en mor. De tar det ikke like lett selv.

 

Diskuter dette en ettermiddag/tidlig kveld. Ikke om morgenen;) Si at du gidder ikke dette tullet, og at han selv har ansvaret for seg selv og sin del av det som har med barna å gjøre. Hvorfor tror han at han kan slippe unna alt det hver eneste morgen? Hva er det som gjør at han tror at dette skal du alltid ta? Og hvorfor venter han at du i tillegg tar ansvar for ham - en voksen mann? Hvordan tror han det hadde gått om han var alene, og hadde ansvaret for seg selv og sin sønn hver morgen? Ikke at du skal gå fra han, men det ansvaret han hadde hatt for dette om han var alene - det har han faktisk selv om han ikke er alene. Han er voksen, og det må han innse at fører til ansvar.

[Anonym bruker]

Synes det blir for dumt å skal lage en avtale og bestemme at en voksen mann skal i seng senest 23.00 om kvelden. Hvem er det som er mora da?

Men greit å komme til en enighet.

 

Han burde ta ansvar selv, men du burde respektere at han er gretten og vanskelig på morgenen. Og heller la han være i fred.

Å forandre på noe sånt er veldig vanskelig, jeg vil si det er umulig.

Synes du heller kan stå opp når du allerede er våken og vekke sønnen din, enn å få din morgengrettne mann som skal på jobb til å gjøre det. Du lager ris til egen bak.

 

Jeg har en mann som er umulig å vekke. I helgene står jeg opp med barna, og er jeg trøtt etterpå så legger jeg meg heller en formiddagslur mens han passer barna. Har akseptert at det er den beste løsingen for oss begge.